Turforslag.

På denne sida har jeg tenkt at det etter hvert skal komme en del forslag til turer jeg vil anbefale andre å gå. Jeg vil skrive om ruter som jeg har gått en gang og noen der jeg nesten kan kjenne igjen fotavtrykket mitt i steinene.  (Her, som i fiskerhistorier, er det lov å overdrive litt, tror jeg.)

Andre får ta seg av sine "hjemmebaner". Derfor skal jeg begrense meg til turer i mitt nærområde i Vestnes. Høydene er kanskje ikke så imponerende, men her starter vi nesten i fjæresteinene. Vi kjører ikke til Juvasshytta og stiger 628 meter til toppen av Galdhøpiggen.

De som ikke har gode turkart - "Vestnes" eller "Ørskogfjellet" - innen rekkevidde, kan forsøke og følge meg på kartet som finnes på hjemmesida til Vestnes kommune eller kartet i telefonkatalogen.no. Jeg ble forbauset første gangen jeg så hvor mange "lokale" navn, som dukket opp på dette kartet. 

Dette er ikke en turbok, men en grov beskrivelse av hvor mine ruter går. Den som er litt fjellvandt "leser" terrenget hvor det er lurest å gå. Den som ikke er i den klassen får prøve etter beste evne eller be meg med på tur.

Remmemsvatnet.

Strekninga opp Remmemsdalen til Hellandsetra på ca 340 moh er felles for mange turmål. Ett bestemt turmål har jeg sjelden. Det er turen som er målet, og da er det OK at man ikke bruker et framkomstmiddel, som tvinger en til å komme ned på et bestemt sted. For meg er dette et ikke-eksisterende problem. Jeg går. Det er ikke mer enn 2 km til jeg er i terrenget.

Litt feil sagt nå; for veien på nordsida av Remmemselva til Hellandsetra har de siste årene, etter min smak, blitt vel mye "autostrada". Greitt nok for nedkjøring på ski, men som egoistisk vandrer på barmark skulle jeg gjerne hatt lengre deler av den gamle stien/ veien intakt.

Skal jeg gå Remmemsdalen til enden eller kanskje rettere sagt til begynnelsen, fortsetter jeg opp Heia og går ned derfra til Remmemsvatnet, der vannflata er 724 moh. Vatnet ligger rett under Remmemstinden, som er 1090 m høy.

At skodde utenfor stuedøra ikke bør sette en stopper for planen om en fjelltur er vel de to bildene øverst til høyre et bevis for. De er fra forskjellige turer, men er tatt omtrent på samme sted oppe i Heia.

Det er greit når man er kjent i løypa og når, som på bilde nr 2, tåka stopper på ca 350 meter. Jeg visste også  at om ikke lenge så ville all tåke være borte og utsikten helt annerledes. Fjellet til venstre, langt bak er Skåla; det høyeste fjellet i Molde kommune og det strekker seg til 1128 moh.

Nedoverturen trenger ikke være noen nedtur. Da kan man for eksempel enten følge elva ned til Salthammersetra eller gå ryggen over Vardfjellet (705 m) og Bjørnetua (516 m). Går man sistnevnte rute får man mer variert utsikt. Det tredje bildet er tatt fra Vardfjellet.

Fra Bjørnetua følger man stien via Memorgosteinen til Salthammersetra. Istedenfor å krysse elva og gå om Hellandsetra, kan man gå ned Remmemsdalen på andre sida av elva til gården Holan. Her følger man veien mellom husene for å  komme ned ved miljøtunnelen på Remmem, ca 1,5 km sør for Vestnes sentrum.     

Misfjordvatnet.

Misfjordfossen

  

Kulp i Misfjordelva. Ytstetinden skimtes øverst.

Startpunktet har selvsagt stor betydning for ruta man velger til et sted. Når jeg skal innom Misfjordvatnet, er det greitt å gå Remmemsdalen til Hellandsetra og derfra til nederste delen av Heia. Der støter jeg på Mjølbørå, et søkk/ hakk som går på tvers av ryggen. Jeg går på stien gjennom Mjølbørå og fortsettelsen på utsida av Heia.

Når jeg kommer rundt det nordvestre "hjørnet" av Heia, ser jeg mot Ytstetinden og i forgrunnen av den ligger Vasshaugen (630 moh), som skjuler Misfjordvatnet på 602 moh. Jeg går mot Vasshaugen samtidig som jeg går ned mot myrene i forkant av den. Snart må jeg ta valget om jeg vil gå opp mellom Remmemstinden og Vasshaugen eller om jeg vil gå rundt haugen og inn der elva kommer ut. Førstnevnte har et kort stykke som er litt brattere, mens turen rundt haugen er lengre. Det er fisk i Misfjordvatnet, men jeg har aldri hatt med meg fiskeutstyret hit.

Via Misfjorden.

Jeg kan også gå (eventuelt sykle) til Misfjord Gard for å korte selve oppstigningen. Midt i markene, vest for husene, går veien opp mot skogkanten. Hit er det vel ei halv mil fra Hagneset. Ny vei er nå (2010) under opparbeiding herfra til Misfjordsetra. Etter å ha gått forbi setra er det fint å følge stien som går på moreneryggen langs elva.

Å gå langs elva en varm sommerdag eller -kveld gir en vesentlig fordel. I elva er det mange små kulper, som kan brukes til en forfriskende dukkert. Vatnet i elva kan ha en behagelig temperatur da det mange steder renner over svaberg eller går i fosser slik at det tar til seg varme fra lufta.

Hvis jeg ikke bruker sykkel, kan disse to rutene bli slått sammen og bli en rundtur; da er det bare å velge om man vil gå "med eller mot klokka".

Ovenstående ruter er utgangspunkt for de fleste turmål på nordsida av det jeg kaller Vestnesfjella. Jeg skal imidlertid ta med en oppstigning til.

Båten og Liahornet.

Båten (813 og 819 moh) og Liahornet (726 moh) er som turmål oversett av mange - i alle fall de som bor utenfor området Vestnes - Tomrefjord. Man er så nært fjorden at det blir en helt spesiell opplevelse å nyte utsikten herfra selv om man ikke er høyere enn nevnt foran.

Å ta disse "toppene" på samme tur går greitt. De ligger ikke langt fra hverandre nord for Ytstetinden.

Hvis jeg skal hit på fottur, slenger jeg meg helst på sykkelen og tråkker innover sørsida av Flatevågen. Ved enden av vågen går veien opp til gårdene på Flate. Bak den vestligste gården er det parkeringsplass for biler (egentlig; lunningsplass) mot bompenger. Herfra går turen forbi bommen og krysser elva omlag 100 m lengre opp. Etter å ha krysset elva kan jeg velge stien vest for elva forbi vassverket eller følge veien helt opp til Flatesetra.

Herfra følger jeg stien gjennom det som er igjen av skogen. Derfra går jeg omtrent i retning mot Trolltinden altså ikke opp i skråningen til høyre. Jeg går forbi Båten til "flata" øst for Båtreset og inn på Båten fra sørøst.

Når jeg har kommet opp på ryggen, følger jeg denne vestover. Ca 1 km lenger vest står Liahornet.

Jeg kan selvsagt komme til Båten og Liahornet ved en forlengelse av løypa til Misfjordvatnet. Da ville jeg fulgt Grønnbakken vestover fra Misfjordelva.

Molde i bakgrunnen - fra Båten.

Tomra sett fra Liahornet.

Bildene viser:

Fra Remmemstinden mot Sprovsvatna på andre sida av Skorgedalen.

Skiløpere på tur til Ytstetinden. Litt av Tomrefjorden oppe til høyre.

Fra Ytstetinden ser vi veien over Ørskogfjellet. Fjellene mellom Stranda og Sykkylven bakerst.

Fra Trolltinden. Bakerst ca en firedel inn i bildet ser vi Runde bak Sukkertoppen i Ålesund.

Toppturer.

Vestnesfjella, der de ligger på rekke fra øst mot vest, har selvsagt også sine topper. Jeg har vært på dem; flere ganger, men de siste årene har ikke det vært så viktig.

Som sekstenåring var jeg med på familiens flyttelass fra Molde til Vestnes. I byen var Ytstetinden omtalt som et drømmemål, der den lå i panoramaet og lokket skiløperne. Turistforeningens turer til "Ystetind" var faste hvert år rundt 1. mai.

Første påska vi bodde på Hagneset var jeg oppe tre dager på rad. Mange år senere var jeg der tretten ganger på ett år. Ytstetinden var fjellet. Mengdetrening var nødvendig i forhold til maraton og fjellturer hadde jeg alltid likt. Min måte å hevde meg på?

Toppturene er fine både på barmark og snø. Selv har jeg aldri hatt skiene med helt til topps. Telemarkkjøring er ikke min beste side.

Ruta til Remmemstinden og Litletinden går gjerne via Misfjordvatnet. Derfra kan man enten følge ryggen til Litletinden eller gå på svabergene til venstre for den opp til ryggen mellom de omtalte toppene. Da er man så og si på Litletinden.

Jeg går helst litt forbi den sistnevnte ryggen før jeg går mot toppen på Remmemstinden. Da blir det ikke så mye ur å gå i.

Ytstetinden kommer jeg til ved å forlenge en av rutene jeg har beskrevet til Båten. Jeg går så langt mot sørligste delen av Båtreset at de siste omlag 350 høydemetrene blir gått mot sørøst.

Den høyeste av toppene, Trolltinden, ligger lengst vekk fra mitt utgangspunkt. Fra Båtreset går turen mot hytta ved Nederste Trolltindvatnet. Herfra fortsetter jeg gjerne omtrent en kilometer vestover i samme høyde. Deretter går jeg inn på tinden - fra vest.

I motsetning til toppen av Ytstetinden, som er en stor ur, er det på Trolltinden en stor gress-/ lyngslette. Når du har nådd toppen, har du fortjent å legge deg nedpå. Men du gjør kanskje ikke det for utsikten er fantastisk.

Rambergkollen.

En tur til Rambergkollen (287 moh) kan ikke kalles en topptur, men som man kan se av bildet på startsida kan man få flott utsikt herfra.

Jeg foretrekker å bestige Kollen fra sørsida, det vil si fra Remmemsdalen. 

Ved bommen i seterveien går det som er igjen av den gamle veien til Hellandsetra. Omlag 100 meter oppe i denne går stien gjennom skogen mot Kollen. Ute av granskogen vil den som går langs myra under siste oppstigningen mot sørvest, kunne gå en slakere sti tilbake mot "toppen" i nordøst.   

 

Sprovsvatna.

Ovenfor har jeg satt inn et bilde av Sprovsvatna sett fra Remmemstinden. Disse vatna, som ligger nordøst for Sprovstinden (1194 moh) på østsida av Skorgedalen, er kilden til vårt gode drikkevatn.

Turkameraten min (Steinar, sønn) og jeg tok bussen (TimEkspressen mot Ålesund) til Sprovssetra. Setra er ca 160 moh. Her gikk vi over broa og fulgte skogsveien ca en halv kilometer mot øst til huset til Vassverket. Vi gikk opp lia, som er ganske bratt, øst for elva.

Den ene rypa fanget Steinar (i linsa) i det den stupte nedover langs fossen.

Sprovsvatna ligger henholdsvis 496 og 570 moh.

Ved vatna, som ligger i hver sin "gryte", er det helt stille. Eneste lyden er suset fra fossene til smeltevatnet fra de små breene lengre oppe i fjellsidene. Beroligende for oss der vi ligger og stekker oss på den fine lyngsletta denne varme sommerdagen.

Vi så noen få sauer med lam lengre oppe. Ellers var vi alene bortsett fra ett par ryper.

Nedre Sprovsvatn. Trolltinden og Ytstetinden bakerst. 

Steinar ved Øvre Sprovsvatn.  

Øygardsetra - Remmemsvatnet.

Jeg har tidligere skrevet om turer i mye av dette terrenget. Oppstigningen denne gangen starter ved europaveien ovenfor Brastadstranda, ca 3 km sør for Hurtigbåtkaia på Helland i Vestnes - litt forbi rasteplassen. Du må gå eller få skyss (drosje?) hit for du skal ikke ned på denne plassen.

Skogsveien, som senere blir stien, opp til Øygardsetra går et stykke langs veien før den forsvinner opp i skogen. Hyttene på Øygardsetra finner du rundt 400 meterkoten. På vei herfra til Bjørnetua passerer du skoggrensa. Utsikten er vakker og blir stadig videre.

Fra Bjørnetua skal du gå opp Vardfjellet og derfra til Remmemsvatnet. Nedover går ruta via Heia og Hellandsetra før du treffer seterveien, som fører deg ned Remmemsdalen. (Hvis du går ned via Holan,  er du halvannen kilometer fra der du gikk opp - i tilfelle du likevel tok sykkelen eller bilen dit.

Bildene er fra:

Øygardsetra

Øverst på Vardfjellet. Brastadvatnet med Remmemstinden til høyre.

   

Vikenakken og Helsetnakken

Når man har min utsikt fra frokostbordet og mine interesser, er det lett å begynne og tenke på en tur til Vikenakken (530 moh) og Helsetnakken (674 moh). Korteste vei dit fra Hagneset er via Hurtigbåten mellom Helland og Vikebukt. Deretter går man ca en halv kilometer sørøver til  skogsveien opp til Vikesetra.

Her oppe får en sett mye på en runde i ganske lett terreng. De gangene jeg har vært her har jeg alltid gått "mot sola". Mellom Vikesetra og Stølan er det myrlendt. Jeg tror det er best gå litt mot vest før man går mot Stølan eller mot ryggen direkte mot Helsetnakken. (Ellers får man håpe at vatnet i skoene blir varmt utover dagen.) Fra Helsetnakken settes kursen østover til Nonshaugen (599 moh).

Herfra går man nord og ned ca 160 meter før man går opp ryggen mot Ellingholnakken (516 moh) og videre til Vikenakken. Her er det en mast med telelinker og radiosender. Før ringen er fullført, må man rett vest til Vikesetra, som ligger rundt 360 moh.

Det er kanskje lurt å starte turen tidlig for det er mye fin utsikt å beundre underveis. Og husk; å sjekke rutetabellen hvis du er avhengig av hurtigbåten på tilbaketuren.  

Fra Vikenakken mot Sekken, Veøya og Langfjorden Båten skal inn Romsdalsfjorden (til høyre midt i bildet) mot Åndalsnes.

Fra Helsetnakken mot Vestnes.

Trollskogen.

Troll finnes ikke, tror jeg. Men hvis det allikevel gjør det, vet jeg hvor noen holder til.

Dette er et løypeforslag for de som skal gå sine første skogsturer med små barn, men kan også bli brukt av andre.

Starten går via Gamle idrettsplassen, som etter hvert får enda bedre tilkomstvei. Det er lettest å gå denne veien først, i alle fall for den som triller vogn. Fra Idrettsplassen skal man gå opp seterveien i Remmemsdalen til denne svinger slik at man ser Ytstetinden rett forut. Da skal man straks stoppe og snu 150 grader (omtrent) mot venstre og gå ned stien mot Remmem.

Man kan følge stien helt ned til veien til Remmemsbukta eller man kan ta av på stien til venstre ovenfor miljøtunellen over E39 på Remmem. Den fører inn til Remmemsråket (veinavn) nedenfor Gamle Idrettsplassen.

Jeg har erfaring for at dette er en morsom skogstur for smårollinger. Og alle har godt av å komme litt utenfor asfalten.

Bildene viser:

Stien, der den et stykke går i tett granskog.

Bekk tett ved stien. Tenk at vi ennå kan drikke rett fra bekken.  

T-merket løype i Vestnes vestfjell.

Jeg har fått tips (se "Tilbakemeldinger") om at det blir arbeidet med å få T-merket en løype i fjellet i den vestlige delen av Vestnes kommune.

Løypa er tenkt å gå strekningen Flate - Tomrereset - Nakkereset - Rekdalsetra. Denne ruta blir full av utsiktspnnkter; både mot bygder, fjorder og fjell og på slutten også mot havet og øyene der ute. 

Dette er et samarbeidsprosjekt mellom Vestnes Rotary og Molde og Romsdal Turistforening.

Selv har jeg bare gått stykker av denne strekningen, men jeg gleder meg til merkingen er gjort og til ajourførte kart blir å få kjøpt.

 

Noe av utsikten fra første etappe.

Snaufjellet og Giskemonebba.

Tur til setra innerst på Måslia.

Denne turen kan gjerne bli tatt som sykkeltur hele veien fra Vestnes. Vi skulle imidlertid trille barnevogn på den biten som var utenfor europaveien og brukte derfor bil fram til P-plassen på Ørskogfjellet. Fra Vestnes sentrum er det knapt ei og ei halv mil fram til denne plassen.

Fra informasjonstavlene ved parkeringsplassen går det en fin, fast grusvei som runder Varguraksla og fortsetter innover til setra på Måslia. Denne veien er omtrent 4,5 km lang og er godt egnet for den som vil ta seg en tur av asfalten med barnevogn eller rullestol (med noe dyttehjelp i bratteste kneikene).

Fra veien, som stiger knappe 200 meter, er det fin utsikt mot fjellene rundt. Neremstindan og Sprovstinden strekker seg nesten 1200 moh. Dette er ett av de områdene mellom Vestnes og Ålesund som er mest besøkt av skiløpere om vinteren.

Fra veiens ende er det ikke mer enn vel en kilometer fram til Jutevatnet (fiskevatn). Ved vatnet kan du finne ly i gapahuken. For de som tar bussen opp til Ørskogfjellet kan denne veien være en bit av turen på en av løypene som kommer ned ved Tresfjorden.  

Oskar og morfar på Syltesetra.

Ramberget.

Jeg har lenger opp på denne sida skrevet om Rambergkollen.

Fra Kollen strekker Ramberget seg sørvestover. Ryggen er myrlendt med noen småkoller opp mot 300 m o h innimellom. Kollen har blitt et populært turmål i det siste blant annet på grunn av Kollen Gapahuk (omtalt annet sted).

Hvis man går (sør)vestover fra Kollen forandrer utsikten seg fort mot det som ligger nærmest på sørsida av Flatevågen; på bildet er det husene i Misfjorden som er å se midt i bildet.

Veien opp på vestsida av Ramberget, som var laget for å ta ut "orkantømmeret" for snart 20 år sida, er (som ønsket av eieren) nesten grodd igjen i dag, 22. mai 2011.

Rundt Flatevågen, 5. juni 2011.

En tur må ikke nødvendigvis gå "off road" for at man skal oppleve naturen. Men for at jeg skal få mest igjen for denne turen går jeg den helst på tidlig søndag formiddag. Og jeg går den "mot klokka/sola" - Åsbygda først - for da møter jeg minst trafikk.

Da jeg var (enda) yngre, sprang jeg flere ganger i uka denne løypa. Nå har jeg ikke lenger samme målet med å holde meg i form og jeg har derfor bedre tid til å få med meg utsikten på siden av veien.

På en dag som i dag er det lett å drømme seg til fjellturene som skal bli virkelighet om ett par måneder. Da er snøen borte også i fjellet og innsektsesongen er stort sett slutt.

Det er ikke bare jeg og likesinnede som synes at friluftslivet er fantastisk flott nå om dagen.

Kyrne ved Misfjorden går rolig rundt og beiter på de grønne markene eller tar det enda mer med ro når de ligger i enga og tygger drøv.

Jeg vet ikke om de har sansen for å nyte utsikten mot Flatevågen og bygdene på andre sida av den. Jeg går her og koser meg, og gleder meg over at vi som bor her ennå har mye vakker natur nært oss. Jeg håper at vi kan bli flinkere til å ta vare på dette. Ikke alle har oppdaget hvor viktig det er - ennå.

Baksida av Vardfjellet, 21. august 2011.

Det som for meg er baksida av Vardfjellet, er området som befinner seg mellom Vardfjellet/Bjørnetua og Skorgedalen og mellom Brastadsetra og Brastadvatnet. Turen gikk hit, ikke for å få se noe helt nytt, men for å se kjente steder i en ny vinkel.

Løypa gikk først opp Remmemsdalen og via Salthammersetra til Bjørnetua. Men i stedet for å gå opp Vardfjellet gikk turen nå sørover mot skoggrensa ovenfor Kristisetra i Skorgedalen. Etter at man er kommet ned gjennom skogbeltet ved Bjørnetua, er det lettgått terreng her.

For meg er det ikke noe spesielt med dette området, annet enn at jeg får sett omgivelsene på en annen måte. Bakerst i bildet til høyre ser vi Brustinden sørøst for Remmemstinden, som strekker seg mot 1090 moh. Dette bruker jeg gjerne i diskusjon med dem som bruker et annet navn enn Trolltinden på tinden, som strekker seg til 1170 moh, vestenfor Ytstetinden.

Brustinden (bak Vardfjellet) og Remmemstinden.

Rekdalshesten 780 m o h, 8. september 2013.

Første delen går gjennom variert skog.

Stien mot toppen går utenom urda.

Man skal aldri gi opp ønsket om å komme seg til diverse turmål. En av turene, som stadig og av forskjellige grunner har blitt utsatt, er for meg den til Rekdalshesten. Jeg har mange ganger hørt og sett bilder derfra, og de har fortalt meg at den som er der som oftest får en vid og flott utsikt. Toppen er dekket av en stor gress- og lyngslette, og kartene gir varierte opplysninger om høyden over havet. Jeg skriver 780 m o h, som er omtrent gjennomsnittet av høydene jeg har sett.

Denne søndagen var Rekdalshesten foreslått, som turmål. Når man skal gå til et slikt sted der utsikten er hovedutbyttet, må man være sikker på at skyene ikke ødelegger for dette. Om morgenen så det lovende ut og på bilturen mot Rekdal blei solskinnet stadig sterkere gjennom disen. Vi hadde tenkt å starte marsjen fra Rekdalsetra; den finner man oppe i Rekdalen ovenfor fotballbanen og skytebanen.

Stien fra setra på ca 230 m o h til toppen var fin og godt merket der det var ønskelig. Første del av stien går gjennom skog, som inneholder både lauv- og bartrær. Det må ha vært krøtter på setra i sommer for det var temmelig ferske kuruker på nederste delen av stien. De er ikke noe problem bare man ser seg litt for, snarere kan de være en artig opplevelse. Det er ikke alle som har sett kuskit i våre dager.

Utsikt får man ganske tidlig på turen og da ser en at det er svært variert natur som omgir oss. Langs stien er det også spesielle "krypinn", som naturen og mennesker har laget i fellesskap; slike som Heste-hiet, Stallen og Hestehellaren.

Etter at man har kommet over skoggrensa, får man skikkelig følelsen av at man går på en fjellvidde fram mot toppen til Rekdalshesten. Det er viktig å drikke på slike turer; så husk å etterfylle vannflaskene i de bekkene du finner her. Du finner ikke vann på toppen.

Når man er kommet til topps så er det bare å nyte utsikten.

Vi kunne ha ønsket at det var litt mindre disig for her er det ikke mye som stenger for utsikten sørover, langs Nordøyane ned til Vigra. over Midøya og gjennom Midsundet mot øyene i Sandøy med Ona lengst nord.  Så kan man la blikket gli innover langs Otrøya, krysse Julsundet og fortsette innover mot Molde by med holmene i fjorden utenfor, og Skåla i bakgrunnen. Mot øst finner man Neråslandet og Flatevågen i Vestnes. "Baksida" til Vestnesfjella, ser jeg også - og mye fjell øst og sør for disse.

Nordsida til Rekdalshesten er bratt ned mot en liten strandflate med bygda Rekdal på.

Turen til Rekdalshesten er ikke luftig før man nærmer seg kantene på toppen og den krever ikke mer enn at du er i middels god form. Vi hadde en fireåring, som turleder.

Oskar er i bra form og stortrives på tur.

Utsikten gjorde virkelig turen til en god opplevelse. Det kan bli flere turer hit.

Midøya og Otrøya omkranser Midsundet. Harøya i disen bak.

Bratt ned mot Rekdalbygda og stadion ved seterveien.

Sakselia og Liafossen i Hoemselva, 27. oktober 2013.

Bro over Sesselva i Sakselia

Mot Tresfjordens vestside

Jeg har i lang tid prøvd å overbevise enkelte i Vestnes kommune om at det er viktig å fortelle folk, både fastboende og tilreisende, hvordan man kan finne fram til severdigheter ute i vår storslagne natur. Jeg vet ikke om det er på grunn av skrantende kommuneøkonomi eller av prinsipp, fordi man selv ikke har foreslått dette, at de ikke vil skilte bedre. Jeg har vist til Moldemarka der det er satt opp kart ved de mest brukte inngangene til marka og satt opp veiskilt der stiene møtes/ krysser hverandre. Svaret pleier å være at "vi har så mye å vise fram i Vestnes". Da velger man å la være å sette opp skilt.

Senest for en uke siden fortalte en nabo som har bodd i Vestnes trekvart hundreår at han hadde problemer med å finne fram til deler av dette turmålet.

Jeg, som bor på Hagneset, hadde studert kartet godt på forhånd og funnet ut at vi skulle ta av fra Europaveien ca 500 m før vi langs E136 var på høyde med fyrlykta nede på Sessneset. (Man må studere sjømerkene når man skal på fjelltur i Vestnes.) Herfra fulgte vi asfaltert vei nordover, etter råd fra noen "innfødte" vi traff, til vi møtte veien til Daugstadsetra og kjørte oppover denne til parkeringsplassen ved Sakselia.

Her så vi for første gang et skilt som fortalte noe om hvor vi skulle gå for å finne Liafossen. Dette skiltet sto på en stolpe hvor det også var skilt som viste veien til seks andre turmål; alle pilene viste samme vei og dette var den siste rettledningen vi fikk på denne turen.

Naturen her er truet av ganske store inngrep i og med at det er søkt om konsesjon for bygging av et kraftverk, som vil berøre elvene. Jeg har i en avisartikkel tidligere gitt uttrykk for at jeg mener at man skal la verdien av naturopplevelsene telle mer enn verdien av eventuell kraftutbygging. Særlig mener jeg dette bør gjelde i en kommune der ledelsen har vedtatt at turisme og folkehelse er viktige satsningsområder. Det siste har jeg ingen problemer med å være enig i. (Men det skal jeg kanskje ikke si høyt.)

Dette ble en lang innledning og den skulle kanskje heller vært plassert under "flippen" "Mine tanker".

Jeg prøver nå å bruke bildene til å fortelle at også her er turen en del av målet; den gir mange fine opplevelser underveis. Det første bildet er tatt like ved forannevnte parkeringsplass, nede i juvet der Sesselva passerer Sakselia.

På bilde nummer to ser vi over Tresfjorden der vi ser Trolltinden, Brustinden, Vardfjellet og Bjørnetua mot himmelen. Jeg håper det er et kontrollert bål som gir røyken fra Brastadsetra.

Etter å ha gått et stykke oppover stien sørvest for Lianakken, oppdager vi at vi er kommet på oversida av Liafossen. Vi finner etter hvert ut at vi skulle gått nedover marka før den første hytta i Sakselia og dreid sørøver for å finne stien inn i skogen ved den store steinen på det tredje bildet. Inne i skogen går vi forbi ei gammel bu, "Villa Gjennomtrekk"?

Nå er det like før vi er framme ved Hoemselva. Stiene her er ikke universielt utformet, men for de som orker det er det vel verdt å gå helt ned til elva. Da får man fritt syn til hele Liafossen.

Vi kan bare gjette hvor imponerende fossen er når det er full vassføring i elva, og hele den åpne delen av berget er kvitt av skumsprøyt.

Denne turen og opplevelsen bare styrker ønsket mitt om at elva må få fortsette å leve uten å bli offer for noen utbygging.

Stien mot Liafossen

Liafossen i Hoemselva

Rundtur Helland - Ramberget - Stakkmyran - Misfjorden - Kråkneset - Helland, 15. august 2015.

 

GPS-spor fra turen.

Stien krysser Misfjordelva på broa til Kolbjørn.

Kartet til venstre er et "print-screen" av GPS-spor, som jeg har lagret i Wordformat. Dette kan lett kopieres og overføres til blankt Wordark  og bli "dratt ut" slik at sporet blir lettere å følge på et vanlig turkart. Sporet starter hjemme hos meg, men nå skal jeg henvise til annen tilgjengelig turbeskrivelse. Jeg tar utgangspunkt i beskrivelsen av turen til Rambergkollen via Remmemsdalen, som står på www.morotur.no . Naturopplevelsen starter når man har kommet inn på det som er igjen av den gamle Hellandsetervegen rett ovenfor parkeringsplassen ved bommen i denne veien og god utsikt til mye av landskapet rundt ytre Romsdalsfjorden får man ved gapahuken på Kollen. Stien opp til Kollen er mye brukt, særlig etter at dette punktet er blitt post for forskjellige turtrimarrangement. Slitasje på stien er noe av prisen for dette, men det må man tåle når man vil dele sine opplevelser med andre.

Fra Kollen skal man følge stien sørvestover fra gapahuken. Første delen av denne følger et gammelt, tydelig tråkk, men like etter at man er kommet ned på myrområdet noen få meter lavere enn toppen, deler stien seg. Her skal man følge merkingen, som består av små gule, reflekterende bånd som er hengt i trærne.  Denne merkingen skal følges helt til man har krysset Misfjordelva og kommet fram til veien som kommer ned fra Misfjordsetra. Stakkmyran er gammelt navn på området omtrent midt i mellom Kollen og elva. Her har skogen åpnet seg mot sør slik at man etter hvert har ganske fri utsikt mot Heia og noen av Vestnesfjella.

Etter at man har krysset Stakkmyran kommer man inn i et område der man må over flere små bekker og Misfjordelva, som kommer fra liene ovenfor. Bonden på Misfjord Gard, Kolbjørn, har merket stien vi går på og han har også laget broer, som gjør at de som bruker stien lett kan krysse bekker og elver. Stien går stykkevis gjennom ganske tett, gammel skog.

Etter hvert ender stien opp på veien som går mellom Misfjord Gard og Misfjordsetra. Vi følger seterveien ned til Misfjordvegen og går denne vestover mot Helland. Omtrent 300 meter etter at vi har krysset broa over Misfjordelva kommer vi til veien som fører ned til turveien som går langs Flatevågen via Kråkneset og ut til broene som krysser Vestnesstraumen.

Bildet til denne artikkelen viser at deler av turen går gjennom gammel skog, men jeg kan f.eks. vise til bilder av utsikten fra Ramberkollen og til bilde fra tur over Stakkmyran den 15. mars 2015, som viser at her er variert utsikt underveis. Bilder fra den delen som går langs Flatevågen er det også noen av her på hjemmesida.

Turen går i svært variert natur/landskap og hvis man er heldig kan man også oppleve mange forskjellige dyre- og fuglearter underveis. Den som er i besittelse av tålmodighet kan kanskje med hell teste fiskelykken fra fjæresteinene ved Flatevågen.

God tur!