Ferieminner.

På Helgeland, ultimo juli 2010.

Tosenfjorden

Helgelands Sju søstre

Mot Vega.

Hemnesberget.

Selv om man er pensjonist, forlater man hjemmet i kortere eller lengre perioder og sier gjerne at man er på ferie.

I år ble vi spurt av Steinar og hans sambo Monica om vi ville bli med dem på helgelandstur. Hvis vi hadde svart "nei takk" så hadde det neppe stått noe om det her. Det ble fellestur.

Det som var forholdsvis nytt for oss begynte etter at vi hadde tatt av fra E6 og begynt på Tosenveien mot Brønnøysund. Her ser vi at det ikke bare er på våre kanter av landet at veien klorer seg fast i fjellsida.

Selv om bergene er naknere på Helgeland, er det mye her som minner om naturen hjemme. Klart at vi synes det er vakkert.

Denne gangen så vi hullet i Torghatten bare på avstand før vi fortsatte nordover. Hullet kom til syne like etter at vi hadde kommet gjennom skaret mellom Velfjorden og Torgfjorden.

 

 

På ferja mellom Søvika og Herøy (sunnmørsnavn i Nordland) fikk vi bekreftet at vi var heldigere med været enn vanlig. Denne gangen så vi ikke bare Sju halvsøstre.

Forut lå Dønnamannen som har en viktig rolle i myten om "de sju søstre" og "hullet i hatten".

Vi kjørte over mange broer i øyriket og så mange flere før vi var framme i Øksningan.

Vi kom på besøk til ferieparadiset til Laila (søster til Kårhild) og Ståle. Det er nå i ferd med å bli fullført. Og vi var kommet til en av landets rikeste fiskerikommuner.

Det var nok med på å bestemme menyen til velkomstmiddagen; blodfersk sei, som ble servert kald, med agurksalat, rømme og norske nypoteter til. Det kaller jeg sommermiddag.

Den selvplukka (på butikken) desserten fikk vente; først måtte vi ut og nyte utsikten.  

Bildene viser vel at vi nå er i Himmelblålandet.

På øverste bildet skimtes øya Vega langt bak i midten, mens Ylvingen ligger like østenfor (til venstre).

Mens vi var her ute, besteg vi den høyeste toppen i Herøy, Stortuva (97 moh). Som navnet sier, er ikke denne det vi kaller et fjell, men utsikten herfra var formidabel.

Ute i nordvest (nederste bildet) kunne vi skimte Træna og Lovund, som er mest kjent for ura med lundefuglene.

Senere gikk turen videre til Hemnesberget ved Ranfjorden.

 

 

 

Vi skulle til Hemnesberget først og fremst av familiære grunner, men som man ser av bildene er det også andre grunner til å stoppe her. (Stedet er også kjent for sine mange festivaler.)

At det også ble en shoppingtur til Mo i Rana er det ikke så mye å skrive om (,synes jeg.)

Vi hadde stort sett flott vær på turen vår.

Som fortjent.

 

 

Torghatten

Dønna med Dønnamannen

Mot Træna og Lovund.

Mot Okstindan og Okstindbreen.

Potetferien i begynnelsen av oktober 2010.

Bildet ble tatt like før vi kom til  Ramfloget i Hemnesfjellet.

 

Tidligere i høst var det en eller annen sørlandspolitiker som gjorde seg fortjent til å bli intervjuet på TV. Han ville ta bort høstferien i skolen for nå var det få eller ingen elever som brukte den til å delta i potetopptakingen. Hvis det kan være til støtte for de som ønsker å beholde denne ferieuka, lover jeg å fortsette med å spise potet.

Av forskjellige grunner pakket vi tannbørsten og litt til for oppholde oss på Helgeland den første uka i oktober. Fjellskoene ble tatt med i håp om at været skulle friste til fjellturer. Og turvær fikk vi.

I liene under Hemnesveten var løvtrærne og skogbunnen allerede kledd i høstfarger og når sola skinte over fjord og fjell, ble det bare helt perfekt.

Etter hvert som man vinner høydemeter i Hemnesfjellet, får man også en fantastisk utsikt i alle retninger. Man kan se Nord-Norges høyeste fjell og deler av Nord-Europas største isbre og mye mer. Dette er en god plass for avkobling og nytelse.

Er det rart at vi må opp her så og si hver gang vi besøker Hemnes?

Fra Ramfloget mot Okstindan og Selhornet.

Helgelandstur i slutten av juni 2011.

I Eitrådalen, Vefsn.

Første turen til Helgeland i år blei avviklet i andre halvdel av juni.

Her hadde de hatt sommerlige temperaturer en god stund, og de var sjenerøse nok til å la oss få oppleve denne smaken noen dager før temperaturen sank ned mot det som var gjenkjennelig.

Vi tilbrakte først noen dager på Hemnesberget; der vi for det meste beveget oss rundt i kjente strøk. Etter noen dager forflyttet vi oss til Mosjøen. Her fikk vi oppleve nytt terreng da vi besøkte Eitrådalen, som ligger sør i Vefsn mot grensa til Grane kommune.

 

Inne i Eitrådalen er det langt mellom gårdene og de fleste av dem er ikke lenger bebodd hele året.

Men her er mye vill og fin natur; slik som den vakre fossen på bildet ovenfor. Andre steder var elva så slak at vannflata blei som et speil.

Det er mye vilt her inne også. Noen av dyrene så vi sporene etter og bare det, mens andre var for raske for fotografen. Revungen på bildet hadde det slett ikke travelt og blei sittende ved veikanten så lenge vi oppholdt oss i bilen.

Nyssgjerrige, lille Mikkel Rev.

Vi møter høsten i slutten av september 2011.

Av forskjellige grunner er vi ofte på Midt-Helgeland på denne tiden av året.

Her har de etter sigende hatt veldig mye fint vær i sommer. Det unner vi dem som bor her. Men nå var høsten i anmarsj og været hadde naturlig nok forandret seg.

Naturen var også i ferd med å skifte farger. Det blei tidligere skymt om kveldene og det var mørkt om nettene.

Jeg er ikke av dem som blir fortest værsjuk så jeg har ingen problemer med å være enig med dem som har sagt; hver årstid har sin sjarm.

Utsikt fra Hemnesberget; gjennom Skarpsundet mot Elsfjord

På Madeira, 23. april - 7. mai 2012.

Hotel Eden Mar.

På tur langs levadaen

Kirken  i Monte - ovenfor Funchal

Endelig; dette hadde vi sett fram til lenge. Det er mange forskjellige grunner til at denne turen ikke har blitt realisert tidligere. Vi var her for sju og ett halvt år siden og vi visste at det var mye vi ikke hadde sett av denne portugisiske øya. Den viktigste årsaken var at den gangen varte turen bare en uke og når reisen til og fra spiser noen timer i hver ende så sa det seg selv at vi måtte plukke opplevelser med omhu forrige gang.

Vi var så fornøyde med oppholdet sist at vi også i år valgte å bo på Eden Mar hotel ved Lido like vest for hovedstaden Funchal. Da er vi i gangavstand til byen og rett ovenfor hotellet er det drosjesentral der sjåførene fallbyr hverandre for å få halv- eller heldagsturer til priser, som vi ikke kjenner igjen hjemmefra. Vi følte oss som veteraner denne gangen, og var ikke redd for å ta buss til nabobyene.

Hotellhagen er felles for tre av hotellene i Vila Porto Mare-kjeden og den var skjermet for all støy og inneholder parkanlegg med blomstrende trær og andre planter. Her er mange basseng, både ute og inne, med vann som holder temperaturer fra 18 til over 30 Celsiusgrader. Mat og drikke er lett tilgjengelig i restaurantene både ved hotellene og langs gatene i nærheten.

Vi hadde ikke hatt den beste starten på året hjemme når det gjaldt været, men hotellhagen dekket vår behov både for solbading og svømming. Med advarslene mot for mye soling friskt i minnet var det greit med utflukter til helt andre opplevelser rundt om på øya.

Vi blei ivrige kirkegjengere for vakre kirker, både utvending og interiørmessig, var det mange av.

Vi var blant annet på besøk i kirken i Monte. Like nedenfor kirken var det startsted for oksesledene, som med to førere gled fort nedover de bratte bakkene på tremeier. Dette har jeg hatt lyst til å prøve helt siden jeg så Windjammerfilmen (med skoleskipet Christian Radich) på Colosseum kino i Oslo i 1958.

En av dagene var vi på heldags busscruise der vi var innom flere byer og steder både på sørvestkysten, over fjellet (opp til 1300 moh) og nordvestkysten. Det eneste vi ikke fikk med oss var utsikten fra de høyeste punktene på veien. Skyene (tåka) var som tredd nedover fjelltoppene og det blåste en ganske kald vind der oppe.

Ellers var havbassengene, bl.a. i Porto Moniz, stengt (rødt flagg) på grunn av vind og store dønninger inn fra havet.

Noen kilometer på levadaer blei det også tid til. De var både smale og hadde bratte sider og gikk til og med et stykke i tunell uten belysning. Spennende. 

På egen hånd reiste vi med buss til Santa Cruz rett vest for flyplassen og fiskerhavna i Cãmara de Lobos. Her var det ikke den store trafikken av turister og det var mye rimeligere både i butikkene og restaurantene her.

Langs de trange gatene nede ved moloen satt mennene og spilte kort eller domino. Båtene var et syn i seg selv. De var malt i forskjellige og kraftige farger.

Vi har en masse fine bilder med oss hjem, som skal hjelpe oss med å holde minnene ved like.

Som reisefølge hadde vi, som forrige gang, Leif og søster Karin. Takk for turen.

Nå vet vi hvordan sommeren smaker og håper at den kommer hit også.

Noe av utsikten fra rom nr 1205.

På sledetur.

Fiskerhavna i Cãmara de Lobos.

Med buss og båt i nord, 25.juli - 3.august 2012.

Egentlig hadde vi bestemt oss for en helt annen tur i sommer, men turoperatøren vår ringte få dager før avreise for å meddele at denne turen dessverre måtte kanselleres. Da var det "bare" for oss å finne et alternativ som fristet. Vi endte opp med å melde oss på et busscruise til Nord-Norge med innlagt etappe innom Sverige og Finland samt en dag på Hurtigruta.

Etter 10 dager sammen med en trivelig gjeng av for det meste trøndere har vi kommet hjem. Vi sitter med over 500 bilder, som viser at vi har sett mye og skal hjelpe oss å gjenoppleve turen og dele den med andre.

Jeg har ofte hørt snakk om at norsk jordbruksnæring ikke er nok produktiv. Bildet til høyre viser at slåttonna i EU-landet Sverige ikke alltid blir drevet på den mest effektive måten.

Tilbakelent bonde i Karesuando i Nord-Sverige.

Del av Kautokeino sett fra hoppbakken. Det er flatt på Finmarksvidda.

Jeg har sett mye av vår nordligste landsdel tidligere, men nord for Narvik har dette begrenset seg til kyststrøkene. Vår tilknytning til turen startet i Trondheim og bussen plukket stadig opp passasjerer på veien mot nord til og med i Mosjøen.

Etter overnattinger i Mo i Rana og Narvik gikk ferden mot Sverige via Bjørnefjell. Vi passerte Kiruna; byen som skal flyttes fordi gruvedriften nå skal fortsette under den eksisterende bebyggelsen. Grensen mellom Sverige og Finland blei passert i Karesuando (Sve)/Karesuanto (Fin) og vi fortsatte mot Kautokeino. Neste dag kjørte vi gjennom Karasjok og Lakselv for å ende opp i Honningsvåg på Magerøya. Om kvelden dro vi opp til Nordkapp. Det var årets siste sjanse til å oppleve midnattsola der. Både sola og vi var der, men dessverre var tåka tjukk som graut mellom oss.

Nå sto en forholdsvis kort busstur fram til Hammerfest for tur. Mye er forandret siden jeg sist var der; Melkøya er ett stikkord, som forklarer mye av endringen. Det blei tid til en kort byvandring før vi entret M/S "Trollfjord".

 "Dra på Lopphavet", sa "Bodø" ofte i Barnetimen i min barndom. Det var noe av det vi gjorde på vår sjøreise mot Tromsø. Mye variert natur kunne vi beundre i fint vær på flatt hav ombord et flott skip.

Bussen vår tok turen over land og sjåføren ventet oss ved hotellet nede på kaia. Vi fikk to netter i Ishavsbyen og hadde tid til å se mye av det den har å by på. Polaria og Planetariet hadde vi ikke besøkt før.

Så sto Lofoten for tur; dette blei ett av høydepunktene. Det jeg tidligere hadde sett av Lofoten, var sett fra kaiene i Svolvær og Stamsund. Jeg visste det var mye mer.

Det begynte med kveldstur i Svolvær by. Også i Svolvær skulle vi bo to netter.

En eks. postmann ser: Pent dekorerte postkasser i Hammerfest.

Henningsvær med Vågakallen bak mot midten.

Den heile dagen vi var i Lofoten tok vi utflukter til Lofotr Vikingmuseum på Borg og til Lofotens Hus i Henningsvær hvor flere billedkunstnere holder til. Selve fiskeværet er også verdt et besøk. Her møtte jeg kjente fra Molde.

Avreisedagen besøkte vi "Smeden i Sund" før vi dro forbi Sørvågen ut til Å i Lofoten, nærmeste nabo til Lofotodden. Etterpå kjørte vi til Moskenes for å ta ferga over Vestfjorden til Bodø. Siste delen av fergeturen gikk mellom "værran" forbi Landegode. Så blei det en rask busstur gjennom sentrale deler av Bodø før vi fortsatte mot siste overnatting på Rognan.

Siste dag dro vi over Saltfjellet og fortsatte på E6 sørover mot mål i Trondheim.

Vi har hatt en flott tur med svært skiftende opplevelser. Ennå har vi ikke på langt nær sett alt hva vår nordligste landsdel har å by på så vi kommer gjerne tilbake.

Tur til Todalen, 13. juni 2013.

Svinviks Arboret

Kårvatn; Knubban og Nauståfossen

Jeg har godtatt at definisjonen på ferie er at man opplever noe annet enn det dagligdagse og at det ikke betyr noe hvor lenge det varer. Derfor skriver jeg om denne dagsturen under dette avsnittet.

Det var Postpensjonistene på Nordmøre som inviterte på tur. Jeg hadde vært i nærheten av turmålet tidligere da Mørelinjen (bussen Molde - Trondheim) kjørte via Røkkum (nå; Rykkjem) og Kvanne (også forsøkt kalt: Kvenna) og da det var stopp for lapskaus eller rømmegraut på Skei i Surnadal, men jeg hadde aldri vært inne i Todalen før.

Turen gikk via Krifast og ferja Kanestraum - Halsa siden veien på Sunndalssida var stengt av ras (for tunge kjøretøyer). Stoppet ved Svinviks Arboret bød på en fargerik opplevelse på vandringen gjennom en svært varierende natur under fjellveggene ved Stangvikfjorden.

Etterpå fortsatte vi gjennom Svinviktunellen og langs Todalsfjorden inn til Todalshytta. Her var det stopp for å spise middag med hjemmelaget is til dessert. Nydelig.

Deretter tok bussen oss lengst inn i Todalen - til fjellgården Kårvatn ved elva Toåa. Det er lett å forstå at dette er et populært startsted for forskjellige løyper inn i Trollheimen.

Her fikk vi orientering både om gården og omgivelsene og om firmaet Kårvatn Fjellutstyr AS. Og selvsagt blei omgivelsene fanget av fotolinsene. Nauståfossen må få et nærmere besøk neste gang.

På veien nedover dalen igjen var det lagt inn stopp ved fabrikkutsalget til Talgø. Her fikk vi en fin presentasjon av fabrikkhistorien med trekkspillmusikk og sang attåt. I og rundt det gamle fabrikklokalet blei møbler til alle husets rom og ikke minst hagemøbler presentert på en fin måte.

Men det som tiltrakk mest oppmerksomhet hos meg var selvsagt den brusende elva med Storfallet, som passerte rett ved siden av gamlefabrikken.

Etterpå var det tid for hjemturen. Det blei en lang dag, men den var fylt av flotte opplevelser. Mange takk til arrangøren og for hyggelig selskap.

Todalshytta, KNT

Storfallet i Toåa

I Vesterled, 7. - 17. juli 2013.

Jeg har siden guttedagene tenkt at til Island skal jeg reise før eller siden. Og når natur er en så viktig del av livet for meg, kan man kanskje si at det blei "siden" for mitt vedkommende. Men man kan alltid si at sent er bedre enn aldri. Jeg er såpass rekreert etter lårbeinsbruddet i fjor at jeg har fått med meg mange av severdighetene i den fantastiske naturen man finner på Sagaøya.

Det var Steinar og Monica som fikk "ræva i gear" hos meg da de i vinter fortalte at de hadde kjøpt flybilletter fra Molde til Keflavik, og føyde til at vi gjerne kunne henge oss på. Vi kjøpte billetter og sammen bestilte vi oss leilighet sentralt i Reykjavik. Den var perfekt plassert i forhold til å kunne få se byen og for guidede utflukter pr buss.

Vi ankom Keflavik flyplass i kveldingen på søndag og blei hentet av husverten vår. Leiligheta vår ligger nært den gamle delen av havna i Reykjavik og kveldsåpne dagligvarebutikker fantes like i nærheten.

Neste dag blei bydag; vi så oss rundt og gjorde oss kjent med hvor ulike turoperatører holder til. Det var ikke vanskelig for de hadde representanter flere steder i sentrum, og de fleste bussturene starter med "pick up-service" ved de fleste av hotellene.

Man, i alle fall jeg, reiser ikke til Island med de største forventninger om klar, blå himmel og de høyeste sommertemperaturene. Mens vi var der borte, lå temperaturen stort sett mellom 10 og 14 grader og skydekket med nedbør skiftet mange ganger i timen.

 

Brearm av Eyjafjällajökull

Skogáfoss, 60 m fall og 25 m brei

 

Blå Lagune

Leiv Eriksson-statuen foran Hallgrimskirka i Reykjavik

Det er vanskelig å velge hvilke opplevinger man skal fortelle om og hvilke bilder man skal ta inn i dette korte resymeet; dette er et svært lite utvalg.

Vår første utflukt dekket det meste av sørkysten fram til Vik i Myrdal, som er den sørligste byen på Island.

Det er ikke noen selvfølgelighet at isbreene er blågrønne eller kvite - i alle fall ikke her på øya. De vi så oppe i fjellene var kvite nok - på avstand , men den brearmen av Eyjafjällajökull som vi besøkte viste tydelig at den hadde blitt utsatt for askenedfall under utbruddet til vulkanen i Eyjafjäll for tre år siden. Allikevel var det mange som deltok på brevandringene der. Vi holdt oss på "tørt" land og lot oss imponere av breformasjonene og morenene, som breen har lagt fra seg gjennom tidene.

På denne turen var vi også innom noen kjente fosser, som for eksempel Seljalandsfoss og Skógafoss. Seljalandsfoss kan man gå bak, men drevet fra fossen gir deg fort dagens dusj.

Stranda i Reynisfjära er dekket av glattpolerte (av havdønningene) steiner. Dette er ikke underlag for noen lang løpetur. Fjellveggen består av lange basaltsøyler og i havet utenfor står mange basaltstøtter. Selv om det var noe tåke, mens vi var her, fikk vi med oss brukbare bilder av formasjonene. I fjellet hadde både lundefugler og havsuler reir.

Vi var på busstur de fleste av dagene våre på Island. På en av dem fikk jeg tatt årets første utendørsbad, men det må innrømmes at vatnet i Den blå Lagune er noe varmere enn i Tresfjorden hjemme. Lagunen blir varmet opp av stedets varme kilder.

Ellers gikk vi rundt mellom kilder av boblende (kokende) leire i røykdamp, som stinker som råtne egg (svovel).

Turen, Golden Circle, går blant annet til mektige Gullfoss og til geysirområdet der Strokkur har sine regelmessige utbrudd. Andre kjente bilder fra skoledagenes historiebøker fikk vi se igjen da vi besøkte Thingvellir nasjonalpark.

Vi fikk også besøke en del av vestkysten på turen til Snäfällsnäs-halvøya. Vi kjørte gjennom den 5,8 km lange tunellen under Hvalfjördur og forbi Akranes til Borgarnäs. Senere passerte vi flere gode (ble det sagt) lakseelver.

Kysten er svært opprevet og det står mange rare formasjoner ute i havet; blant annet dette intense "kysset" på bildet nederst. Bergveggen Gerduberg og byen Stykkisholmur var også vel verd et besøk.

Inne i Reykjavik er det et stort antall museer med mye interessant innhold. Parken fra Tjörnir og inn i Laugardalur er en rolig oase. Jeg oppdaget også at byen har rikelig med tilbud for den som liker shopping. Hallgrimskirka med sitt 74,5 m høye tårn måtte vi selvsagt innom. Vi så mange kirker på våre utflukter; både riktig gamle og nyere kirker som hadde fått sitt eget,  spesielle utseende av arkitektene.

Restaurantene må ikke glemmes. Lammekjøttsuppa og de andre rettene av lammekjøtt var meget gode. Det samme var fiskerettene, spesielt stekt char (arktisk røye). Kvalkjøtt er det ikke ofte jeg spiser hjemme og indrefilet av hest har jeg aldri smakt før. Begge deler er delikatesser, synes jeg nå.

Dette er altså litt av det vi opplevde i løpet av ti sommerdager (sier kalenderen) hos vår nabo i vest. Vi har sett veldig mye av Sørvest-Island.

Så får tiden vise om det blir noe av tanken om å oppleve noe av resten senere.

 

Gullfoss

 

Ved stien mellom Arnarstapi og Hellnar

Hemnesberget, 25. juli - 2. august 2013.

Sola har funnet veien ned på vannspeilet i Skarpsundet

Minst en gang i året har vi pakket koffertene og dratt nordover til Hemnesberget. Året 2013 har ikke blitt noe unntak.

Vi hadde planlagt litt med svigermor på forhånd så vi var forberedt på at vi skulle hjelpe til med noen småting under oppholdet vårt. Om vårt tidligere yrke ikke har utdannet oss verken til snekkere, malere eller gartnere så kan man alltid med litt godvilje få utrettet forskjellige småting.

Både meteorologene og andre kilder hadde fortalt oss at det hadde vært mye fint vær på Helgeland tidligere i sommer. Fint var det også da vi kom oppover. Og det var jo bra for oss - ikke minst med tanke på å få utført forannevnte oppgaver. Når man bor nært kysten, må man være forberedt på at havskodda kan komme sigende innover land når finværet har vart en stund.

En morgen våknet vi for å oppdage at skodda lå som en graut rundt oss. Lufta var klam, men varm og det blei en spesiell opplevelse å sitte ute på terrassen og følge med på at sola etter hvert fant veien under tåketeppet. Og etter vel en time hadde sola gjort jobben; en ny, flott sommerdag var på plass. 

Selvsagt blei det også tid til turer rundt om på "Berget". Vi var på utsiktspunktene oppe på Hundneshågen; jeg blir aldri lei utsikten herfra. Særlig søker blikket mot nordvest der jeg finner fjellene nord for Sjona og mot sørøst hvor jeg ser Okstindan og Okstindbreen på klare dager. Her er så mye vakkert å se på at man blir gjerne en stund, og da rekker ferja, som trafikkerer strekningen Hemnesberget - Leirvika - Hemnesberget å passere flere ganger. Mer enn en gang flyr tankene til politiske avgjørelser; her lurer jeg på om de politikerne som har bestemt at denne ferjeruta skal legges ned til neste år hører med til de som Lillebjørn Nilsen synger om. De som har "hue under armen og armen i bind".

Vi var også på Nordsi'veien med avstikker opp til Idrettsplassen, som siden vårt forrige besøk hadde fått en skikkelig rehabilitering - her var det blitt anlagt kunstgressbane. Og vi har blitt fortalt at det er planlagt mer som vil gjøre dette til et enda finere idrettsanlegg.

Vi var også "utafor" og handlet med avstikkere på veiene mellom Odden og Åsen. Vi møtte og pratet med gamle kjenninger. Koselig.

Ellers fikk Kårhild en hyggelig stund sammen med barndomsvenninner i godværet på verandaen til ho mor.

Vi hadde noen flotte dager på Hemnesberget denne gangen også.

Man finner roa når man rusler langs fjæra mot Oldervika

Den grønne øya, Irland, 4. - 9. september 2014.

    
                  Upper Lake, Glendalough, Wicklow nasjonalpark                                                                                      Cahir i Tipperary  
Det var Postpensjonistene i Romsdal som inviterte til tur til deler av Irland. Vi meldte oss på og gledet oss lenge til denne turen til den grønne øya, hvor våre forfedre herjet for over 1000 år siden. Lite ante vi om at vi skulle få en sånn travel/bunden sommer, men heldigvis ordnet det seg slik at vi rakk å bli med reisen sammen med mange tidligere postkolleger og noen andre fra Molde og omegn.

Det er vanskelig å velge bilder til hjemmesida når man etter en liten uke sitter med tre hundre bilder og haugevis med inntrykk fra det vi har sett, hørt og smakt. Jeg valgte disse, ikke fordi at de passet så godt sammen, men de skal vise at vi har opplevd mye, svært forskjellig på turen vår.(Til opplysning; Bildene er ikke plassert i kronologisk rekkefølge.)

Vi måtte tidlig opp avreisedagen for å ta drosje til ferja, som gikk klokka 0415. Resten av reisefølget møtte vi på Årø flyplass i Molde. Derfra gikk turen til Gardermoen for flybytte og videre ferd mot Dublin Airport like utenfor hovedstaden i Irland. Her blei vi tatt imot omtrent kl 1430 (lokal tid) av vår "svengelske" guide, Katarina. Hun ga oss en hyggelig velkomst og førte oss ut til vårt fremkomstmiddel de neste fem dagene, bussen vår, og vår irske sjåfør John. Sightseeingen på Irland hadde begynt.

Første ettermiddag (torsdag) gikk turen til Trinity College, Irlands eldste universitet - oppført i 1592. Midt i storbyen ligger det, som en oase, med imponerende bygninger og en flott park. Her kunne vi bl.a. se Book of Kells, en nydelig bok om de fire evangelistene, skrevet av munker på øya Iona vest i Skottland, men reddet unna vikingene til klosteret i Kells tidlig på 800-tallet. Biblioteket i andre etasje er imponerende stort.

Vi dro videre til St Patric's Cathedral og St Patric's Park med Liberty Bell før vi fortsatte til vandring og prøvesmakning i Guinness' Bryggeri. Etterpå var det, etter en lang dag, godt å sjekke inn og spise middag på Academy Plaza Hotel ved O'Connell Street. I denne gata fant vi bl.a. det 121,2 meter høye The Spire og General Post Office, som for irlenderne er mye mer enn et postkontor.

Andre dag (fredag) gikk ferden til Wicklow Mountains National Park. Fjellene er ikke som våre, ikke så høye, men rundere og med mer vegetasjon. Inne mellom fjellene finner vi fine daler; slike som Glendalough med sine sjøer. I nasjonalparken finnes (uten at vi så den) landets høyeste foss, Powerscourt Waterfall, 121 meter høy. Vi vandret på stiene gjennom skogen mellom de to sjøene i Glendalough. I skogen var det mange treslag, deriblant mye eik. På vandringen var det selvsagt naturlig å stoppe ved ruinene av Domkirken fra 800-tallet, St Mary's Church med dens 30,5 m høye klokketårn. Tårnet var også veiviser for pilegrimer og tilfluktssted når vikinger og keltere angrep.

Etter lunsj på Glendalough Hotel var neste stopp ved Powerscourt House and Gardens. Her gikk vi rundt i den storslåtte hagen med trapper, plener, fontener, byster, statuer, digre trær og fargerike blomstersenger.

    
                   Seler ved Garinish Island i Bantry Bay                                                                                 English Market i Cork
Tredje dag (lørdag) etter ny overnatting på Academy Plaza Hotel dro vi til Irish National Stud med Japanese Garden. Etter at vi på egenhånd hadde vandret rundt i (og beundret) den japanske hagen, blei vi guidet rundt på Stutteriet (INS). Merrene gikk sammen og gresset i store innhengninger, mens hingstene av forklarte grunner hadde hver sine paddocker. De hadde også egne "rom" i stallen med utsikt mot himmelen og med dørskilt i bronse. Man bor jo standsmessig.

Om ettermiddagen fortsatte turen gjennom Tipperary med stopp i den fargerike byen Cahir med Cahir Castle ved elven Suir. River Suir er en 185 kilometer lang, populær fiskeelv.

Middag og overnatting på Cork International Hotel.

Fjerde dag (søndag) blei stort sett tilbrakt ved Bantry Bay. Først var vi ved Bantry House and Garden. Her så vi oss omkring i slottet og gikk rundt i hagen med utsikt mot Bantry Bay. Vi gikk opp de "One hundred and seven steps to Heaven" - og ned igjen. Så var det tid for lunsj i slottets "ground floor".

På turen tilbake til hotellet i Cork foreslo sjåfør John en avstikker til Gougane National Park. Trange irske landeveier førte oss til en oase ved en innsjø. Her var det bl.a. et spesielt kirkeområde, med ruiner og en liten kirke med glassmalerier bak alteret.

  
Powerscourt House and Garden                                                                                     Japanese Garden ved Irish National Stud

 
Temple Bar, Dublin; Riverdance                                                                                     Vi forlater Erin, Den grønne øya
Femte dag (mandag) var satt av til besøk i English Market i Cork. Her var det butikker for salg av all slags mat. Stort og fargerikt.

Så gikk turen ut til Rock of Cashel, en klippe midt ute i det ellers så flate landskapet i Tipperary. Her er man i ferd med å restaurere en imponerende kirke (St Patric's Cathedral) og diverse hus rundt den. Etterpå spiste vi lunsj i Rock Huse Restaurant.

Siste natten bodde vi på Camden Court Hotel i Dublin. Men før det blei sengetid skulle vi oppleve "Irish Night" på Arlingtom Hotel i Temple Bar. Fra scenen blei vi gitt tradisjonell irsk folkemusikk og riverdance - en opplevelse som vi vil tenke på når vi spiller cd-ene fra hyllene hjemme. Vår (foreløpig) siste middag i Irland blei også inntatt på Arlington Hotel.

Sjette dag (tirsdag) var tid for oppbrudd og hjemreise. Vi sender en stor takk til alle som deltok på turen. En spesiell takk til den som ordnet med fint, men som vanlig i Irland; litt disig, vær hver dag.

Og en ekstra takk til vår sjåfør John og guiden vår Katarina, som har en stor del av æren for at turen blei vellykket. Jeg håper de er fornøyd med mitt forsøk på et sammendrag av våre opplevelser i dette vakre landet, hvor nordmenn har satt spor etter seg tidligere (også).

Nordlandstur, 24. juni - 7. juli 2015.

 

Ved Polarsirkelen er det ennå skiføre.

Stormenkvartalet i Bodø med konserthus og bibliotek.

Leirvika sett fra Hundneshågen på Hemnesberget.

Årets første nordlandstur er avviklet; Kårhild og jeg reiste oppover dagen etter St. Hansaften. I svigermors, hun bor selv i omsorgsbolig nå, hage var gresset så langt at det så ut som om det var klart for å bli tatt av forhøster. Vi "tygde" oss gjennom førsteslåtten de to første dagene. Etter at vi hadde slått en gang til dagen før vi reiste hjem så det bra ut.

Innen returen hadde vi fått med oss forskjellige opplevelser. Vi tok oss blant annet en tur opp til Bodø hvor vi begge jobbet noen år før midten av 1970- tallet. Her besøkte vi tanta til Kårhild og min toogenhalvmenning (far til mine tremenninger) og vår tidligere kollega ved Bodø postkontor, Torbjørn. Han hentet oss nede i byen og kjørte oss hjem til seg. Været var nydelig og vi fikk noen trivelige timer sammen han og Åse (kona) i solveggen med mye prat om vår felles fortid i Posten og andre felles interesser. Og ikke minst; vi fikk nyte den vakre utsikten mot byen og fjorder og fjell på sørsida av Saltenfjorden.

I løpet av ett par døgn i Bodø blei det selvsagt tid til å gå rundt og minnes byen slik vi husket den og til å se hvor mye den hadde forandret seg på førti år. De mest synlige endringene i sentrum var nok alle de store og til dels høye husene, som var bygd nær havna og utover Langstranda. Byen innviet nytt kulturhus i fjor.

 

 

Da vi kom tilbake til Hemnesberget, hadde Monica og Steinar kommet dit. Steinar hadde kommet for å besøke mormor og så ville de hjelpe oss med å rydde i huset; her blei det mye både i Fretex- og søppelbeholdere. De hadde leid bil på Mo (i Rana) så vi kunne både ta med mormor Ada på handletur til byen og selv få oss en rundtur til Vefsn med Mosjøen og videre til Hattfjelldal via Trofors. Fra Hattfjelldal fulgte vi den nordlige delen av Villmarksvegen forbi Røssvatnet og Bleikvasslia og langs Røssåga gjennom Korgen. Skydekket var dessverre så lavt at vi ikke fikk se verken Okstindan eller Okstindbreen på denne turen.

Disse fikk imidlertid Steinar og jeg se på vår "obligatoriske" tur til Hundneshågen i supert vær noen dager senere. Tur til Geitvika/Høyneset blei det også tid til.

Karin (søster) og Leif var på vei nordover og tok seg tid til en omvei med overnatting på Hemnesberget. Det var kjekt at vi fikk vist dem "Berget" på en av de svært få sommerdagene der hittil i år.

 

 

 

Etter hvert blei det tid for hjemreise og vi bestemte oss for å benytte oss av både Nordlandsbanen, Dovrebanen og Raumabanen på turen. På turen mot/ på Dovrefjell så vi både kongeørn og to moskuser. Sånt gir turen en ekstra verdi.

Mellom Dombås og Åndalsnes så vi flomstore elver; på Lesja hadde Lågen gått over sine bredder og dekket store slåttemarker. Rauma elv fikk mye tilsig fra fossene nedover fjellsidene.

Naturen vår er svært vill og utrolig vakker.

 

Åse og Torbjørn har fin utsikt mot Beiarkjeften på andre sida av Salta.

 

Tunge skyer over Røssvatnet.

Rauma elv får påfyll ovenfor Kylling bro.

Busscruise til Nord-Italia, 27. august - 8. september 2015.

   

                                Innsbruck i Østerrike                                                                               Høyt over dalen med elva Isarco i Syd Tyrol

Det skjedde i tidsrommet rundt dagene da det norske herrelandslaget i fotball vant to kamper på rad. Det passet veldig fint for oss for da kunne vi gå rundt i fotballgalne Italia med løftet hode. "Oss" det var en busslast med folk, stort sett fra Møre og Romsdal. Vi var en mangeartet gruppe der alle var "eks" ett eller annet; fra eks. postfolk (fra den tiden postarbeid gikk ut på å jobbe med post) til eks. AaFK-keeper (fra den tiden da det hendte at det i romsdalsavisene sto  at Molde FK spilte - Aalesunds FK vant).

Bussen startet fra Ålesund og plukket oss opp på Vestnes litt etter klokka seks om morgenen før turen fortsatte mot danskebåten "Crown Seaways", som i løpet av natta brakte oss til København. Ny ferge ventet oss i Rødbyhavn; den gikk til Puttgarden i Tyskland. Langs "Autobahn" var det mange vindmøller å se og store områder hvor det blei dyrket sukkerroer, humle og vindruer. Vi overnattet i Dessau og neste dag beveget vi oss inn i Bayern der vi bl.a. passerte OL-byen München. Nå begynte landskapet å bli mer kupert og vi nærmet oss nordsida av alpene for å overnatte på koselige Sporthotel Wilder Kaiser i Oberaudorf. Neste dag krysset vi grensa til Østerrike. Her var vi innom OL-byen Innsbruck der vi fikk se et lite glimt av Berg Iselbakken før vi fortsatte mot Brennerpasset i Tyrol.

Landskapet er langt fra kjedelig sørover gjennom Tyrol så her blei det mye "mat" for fotoapparatet og i løpet av ettermiddagen nærmet vi oss turens hovedmål, Gardasjøen. I byen Desenzano del Garda ved sørenden av den fem mil lange sjøen skulle vi bo seks netter på Hotel City.   

I Desenzano oppholdt vi oss for det meste mellom borgen Castello de Desenzano og strandpromenaden, som strekker seg øst- og vestover fra torget ved moloen. Dette er en rolig bydel med trange gater og smug hvor det er lite biltrafikk, men med et stort utvalg av små og litt større butikker og varierte serveringssteder. (Shoppingsentrene ligger lenger fra sjøen.)

Første hele dagen i Desenzano var avsatt til fri disposisjon slik at vi kunne gjøre oss kjent og leite etter badeplass i sjøen. Vi var av dem som mente at en svømmetur i Lago di Garda er en selvfølge når man er på disse kanter. Byen ligger inne i en grunn bukt med pålandsvind så vi måtte leite litt for å finne en plass der det fristet å kaste seg uti, men nå har også vi badet i Gardasjøen. Det skulle bare mangle når vi har vært der nesten ei heil uke med temperaturer mellom trettifem og trettini grader. Det har vi ikke hjemme. (Heldigvis.)

Fra "basen vår" var det lagt opp til flere sightseeingturer, blant annet til Verona ved elva Adige, som fulgte oss i flere mil fra Bolzano. Verona er kjent for å være rammen rundt Shakespeares "Romeo og Julie". I byen er det mange gamle bygninger deriblant L'Arena di Verona, som har en to tusen år lang historie med bl.a. gladiatorkamper. Nå til dags blir det satt opp store teater- og operaforestillinger; deriblant operaen Aida.

Etter byvandring i Verona fortsatte turen til omvisning og vinsmaking hos rødvinprodusenten Tommasi. De driver i en annen dimensjon enn jeg gjør med hagebærene mine.     

   

                                 Desenzano del Garda                                                                                      Elva Adige flyter gjennom Verona

   

                  Gondol på en av Venezias kanaler                                                                                        Fritidsbolig (?) på Isla di Garda

 

En dag var avsatt til besøk i kanalenes by, Venezia. Marco Polos hjemby er spennende. For førstegangsbesøkende var det viktig å følge med på hvor de beveget seg langs kanalene og over broene med høye hus rundt seg, som ikke ga utsikt til landemerker å navigere etter. Av  severdigheter som vi fikk med oss nevnes: Markuskirken med Markusplassen, Dogepalasset med Sukkenes bro over til fengslet på andre sida av kanalen og selvsagt alle gondolene.

For noen i reisefølget blei det også tid til et minicruise på sørlige delen av Gardasjøen. Da så vi at vi ikke skulle så langt ut fra havna i Desenzano før vatnkvaliteten var mye bedre. På rundturen fikk vi sett at ganske høye fjell omkranser den nordlige delen av sjøen og vi passerte småbyer med vakre villaer, også noen som hadde tilhørt diverse kjendiser i sin tid.

Dagene gikk og det blei tid for hjemreise, som delvis fulgte ruta til utreisa, men med avstikkere til OL-byen Garmisch-Partenkirchen og til deler av Berlin (også OL-by), som Potsdam.

Sjøreisa hjem til Norge gikk fra Kiel til Oslo med "Color Fantasy" og var et flott cruise som inkluderte en nydelig solnedgang da vi var på høyde med øya Samsø utenfor Aalborg i Danmark og en innseiling, i nydelig seinsommervær, på Oslofjorden.

Om kvelden den trettende dagen gikk vi av bussen etter en opplevelsesrik tur, som hadde gitt oss mange nye, hyggelige bekjentskaper.   

Busstur Trondheim - Rovinj (i Kroatia) t/r, 21. september - 4. oktober 2016.

Dryppesteinsgrotter i Slovenia. 

 

 

 

 

 

 

 

 Her e' de' liv.   

 Santa Eufemia over Gamlebyen i Rovinj.

Kårhild (kona mi) og Svanhild, nå bosatt i Sandnessjøen, var barndomsvenninner på Hemnesberget. De har holdt kontakten i alle år og har møttes jevnlig bl.a. når Svanhild og mannen Erling har besøkt jazzfestivalen i Molde.

Vi har snakket om å dra på felles ferietur i en god stund, men det avgjørende utspillet kom fra helgelendingene under årets moldejazz; slå dere med på busstur til Kroatia i høst, var "utfordringen". Slik blei det.

Da vi steig ombord i bussen kl 05, hadde våre venner allerede kjørt noen mil fra Levanger. Nå sto flere transportetapper for tur for å bringe oss fram til vendepunktet Rovinj der vi skulle bo i heile seks netter. Første dagen brakte oss gjennom Østerdalen til kielferga, MS "Color Magic" ved Hjortneskaia i Oslo.

Etter en flott overfart til Tyskland fortsatte bussturen via Østerrike til flyplassen i Venezia i Italia hvor vi satte av noen "haikere", som skulle på et sjudagers cruise i Middelhavet.

Vi fortsatte inn i Slovenia til byen Postojna for å oppleve en fantastisk tur på flere kilometer, pr minitog og til fots, gjennom den vakre dryppsteinsgrotten, Postojnska Jama.

Nå var vi ikke langt fra grensen til Kroatia og derfra hadde vi vel en times kjøring fram til Hotel Eden, hvor vi skulle bo i nesten en uke. Dette er et stort og vakkert hotell med en flott park der det er flere svømmebasseng og restaurant og med hotellets eget strandområde nederst i parken. For en nordbo var det aldeles nydelig å komme til en fjordarm med krystallklart vatn, som holdt 22 grader, og var fri for søppel (og uten tang). Mye tid blei tilbrakt her.

Dagen etter ankomst var så og si heile reisegruppen på fjordcruise til Limskij Canal (Limfjorden) nord for Rovinj med strandhugg der vi var oppe i ei grotte. Ombord blei det servert både mat og drikke og vi blei underholdt av en profesjonell sanger. (For en stemme!!!) Tid til bading i fjorden hadde vi også.

Fra hotellet vårt var det kort vei inn til byen Rovinj, som var en opplevelse i seg selv. Den gamle bydelen med katedralen var spesiell.

Vi fortsatte inn i Slovenia til byen Postojna for å oppleve en fantastisk tur på flere kilometer, pr minitog og til fots, gjennom den vakre dryppsteinsgrotten, Postojnska Jama.

Nå var vi ikke langt fra grensen til Kroatia og derfra hadde vi vel en times kjøring fram til Hotel Eden, hvor vi skulle bo i nesten en uke. Dette er et stort og vakkert hotell med en flott park der det er flere svømmebasseng og restaurant og med hotellets eget strandområde nederst i parken. For en nordbo var det aldeles nydelig å komme til en fjordarm med krystallklart vatn, som holdt 22 grader, og var fri for søppel (og uten tang). Mye tid blei tilbrakt her.

Dagen etter ankomst var så og si heile reisegruppen på fjordcruise til Limskij Canal (Limfjorden) nord for Rovinj med strandhugg der vi var oppe i ei grotte. Ombord blei det servert både mat og drikke og vi blei underholdt av en profesjonell sanger. (For en stemme!!!) Tid til bading i fjorden hadde vi også.

Fra hotellet vårt var det kort vei inn til byen Rovinj, som var en opplevelse i seg selv. Den gamle bydelen med katedralen var spesiell.

Kroatia har sin egen myntenhet, Kuna/ Lipa. Det manglet ikke på muligheter til å bruke dem.

Selvsagt var det mye og se på ut- og hjemreisen også. For en som er sportsinteressert var det selvsagt kjekt å være innom olympiadebyene Cortina, Innsbruck, Seefeld og Garmisch-Partenkirchen. Allianz Arena, hjemmebanen til Bayern München, blei også fanget av fotolinsa.

Vi hadde regn den nest siste dagen på hjemturen (i Nord-Tyskland) ellers var det flott. Jeg veit ikke om turen kan sammenlignes med et opphold i himmelriket, men vi opplevde å bo både på Hotel Eden og Hotel St. Peter.

MS "Color Fantasy" fraktet oss opp til Oslo før bussen til Brustad Bussreiser satte kursen for Østerdalen og Trondheim.

Vi hadde tur med Mørelinjen fra/til Molde og hotellopphold i Trondheim foran/bak omtalte tur. Vi hadde en flott tur og mange minner vil bli vekket når vi senere tar fram bildene som er lagret på pc'en.

Hotel) Edens hage i Rovinj.

 

Forkledd turist "mater" skilpadde

Hoppbakkene og utforløypa i Garmisch-Partenkirchen.

Kalde dager på Hemnesberget, 3. - 9. november 2016.

Fra Kastan mot Laukhella og Brennberget på andre sida av Ranfjorden.

Årets tur til Hemnesberget har blitt utsatt flere ganger av diverse årsaker, men nå blei det endelig til at vi kom oss av gårde. Vi hadde leid oss hus i Idrettsveien og det var en bra plassering av "basen" i forhold til hovedærendet vårt, som var å besøke Ada i den kommunale omsorgsboligen. Dit var det kort vei og "huset vårt" lå slik til at vi ofte gikk Sørlandsveien og dermed blei vi også godt kjent med det som var gjort og holdt på å skje på og ved siden av de ytterste to kilometerne av riksvei 808. I forbindelse med at arbeidet med opprustingen av veistrekningen Åsen - Torget snart er ferdig, arrangerte Hemnes Idrettslag tog på strekningen lørdag 5. november. Vi deltok og møtte mange kjenninger.

Vi var invitert til å ta oss en tur bortom Skjæranveien for å få se at her hadde det skjedd store endringer etter at svigermor hadde solgt huset. Med den utsikten de har/får derfra er jeg overbevist om at de nye eierne er i ferd med å skape seg en fritidsbolig der de kommer til å stortrives.

Det var kaldt de dagene vi var på Hemnesberget; noen fortalte at de hadde sett at søyla på termometeret hadde vist at det var nede i fjorten kuldegrader. En dag tok jeg meg en tur til friluftsområdet i Kastan på nordsida av Hemneshalvøya. Da jeg kom ned i skyggen ved fjorden her, beit det godt i kjakene. Det var rart å stå her og se over til Laukhella, som for omtrent 130 år siden var føde- og oppvekststedet til den ene oldemora til ungene våre. De hadde ikke hurtiggående båt, traktor eller bil den gangen; knapt nok det som kan kalles vei. Men mens jeg sto i skyggen så tenkte jeg at de i alle fall bokstavelig bodde på solsida.

På grunn av kulden la isen seg både i Hundnesbukta og innover Skarpsundet mot Elsfjorden. Det var friskt å være ute, men sant skal sies; det var godt å komme i hus til prat over kaffen både i Solliveien og på Høghågen også. Takk for denne gangen.

Vi følte vinteren ved Limingen i Røyrvik, siste helga i februar 2017.

Tettstedet i Røyrvik kommune, Limingen.

Rørvikelva renner ut i innsjøen Limingen.

Monica hadde lyst til å gi Steinar en av opplevelsene han hadde sagt at han drømte om; en tur med hunder og slede. Vi hadde sagt "ja" til å være med for å passe lille Line, mens foreldrene var på tur.

Torsdag den 23. tilbakela vi første etappe, til Steinkjer, på veien mot kommunesenteret i Røyrvik kommune. Røyrvik grenser mot Sverige lengst nordøst i Trøndelag og omfatter blant annet en del av Børgefjell nasjonalpark. Da Monica bestilte losji på Limingen gjestegård, fikk hun tilbud om at vi kunne få disponere en hel enebolig istedenfor å bo i to små rom på gjestegården. Vi takket for tilbudet både før og etter oppholdet. God løsning for oss.

Vi ankom fredag via E6 gjennom Namdalen med avkjørsel ved Brekkvasselv og gjennom Steinfjelltunellen. Vi installerte oss i huset, og tok en liten tur rundt i tettstedet Limingen. Lørdag blei Monica og Steinar hentet og kjørt i bil opp til Namsvatnet; der ventet hunder, sleder og guiden. Etter å ha selet på hundene dro de på tur med hver sitt hundespann rett utenfor grensen til Nasjonalparken, både på Namsvatnet og delvis i terrenget langs bredden. De fikk en dagstur på 35 kilometer i nydelig vær med lunsjpause i en gamme underveis.

Mens foreldrene hadde sin opplevelse, fikk Line og oppvarterne bl.a. trilletur slik at de blei kjent med det meste av kommunesenteret og ikke minst blei de minnet om hvordan en ordentlig vinterdag føltes med knitrende snø under skosålene.

Søndag den 26. kjørte vi gjennom Skorovatn før vi kom ut på E6 ved Granmo - ikke langt fra Lassemoen stasjon på Nordlandsbanen. Overnattingen på hjemturen tok vi på Heimdal før vi fortsatte via Hemnkjølen, Valsøya og Krifast på mandag.

Vi hadde en flott tur i fint vintervær i Midt Norge hvor avstikkerne brakte oss til nye steder og opplevelser.

Vinterlandskap.

Statua av Prosten står ved Limingen gjestegård.

Biltur til Helgeland, 20. - 28. juli 2017.

Namsen mellom skogkledde åser i Namdalen.

Den freda broa over Sjøforsen i Røssåga, Korgen.

Da godværet og varmen endelig kom til Molde midt i jazzuka, satte vi, sammen med Elisabeth og Oskar, kursen nordover. Vi tok korteste vei til E6 ved Orkanger via Krifast og Hemnkjølen. Herfra fulgte vi Europaveien til vi var på Åsen sør i Levanger kommune. Vi hadde planlagt å besøke landbrukskommunen Frosta (ofte kalt Trondheims kjøkkenhage) med minnesteinene for Frostatinget, som hadde sitt sete på Logtun. Vi ville også se på klosterruinen på øya Tautra. Derfor la vi inn ei omkjøring som førte oss nærmere fjorden og tilbake til E6 nærmere Skogn.

Etter overnatting i Steinkjer gikk turen videre via Snåsa og Grong til Namdalen og endelig gjennom Nordlandsporten. Ved Lille Majavatnet i Grane kommune tok vi igjen av fra E6 for å kjøre langs Villmarksveien nordover gjennom Fiplingdalen i Hattfjelldal kommune og fra Røssvatnet langs Røssåga i Korgen i Hemnes kommune. Om ingen av oss drømte om å gå i kloster, mens vi var ute på Tautra så var det i alle fall noen som tenkte på fjelltur da vi kjørte gjennom Fiplingdalen rett på utsiden av Børgefjell nasjonalpark. Midtveis på Villmarksveien var vi innom Hattfjelldalen der man kan bli minnet om Molde, men bare fordi man ser fjellet Hatten og hvis man veit at det er 1128 m høgt - like høgt som Moldes høgeste fjell, Skåla. Vel framme i Korgen gjensto bare korte etapper på E6 og fylkesvei 808 før vi var framme ved huset vi hadde leid for oppholdet på Hemnesberget. Et eldre, koselig hus med skjermet hage og vakker utsikt mot fjorden og fjella i sør.

Selv om hovedhensikten med oppholdet på Berget var å besøke oldemor til Oskar, blei det tid til annet også. Vi var blant annet på dagstur til Mo i Rana med avstikker et stykke opp i Røvassdalen under Svartisen. Svært hyggelig var det også at venner tok seg tid til å komme innover fra Sandnessjøen slik at vi fikk møte dem. Vi hadde jo tatt med oss sommervarmen nordover og da var det vel ikke mer enn rimelig at vi fikk frisket opp gamle minner med å ta oss en dukkert i fjorden fra berga innenfor Oldervika. Det var både kjekt og gjorde godt men en liten svømmetur. Ei uke varer ikke evig, men før vi satte kursen sørover snakket med mange av de innfødte på Hemnesberget og med deler av familien, som nå er bosatt i Drammen.

På hjemturen fulgte vi stort sett den vanligste ruta langs E6, men på dag to, etter overnatting på Steinkjer, tok vi en avstikker ved Skatval i Stjørdal kommune for å se på Stenvikholmen slott, som blei bygget for erkebiskop Olav Engelbrektsson tidlig på femtenhundretallet.

Da vi var hjemme igjen, hadde vi mange minner både mellom ørene og på minnebrikkene til fotoapparatene våre. Oskar hadde også fullstendige oversikter over fylkes- og kommunegrensepasseringer. Det kan bli endringer på disse listene før han neste gang kjører denne ruta.

Hatten i Hattfjelldal.

Nordlandsbåt i småbåthavna på Hemnesberget.

Nordlandstur via Flakk og Fosenhalvøya, 5. - 10. august 2018.

Utsikt fra Valkyrien på Flakk mot B/F "Tresfjord" og  Fosenhalvøya.

Broa over Skarnsundet.

Vi hadde selvsagt tenkt oss en tur nordover også i år, men det varte og rakk før vi bestemte oss for tidspunkt. Jeg hadde vært plaget av Helvetesild siden i vinter og forventet å bli kvitt noen av plagene hvis vi bare ventet. Heldig for oss var det at barnebarn Oskar og foreldrene hadde kommet tilbake fra utenlandstur og Oskar hadde lyst på ny tur til oldemor på Hemnesberget.

I år valgte vi en løype som var utenom E6 fra Orkanger og nordover i Trøndelag; det ga oss endelig muligheten til å besøke søskenbarnet mitt; Thor, og kona Marit på hytta deres på Flakk ved Trondheimsfjorden. Det blei et koselig stopp der vi fikk omvisning på den flotte og innholdsrike sommerresidensen deres og en god prat til en kaffekopp med tilbehør. Etter besøket på "Valkyrien" fortsatte vi turen med ferge over til Fosenhalvøya. Der var vi så heldige at vi fikk reise med B/F "Tresfjord", som da den var ny gikk på strekningen mellom Molde og Vestnes. Oskar "samler" på ferger så det var stor stas særlig for ham.

Vi fortsatte langs innsida av Fosenhalvøya og via broa over Skarnsundet og kom inn på Europaveien igjen nord for Verdal. I Steinkjer fulgte det som etter hvert har blitt tradisjon; vi overnattet på Tingvold Park hotell. Neste dag gikk turen videre forbi Snåsavatnet mot Grong og langs lakseelva Namsen, så gjennom Nordlandsporten, forbi Majavatnet og langs Svenningdalselva til Vefsna mot Mosjøen før vi kom til Hemnes kommune og kjørte i mål ved Sørlandsveien på Hemnesberget.

Vi var så heldige at vi hadde fått leie samme huset som i fjor sommer de dagene vi skulle tilbringe i Hemnes. Alle tiders plass å bo for oss som hadde besøk til "oldemor Ada" på omsorgsboligene rett oppi bakken som hovedformål med turen. Det blei tid til annet også som småturer rundt på Berget der turer langs strandpromenaden og ut på moloen er en selvfølge. Da møter vi alltid kjente og ukjente, som har tid til en prat. Praten går lett når man er i feriemodus og det er fint vær; også når man tar en snartur innom uterestauranten.

Kjekt for Oskar var det at det var så varmt at vi måtte inn på Dalanleira for å bade. Han hadde i løpet av ferien blitt trygg på svømmeferdighetene; noe som var kjekt å se for morfaren.

Hjemturen gikk langs Europaveien helt sørover til Orkanger. Ett av våre etter hvert faste stopp når vi ferdes her i bil er lunsjen ved rasteplassen attmed strykene øverst i Svenningdalselva. Også på søroverturen overnattet vi på hotellet "vårt" i Steinkjer. En av grunnene til at vi stopper her er at de serverer kveldsmat med varmretter. En fin avslutning på dagen.

Siste dagen ruller vi forbi Trondheim til Orkanger, over Hemnkjølen til Halsanaustan og Kanestraum på Nordmøre. Da er plutselig ikke mer enn en times kjøring før vi har kommet over Fursetfjellet og er på vei langs Fannefjorden mot Molde og vår bydel, Kvam.

Marinaen på Hemnesberget.

Svenningdalselva.