Året 2018.

Nedenfor er noe av det jeg så fra mitt ståsted på Kvam, vest i Molde i løpet av de første minuttene i det nye året. Måtte det nye året være fullt gleder for alle.

Da har vi takket for det gamle året og ønsket hverandre ett godt år i 2018.

Jeg håper alle får anledninger til å fylle dagene i det nye året med mange gode opplevinger. Del dem gjerne med andre.

Delt glede er dobbelt glede, har noen sagt før meg.

Dagen har blitt litt lengre, 8. januar 2018.

Sola går ned bak fjella bak Fiksdalen i Vestnes.

Jeg har ikke vært ute på noen dager. Ikke noe å sutre for, men jeg har holdt meg innendørs for å bli fortere frisk. Mye sport på fjernsynet har gjort sitt til at dagene ikke har blitt kjedelige. Og sport som utføres av andre er ikke så slitsomt.

I helga har vi hatt litt ruskevær, men ikke noe som lignet det meteorologene trodde vi skulle rammes av. Og bra er det.

I morges lyste det opp og vi kunne se at sola kom opp lenger øst i fjellrekka enn sist vi så en soloppgang.

I ettermiddag forsvant sola kl 1510 og førti minutter senere laget den og det lette skydekket flotte farger over himmelen i sør. Da bare måtte jeg spenne på meg skoene og komme meg ut for å hente noen bilder.

Nå skal dagene bli stadig lengre i flere måneder og jeg gleder meg til å nyte dem. Jeg håper jeg deler dette håpet med mange og at forventningene våre blir innfridd.

Endelig en tur opp i skogen igjen, 21. januar 2018.

Det har vært mye fint vær hittil i år og dette skulle vært en veldig god grunn til å komme seg ut i skogen på tur. At det ikke har skjedd skyldes delvis at formen ikke har vært helt på topp og at det både har vært for lite og for mye snø her.  Det har vært for lite snø til å legge ut på skitur oppi Mekdalen; man, i alle fall jeg, har begynt å stille litt strengere krav til underlaget etter at jeg blei utstyrt med protese øverst i låret. Skarelaget oppi skogen har ikke vært sterkt nok til å bære oss hvis vi ville gå på beina. Og det har vært litt for mye snø til at vi har villet ta strabasene med tråkke fotløype.

I dag regnet jeg med at det hadde vært en del trafikk oppover til hyttene ved Mekvatnet slik at vi ville finne ei brukbar rås et stykke oppover dalen. Det gjorde vi også og da vi var på høyde med vatnet, så vi at noen hadde laget spor vestover på myrområdet nord for Kringstadnakken. Dermed var også vi på vei mot Kringstadsetra.

Halvveis over myra hadde tydeligvis de som hadde gått før oss funnet ut at det var tungt å vasse i snøen og snudd. Vi fortsatte vestover. Når vi ikke hadde andres spor å sette føttene i, sakk vi mye lenger ned. Skaren bar som sagt ikke, men den ga nok motstand da foten skulle opp igjen til neste skritt. Noen ganger tråkket vi gjennom helt ned i myrvatnet. Selv om vi har hatt kuldegrader lenge så var ikke myra frosset; det viser at et lite snølag er god isolasjon.

Staheten brakte oss over til Kringstadsetervegen og da blei det mye lettere å gå. Her hadde det vært mye trafikk både av folk som hadde gått til og fra hyttene på setra og av traktorer som hadde vært ute på skogsarbeid.

Vi fulgte setervegen ned til Kringstad og gang- og sykkelvegen hjemover. Det var godt komme seg ut på skogstur igjen, men det var så pass energikrevende at vi kommer nok ikke til å gå denne løypa igjen før det blir et annet føre.

Over myrområdet mellom Mekvatnet og Kringstadsetra.

Liavegen fram og tilbake, 27. januar 2018.

Fint å spassere på Liavegen i dag.

Influensaen har angrepet noen nye familiemedlemmer og dermed redusert antallet på de som ønsket å ta seg en tur opp i lia under Varden denne lørdagsformiddagen. Hjemme hos oss blei vi raskt enige med Steinar om å ta en tur langs Liavegen. Vi var spent på forholdene der oppe for vi har hatt noen døgn med mildvær på dagtid og noen få minusgrader om natta.

Vi blei positivt overrasket; for det viste seg at den isen vi mente skulle gjøre det ekkelt å ta seg fram på skogsveien var blitt dekket av et lite snølag. Mens det hadde regnet nede i bebyggelsen hos oss, hadde nedbøren gått over til snø her oppe. Og den snøen som falt først hadde frosset fast til islaget på veien. Og løypetråkkemaskina hadde kjørt hele Liavegen fram og tilbake slik at heile veibreidda var jevn og fin.

Hvis det nå hadde kommet en tjue - tredve centimeter med snø oppå dette underlaget, ville det blitt superforhold for skiløperne. I dag var det ikke slik, men vi møtte ganske mange, som hadde tatt turen opp og gikk deler av denne skogsveien til fots.

Da sola innimellom tittet fram, blei det nesten påskestemning med fuglelyder fra skogen og spor etter både ekorn og rådyr på og ved siden av veien. Å gå slik rett ovenfor travle bygater er deilig - i stillhet, rein luft og med flott utsikt mot fjorden og fjellene på den andre sida.

I morgen skal det kanskje bli regn; vi nytte det å være ute i dag.

Her kommer det noe nytt etter hvert...

På Cap Klara, 30. mai 2018.

For å gjøre meg ferdig med sutringen med en gang; jeg har vært gjennom noen kjedelige måneder. Jeg har hatt Helvetesild i venstre skulder og arm. Deprimerende og vondt. Jeg var kanskje heldig med tidspunktet for noen hadde funnet på at de skulle arrangere vinter-OL i Sør-Korea slik at jeg skulle ha noe å se på tv'en. At jeg satt mye inne, var sikkert bra det også for jeg hørte andre klaget over hvor glatt det var ute i vinter.

Nå er det mye bedre, jeg er snart bra igjen og har allerede fått meg en del småturer. Som her da vi gikk ned til fjorden ved Cap Klara. Det er kjekt å gå eller sitte her nede og dra i seg frisk sjøluft og følge trafikken på fjorden utenfor. Da lurer jeg på om noen tar dette trivselsinnslaget med i "regnestykket" når de slåss for ymse varianter av fergefrie fjordkrysninger.

Jeg har det ikke så travelt lenger; jeg er pensjonist - og trives med det.

Hurtigruta, vestnesferga og en liten lystbåt.

Stlle fjord.

Med ferga inn til Molde, 2. juni 2018.

Molde sentrum med Urdfjellet og Tussen som bakgrunn.

Scandic Seilet og Aker stadion.

Vi har vært med Oskar og Elisabeth, som har kjørt Petter til Ålesund.

Nå er vi ombord i ferga fra Vestnes på vei inn til Molde. Ves Storkaia i Molde ligger cruiseskiper MSC "Meraviglia", som har kommet direkte fra Hamburg og har neste stopp i Honningsvåg. Skipet var her for tre uker siden på tilsvarende cruise. Det har vært heldig med været på begge sine anløp i Molde.

Skipet er registrert på Malta og har plass til vel 5700 passasjerer og et mannskap på vel 1500.

MSC "Meraviglia".

Nyter livet på verandaen, 27. juni 2018.

Kjekt med kort vei til en plass i sola

Vi går gjerne en tur ved fjorden eller i lia ovenfor oss. Turene trenger ikke være så lange og da er det kjekt å kunne slappe av i solveggen etterpå.

Noe av det første vi fikk gjort etter at vi flyttet hit var å bygge ut verandaen. Derfor har vi plass til mange rundt bordene og en liten kjøkkenhage utenfor vinduene.

I vår og på forsommeren har vi hatt mye fint vær så det har blitt noen runder med svelesteiking og inntak av diverse måltider her ute. Noen har hatt svært kortreiste grønnsaker som ingredienser.

Å bare sitte her og slappe av; det er ikke så verst det heller. Vi tåler mer av det fine været.

Gartneriavdelingen.

Snart middag med kortreiste grønnsaker.

Kringstadbukta, 11. juli 2018.

Pineskjæret og blank fjord.

Badeliv på Kringstadbukta.

Vi går ofte tur her nede ved Kringstadbukta og Cap Klara året rundt.

I dag hadde vi gått nedover i forveien og så kom Oskar og Elisabeth etter. Han hadde med seg badeutstyr. Jeg hadde tvilt på at fristelsen for min del skulle bli uimotståelig, men for sikkerhets skyld lå shortsen i sekken.

Heldigvis; for jeg blei lokket til å bli med uti. Det blei første sjøbad på lenge i hjemlige farvann. Når sant skal sies så var det ikke aller verst, men det var ikke veldig langt unna heller. Man (jeg) blir nok litt mer kresen for hvert år.

Om fjorden vår ikke er av de aller varmeste så er vi heldige som har en fjord som, i alle fall tilsynelatende, ikke er forurenset og som har noen ildsjeler som rydder strand og landområder i dette friluftsområdet for oss nyterne.

Familietur til Kleivvatnet, 14. juli 2018.

Noen er hjemom en snartur og andre skal snart starte ut på ferietur så noen samsnakket og fikk i stand fellestur for hele familien til Kleivvatnet i østre del av Molde kommune.  Vi har vært her før og visste at dette er et fint friluftsområde, hvor det er lagt ned veldig mye dugnadsinnsats for å gjøre det trivelig for alle besøkende.

Oskar hadde fått fjernstyrt båt på bursdagen sin og gledet seg veldig til at han endelig skulle få prøve den. Da han fikk satt den på vatnet viste det seg at det var veldig stor spredning i alderen på "barna" i familien.

Vi hadde alle med oss mat og drikke for vi hadde tenkt å være her en stund, men for noen var det ekstra stas at Steinar hadde med seg stormkjøkken og røre slik at han etter hvert kunne by på nystekte pannekaker.

Skydekket som hadde seget inn fra havet i går viste seg å være seiglivet, men det var likevel bra temperatur i lufta og Kleivvatnet holdt fortsatt så pass mange grader etter soldagene tidligere i uka at i alle fall halvparten av oss fikk oss en dukkert før vi dro hjem utpå ettermiddagen. Bronsefinalen i fotball-VM gikk uten oss foran fjernsynsskjermen.

Oskar tester den fjernstyrte båten sin.

Steinar steiker pannekaker på stormkjøkkenet.

Dagstur til Kristiansund, 27. juli 2018.

Kirkelandet og Gomalandet

Nordlandet

Vi hadde allerede hatt noen fine sommerdager og meteorologene varslet flott og varmt vær til denne fredagen også - kanskje til og med rekordtemperaturer. Vi hadde derfor sammen med Line og foreldrene tenkt å ta oss en tur til fiskeværet Grip, tidligere egen kommune, men nå en del av Kristiansund kommune. Grip, som nå ikke lenger har noen fastboende, ligger på de ytterste skjærene på kysten vår og der regnet vi med at det ikke ville være så veldig varmt. Det var mange som hadde resonnert slik som oss og da vi nådde fram til billettluka på piren i Kristiansund fikk vi beskjed om at båten allerede var full.

Men vi kunne jo ikke la det se ut som vi var, slik som Knutsen og Ludvigsen, kommet til "Kristiansund foruten grunn". Som de fleste andre byer er ikke Kristiansund lik noen av de andre og jeg, som en gang for lenge siden hadde en bestemor som bodde her, visste at det var litt av hvert å se på hvis man gikk en runde. Alt rekker man ikke på noen timer, man gidder heller ikke prøve det på en så varm dag.

Byen ligger på flere øyer/land og vi hadde ankommet og parkert bilen i et parkeringshus på hovedøya, Kirkelandet. Etter en kort rådslagning blei vi enige om å gå over Sørsundbroa til Bautaen på Innlandet. Herfra ville vi få god utsikt mot mye av byen og havna etter at vi hadde sett mye på veien over.

Vi hadde proviantert og var godt utrustet med mat, drikke og frukt for en god friluftslunsj ved kanonene på utsiktspunktet. Line benyttet også anledningen til en liten blåbærtur på toppen av Innlandet.

Etter at vi både hadde sett og spist oss mette, gikk vi ned til sjøen igjen. Mye av Kristiansund brant i april 1940 under den andre verdenskrigen. På Innlandet er vel den største delen av gammel bebyggelse i Kristiansund. Ovenfor Hønebukta ligger det de kaller Gamlebyen, ei samling av kvite hus, som jeg synes minner om de minste sørlandsbyene. Vi gikk ned til Sundbåtkaia, som ligger mellom Tahitibrygga og Dødeladen. Det er her Tahitifestivalen, en årlig musikkfestival, blir avviklet.

Vi fullførte dagens rundtur i Kristiansund ved å ta Sundbåten via Nordlandet og Gomalandet tilbake til Kirklandet.

Vi hadde kommet til Kristiansund via Gjemnes kommune og Krifastsambandet og bestemte oss for å ta den ytre ruta tilbake til Molde via Averøy, Eide og Fræna kommuner. Dette betydde at vi både måtte gjennom Atlanterhavstunnelen og over Atlanterhavsveien. Tilbake i vårt eget fogderi, Romsdal, tok vi avstikkeren til fiskeværet Bud for å spise middag.

Vel hjemme igjen så hadde vi hatt en varm og solrik dag; vi hadde sett mye, også noe som flere av oss ikke hadde sett tidligere.

Gamlebyen på Innlandet

Tahiti og Dødeladen

En liten formiddagstur, 26. august 2018.

Vestnesfjellene.

Vi har hatt mye fint vær denne sommeren og vi er ikke slik at vi bare sitter og nyter sola. Det blir gjerne til at vi går en liten tur før middag; ofte som denne formiddagen da vi holdt oss i lavlandet.

På de grønne flekkene mellom bebyggelsen er det gjerne en del trær, men ikke fler enn at det er åpninger slik at vi kan se over til det som for to år siden var turterrenget vårt. Minnene vekkes.

Når vi kommer ned til fjorden stopper vi kanskje på Cap Klara. Her er det spesielt vakkert når det er flo sjø. Vi setter oss ned for å nyte stillheten/lyden av naturen.

På vei hjemover kan vi av og til legge inn en omvei via Høyskolen. I berget under skolen har det de to seneste somrene gått tre geiter og beitet. I tillegg til at de holder vegetasjonen i sjakk er de en stor trivselsfaktor for oss som går forbi.

Valen ved Cap Klara.

Ei av tre geiter på sommerjobb ved Høyskolen.

Langs Pedervegen, 1. september 2018.

Pedervegen.

Hoggorm.

I dag hadde vi ett bestemt mål med turen; vi ville følge Pedervegen (den "opprinnelige" i lia ovenfor Bjørset og Mek) fra Liavegen og opp til "krysset" ved inngangen til Mekskaret.

Denne stien er veldig fin, synes jeg. Den er stort sett tørr selv etter lange regnværsperioder. Det kunne gjerne vært noen flere utsiktspunkter underveis; særlig når det er løv på trærne kan det bli en del "tunellgåing", men det har også sin sjarm. Jeg synes det er leit at stien ikke blir merket med sitt opprinnelige navn. Årsaken er at ei gate øverst i bebyggelsen har fått samme navnet.

Vi kom fra Kvam og tok av fra Liavegen litt oppi bakkene øst for gapahuken på Liaplassen. Når vi kommer fram til der stien svinger nordover øst for Mekelva, kommer vi til en benk som er boltet til bergveggen. Vi er på "Utsikten", og selv om det har vært mer å se herfra tidligere så er det en fin rasteplass. Da vi skal til å gå videre, oppdager vi at vi ikke har vært alene om å nyte sola her i bergveggen. En hoggorm våkner til liv og forsvinner raskt inn i lyngen når vi rører oss.

Jeg antar at den fine, tørre sommeren vi har hatt er en medvirkende årsak til at noen trær her oppe i lia allerede har pyntet seg i høstens farger.

Rogna har kledd seg i høstfarger.

I terrenget mellom Mekvatnet og Langvatnet, 8. september 2018.

Ulendt terreng.

Innover mot Arsdalen.

Terrenget i åsene ovenfor bebyggelsen i Molde kan være temmelig ulendt hvis man velger å ferdes utenfor veier og stier. I dag var jeg på jakt etter et punkt som ett par tidligere arbeidskolleger internt kalte for "Steinen" og som de hadde gitt meg en viss peiling på hvor i landskapet den lå.

Første delen av turen var velkjent; oppover dalen til Mekvatnet hadde jeg allerede gått mange ganger etter at jeg flyttet tilbake til Molde for to år siden. Når man har kommet hit opp kan man velge turer i alle retninger og pussig nok her vest, bare ei halv mil fra sentrum, kan man gå i timer uten "fare" for møte folk.

Jeg visste at jeg skulle opp i åsen mot nordvest. Stien ble mer og mer usynlig, men jeg kom etter hvert opp i et myrområde omgitt av mange skogkledte "steintuer". Noen var formet som sukkertopper og kunne være noen titalls meter høye. Terrenget var ulendt, men jeg "klatret" oppå ett par av disse "tuene" og blei belønnet med en nydelig utsikt i alle retninger. Nå var jeg ikke langt fra Langvatnet, et vann som er delt ganske nøyaktig på midten mellom Molde og Fræna kommuner.

"Steinen" fant jeg også. En stor, rund stein lå temmelig ensomt til på en åpen plass. Det så ut som om trollene hadde hatt kulestøtkonkurranse her og gått hjem uten å ta med seg kula.

Langvatnet og Valletua.

Gjennom Reknesparken og Romsdalsmuseet, 13. september 2018.

Paviljongen på Rekneshaugen.

Av og til må vi innover til Molde sentrum; da er det så lettvint at vi bare stiger på Bybussen, som passerer et stoppested like ved oss hver halvtime.

Vi har, som oftest, veldig god tid så når det er godt vær og om vi ikke har mye å bære velger vi gjerne å spasere hjemover. Ei av rutene vi kan velge går gjennom Reknesparken over Rekneshaugen og videre gjennom Romsdalsmuseet. Her er vi midt i travle Molde by, men samtidig kan vi føle oss langt ute på landet og langt tilbake i tid. Dette er en oase, som ikke veldig mange ser ut til å vite om i hverdagen.

I eller ved paviljongen på Rekneshaugen spiser vi gjerne noe smågodt, som vi har hatt i lomma, samtidig med at vi nyter utsikten.

Romsdalsmuseet.

Moldegata.

En forsmak på høstværet, 26. september 2018.

Nederste fossen i Mekelva.

Sprekker i skydekket.

Ikke alle våre besøk ned til fjorden blir omtalt her, men for akkurat en måned siden viste jeg et bilde der det er blikkstille på fjorden utenfor Cap Klara. I dag var det meldt storm og når det i tillegg var oppholdsvær fristet det til en tur for å se på bølgene, som slo mot stranda.

Mekelva er en typisk flomelv; derfor skal det ikke ha regnet mye før den er fylt til sine bredder. Det fikk vi se og høre da vi hadde kommet på nedsida av Julsundvegen til den nederste fossen like før elva renner ut i fjorden. Store bølger brøt innover badestranda på Kringstadbukta så de som hvert år plukker stein derfra blir nok ikke arbeidsledige neste vår heller. Løsmassene presses stadig lenger oppover.

I selve valen utenfor Cap Klara var sjøen forholdsvis rolig, men på yttersida av skjærene som skjermer valen brøt ganske store bølger og skumsprøyten slo innover mot land.

Hobbyfiskerne holdt seg nok hjemme denne dagen, men kystruteskipene og fergene gikk sine vante ruter uten synlige problemer.

Bølgene bryter mot land utenfor Cap Klara.rt bilde som viser 

Glomstua, 28. september 2018.

Innkjørselen til den tidligere Fylkesmannsboligen.

Også dette kapittelet handler om å gå omvei i finværet for å handle dagligvarer. På tur til butikken gikk vi Liavegen, en skogsvei lenger opp i lia som jeg har skrevet om flere ganger tidligere. Der oppe er man ute i naturen, men også her nede i bebyggelsen er det mye fint å se på; særlig nå som høstfargene hjelper til å pynte landskapet langs veien.

Bildene er tatt ved den tidligere Fylkesmannsboligen, Møretun; nå holder et behandlingssenter for rusbrukere til her. Ovenfor husene finner man Kongebjørka, der Kongen og Kronprinsen vår søkte ly for tyske bomber i slutten av april 1940.

På tomta ved siden av finner man Glomstua omsorgsboliger. Begge disse institusjonene ligger vakkert til i øvre bydel med skogen og Moldemarka bak seg og vakker utsikt foran seg.

Tidligere Møretun; nå Veksthuset.

Stabbur og grillhytte ved Glomstua omsorgsboliger.

Haukebøenrunden, 1. oktober 2018.

Utsikt over fjorden til Ytstetinden og Trolltinden.

Gjennom skogen mellom Haukebøelva og Kringstadseterveien.

Blant alternativene våre til formiddagstur har vi ei rute vi kaller Haukebøenrunden. Den starter gjerne med at vi går utover Sirivegen til Kringstad og videre på gang-/ sykkelveien til Djupdalen. På "gamleveien" utenfor tunellen må vi alltid stoppe på utsiktsplassen før veien svinger nordover mot broa over Haukebøelva. Nevnte stoppested gir fin sikt inn og ut fjorden med Vestnesfjellene midt imot.

Etterpå fortsetter vi over omtalte bro, svinger til høyre med det samme vi har kommet over og går omtrent 300 meter på traktorveien for å finne ei trebro over elva. Stien i forbindelse med denne fører oss til Kringstadsetervegen. Vi skal ikke til setra så vi går opp bakken mot høyre. Vel oppe er det et nytt veidele. Avstikkeren fører opp på Kringstadnakken, men vi skal hjem og fortsetter nedover til Julsundvegen og går hjemover langs denne.

Kringstadseterveien.

En snartur til butikken, 4. oktober 2018.

Skogen skifter farge.

Jeg har nevnt det før at det er ikke sikkert at ærendet til butikken er så fort gjort for det er mye å observere langs veien.

Vi har naturen tett innpå oss særlig på en strekning på nedsiden av Statsråd Qvams veg. Her ble det plutselig store forandringer i fargene. De dagene sollyset slipper ned gjennom trekronene er det virkelig fargesprakende i skogen.

Av til opplever vi at noen ekorn piler opp og ned trestammene. Skogen er såpass tett at den skjermer for lyden fra trafikken på veiene nedenfor; derfor er det lyden fra fuglene vi får med oss. Og bruset eller klukket fra elva. Der varierer lyden mye alt etter hvor stor vannføringen er. Turen til og fra butikken er aldri kjedelig.

Ved Mekelva.

Ved Kvambanen.

Ved Øverlandsvatnet og i Hindalen, 7. oktober 2018.

Øverlandsvatnet og Moldeheia.

Kjente fjell i Rauma kommune.

For oss som bor på Kvam er det mest naturlig å bruke den delen av Moldemarka som befinner seg vest for Storlia og Varden, men selvfølgelig har vi ikke noe imot å ta oss noen turer på østsida av av denne "grensa" heller. Kanskje gjelder dette særlig for meg som har min barndoms terreng der inne.

Derfor slo vi til da Elisabeth og Oskar bød på skyss og turselskap til Jensgurilia og området rundt Hindalen. Her oppe under Moldeheia og Tussen er det i tillegg til gamle stier anlagt mange turveier de senere årene. Gjennom dette området går turveier som kommer fra Kvam og fortsetter til Skaret i Fræna kommune og enda lengre. Langs stiene/veiene er det satt ut benker og anrettet større "møteplasser" som ved Damvokterhytta og Midtveishuken (gapahuk).

Enkelte steder, også nede i dalen, er det mye videre utsikt enn bare til andre deler av Moldemarka.

Øverlandsvatnet og Tussen.

Liavegen, Storlia og Varden, 11. oktober 2018.

Det er flere stier som er kortere mellom hjemmet vårt på Kvam og Varden, men vi velger gjerne å gå dit langs Liavegen og via det som er igjen av Storlihytta.

Vi liker best å gå stien som tar av omtrent 3 km fra vestenden til Liavegen og komme inn på Storlivegen fra denne rett vest for Storlihytta. En del av den gamle hytta er allerede revet og noe sprengningsarbeid og planering på tomta til den nye hytta er utført.

På Varden var det en kald sno så vi blei ikke lenge der oppe. Det er en fin turvei mellom Varden og Storlia så vi holdt oss unna den dårlige stien, som går litt lenger vest. Nede i skogen var det mye lunere og skogen var kledd i de vakreste høstfargene.

Det er godt dekke å gå på i Liavegen. Derfor valgte vi å følge denne på hjemturen også. Det siste bildet er fra veien som går fra vestenden til Liavegen ned til Setervegen på Kvam. Andre veien kan man si at det er begynnelsen på veien opp til Mekvatnet.  

Riving av gamlehytta og tomtearbeidene til ny hytte er i gang på Storlia.

Veien mellom Varden og Storlia.

Nesten hjemme.

I grenseland mellom Molde og Fræna kommuner, 14 oktober 2018.

Kordalen

Kordalselva

Over Skarvatnet mot Julskartinden.

I følge Primstaven er dette "Første vinterdag"; det er overskyet, men fint turvær. Elisabeth ville være sammen med oss på tur og vi dro opp til Skistadion på Skaret. Derfra gikk vi inn i Kordalen med tett granskog på ene sida og Kordalselva og ryggen østover mot Lønsetfjellet på den andre.

Vi fulgte skogsveien som etter hvert gikk over til å bli sti inn mot Berrmyran. Herfra ser vi innover mot det som om noen uker er terrenget for godt preparerte skiløyper til Langdalsbu og videre mot Fursetfjellet. Dette er helårsterreng for friluftsfolket.

Vi svingte nordover og snart kunne vi se ned på Skarvatnet og på andre sida av Malmedalen så vi Melsetra under Urfjellet. Vi fortsatte ned til og på turveien, som går langs sørsida av Skarvatnet.

Før vi dro hjem, tok vi en avstikker for å prate med Helge (søskenbarn) og Liv som var på "Frydenlund" under Bruaskaret.

Favoritturen min går langs Liavegen, 15. oktober 2018.

Når jeg skriver favoritturen bør jeg vel tilføye at det gjelder de daglige turene jeg går om formiddagen. Den offisielle åpningen av Liavegen blei foretatt av ordfører Dahl i fjor sommer, men vi har fulgt framdrifta i byggingen helt siden vi flyttet til Kvam i juli 2016.

Den 3,5 km lange veien starter for oss omtrent 300 meter ovenfor døra vår, og før vi kommer dit opp er vi ute i naturen. Veien ligger fint i terrenget og er lite synlig utenfra. Den er ikke ei rett linje, men følger fint terrenget på sidene, går opp og ned og svinger rundt bergnabber og inn i søkk på sin vei inn til bydelen Kringsjå. Gamle stier har fine overganger til Liavegen både på nedsida mot bebyggelsen og oppover til/fra resten av Moldemarka. Veien er brei for å kunne ta imot store tømmerbiler og har mange lunningsplasser underveis. Derfor er den også fin på vinterføre når den har blitt kjørt opp av tråkkemaskin og sporlegger for skiløperne.

Det er mye fugleliv langs veien og vi har flere ganger møtt både ekorn og rådyr på våre turer. Andre har også møtt elg her. Spennende og kjekt.

Innimellom er det, som bildene viser, åpninger i skogen som gir vakker utsikt mot byen, fjorden med holmene og fjellene.

Tresfjorden midt i bildet på andre sida av fjorden.

Vestnesfjellene hever seg over skyene.

Ved Haukebøelva, 16. oktober 2018.

Inn mot Haukebøbroa.

Haukebøen

Den som har lest om turene som er beskrevet tidligere på hjemmesida mi har sett at vi ofte tar turen vestover via Kringstad og Djupdalen til Haukebøen.

I dag var det fint solskinn og jeg regnet med å få noen bilder av skogen som den seneste tiden gradvis har kledd seg i de vakreste høstfargene.

Forventningene blei innfridd; da vi rundet svingen på "gamleveien" og gikk innover mot broa over Haukebøelva lyste løvskogen mot oss. På Haukebøen er det blandingsskog. Løvtrærne i mange varianter av gult og rødt står langs i utkanten til de grønne markene med barskogen av gran og furu som bakgrunn. Over skinner sola fra en blå himmel med et lett slør av skyer.

Haukebøelva har sitt utspring fra Kryssvatnet og Langvatnet og skogsveien langs elva går via Haukebøsetra til Langvatnet. Ut fra veien går det stier til mange turmål; bl.a. mot Kryssvatnet og videre til Storheia og Rishaltheia. Fortsetter man langs Langvatnet er det ikke langt over til Åndalsetra i Fræna kommune.
 

Langs veien mot Haukebøsetra.

Julholmen og Julneset, 28. oktober 2018.

Julaksla over Julbøen.

Når man lengst vest i Molde kommune, på Julbøen ved Julsundet, er man ikke langt fra fjellet eller storhavet. Man trenger ikke klatre rett opp veggen til Julaksla; det er lettere måter å komme seg opp dit like i nærheten. Derfra har man utsikt forbi de ytterste skjærene på Romsdalskysten.

Sammen med Elisabeth og Oskar gikk vi motsatt vei via Julbø Gård og ned til Julholmen der tyskerne bygde et torpedobatteri under 2. verdenskrig. Da er vi ved Julsundet, ett av to innløp til Romsdalsfjorden og Molde fra leia langs norskekysten. I dag er her solskinn og nesten vindstille, men når uværet slår til fra nordvest kan det være temmelig tøft vær her.

Otrøya og Midsund kommune ligger på vestsida av Julsundet, men skal bli slått sammen med Molde og Nesset kommuner om vel ett år. Den andre åpningen mot havet går på sørsida av Otrøya mot Gapet. Det tredje bildet her er tatt fra Julneset.

Ved Julholmen.

Hamballbukta, Mordalsvågen og Julholmen.

Cap Klara og Kringstadbukta, 5. november 2018.

Cap Klara og Valen utenfor.

Kringstadbukta utenfor badesesongen.

Vi har allerede kommet godt inn i november måned, men det føles ikke sånn med rundt femten grader i lufta og vindstille.

Da er det behagelig å gå en tur ned til fjorden. Vi ser at det er liten trafikk på sjøen; NATO-båtene, som har vært her inne noen dager, har trukket seg tilbake og igjen kan fergene til/fra Vestnes følge sin vante lei.

Selv om det er bra temperatur i lufta, er det helt sikkert ikke mange som er fristet til å forlenge badesesongen i Kringstadbukta. De eneste vi møter på turveien ved Cap Klara er noen få turgåere, gjerne med hund, og noen båteiere som er i ferd med klargjøre båtene sine for vinteropplag.

Det er sesongskifte for mange. Kalenderen viser november måned.

Marinaen ved Cap Klara.

Kråkneset friluftsområde, Vestnes, 7. november 2018.

En av grunnene til at jeg reiser over fjorden til Vestnes er at jeg er medlem av Vestnes Seniorakademi. De arrangerer interessante forelesninger første onsdag i vår- og høstmånedene. Dette var en slik dag.

Som oftest har det vært fint vær på disse dagene og da har jeg god tid når jeg reiser over for å få sett meg litt rundt på "gamle tomter". Denne dagen hadde jeg valgt meg en tur på turveien fra broene over Vestnesstraumen til Kråkneset.

Dette var ett av de områdene jeg brukte mest på mine turer, mens jeg bodde på Vestnes. Det er kjekt å se at det har skjedd og skal skje utvikling her ved Flatevågen. Her var tegninger og skriftlige beskjeder malt i asfalten og planering av et område var i gang ved inngangen til Kråkvika. Jeg har hørt rykter om at det skal bli badeplass her.

Det var også kjekt å se at det var foretatt en del etterlengtet grøftingsarbeid langs turveien. Kanskje man slipper issvullene til vinteren? Jeg gleder meg til å komme tilbake; da håper jeg å treffe noen av Kråkvikas Venner. (Jeg regner med at de har blitt mange.)

Stien på Kråkneset.

Innerst i Kråkvika.

Kråkvika.

Soloppgang og solnedgang, 8. november 2018.

Sola vil snart stå opp.

Så er vi endelig (?) kommet så lang ut på høsten at også vi som bor litt oppe fra fjorden ute på Kvam i Molde kan få med oss lyset og fargene som soloppgangen og solnedgangen sprer over himmelen sør for oss.

Vi har en stund sett bilder i avisene og på Facebook at andre har gledet seg over dette en god stund allerede.

Nå omtrent halvannen måned før sola igjen skal "snu" kan vi også oppleve dette hjemmefra. Nå kan vi bare håpe at dagene framover vil gi oss mange av disse begeistringens øyeblikk.

For det er vakkert å se på.

Sola gjemmer seg bak Blåskjerdingen.

Sola sender dagens siste stråler over ytre Romsdalsfjorden.

Fin tur på Liavegen, 30. november 2018.

Rolig fjord og høye skyer.

Seilet og Moldeholmen .

Vi har hatt noen dager som har sørget for at vannmagasinene våre har blitt fylt tidligere i høst, men jeg håper bildene på denne sida forteller at vi stort sett har hatt mye fint vær og at vi har vært ute og nytt det.

Etter at vi har hatt noen dager med noen kuldegrader, har temperaturen igjen steget og i dag har måleren vist tretten grader hjemme hos oss. Kulden vi har hatt har også gjort sitt til at lufta ikke lenger er så fuktig. Det gjør sitt til at det i dag er behagelig å gå tur på Liavegen i den furukledde åsen over oss.

Vi rusler rolig her og nyter roen. Skogen sørger for å utestenge lyden fra byen og trafikken under oss. Samtidig finner vi enkelte åpninger slik at vi kan nyte den vakre utsikten mot fjorden og fjella; det kjente Moldepanoramaet.

I morgen starter adventstida.

Gullglitter fra Vestnes.