Året 2017.

Skogstur på nyveien mellom Kvam og Kringsjå, 2. januar 2017.

Tømmerveien/trimløypa mellom Kvam og Kringsjå.

Vi er ikke avhengig av nyttårsforsetter for å komme oss ut på tur; spesielt ikke når været nå endelig hadde slått om. Det siste døgnet hadde det stadig blitt kvitere i naturen rundt oss. Steinar og nevø Oskar hadde en dag igjen av juleferien fra arbeid/skole og sammen med dem bestemte vi oss for å gå veien som nærmer seg fullføring oppe i lia mellom bydelene Kvam og Kringsjå. Det er felt mange trær og flyttet på mye masse for å få fram denne traseen, som særlig for oss som bor vest for bysentrum gjør det lettere å komme oss inn i løypenettet i Moldemarka.

Veien gjør det enklere å få ut tømmeret fra skogen rundt den og skal brukes som trimløype året rundt på alle slags føre. Den er godt skjermet for været som "går" langs Moldefjorden, men har likevel noen åpninger for de som vil beundre utsikten mot byen, fjorden og fjellene på andre sida av fjorden. Veien er vel tre kilometer lang og har kryssingspunkter for mange av de gamle turstiene som går fra bebyggelsen opp til åsryggene ovenfor byen. Det er laget klopper over grøftene langs veikanten og steintrapper der skjæringene har blitt bratte.

Friluftsentusiastene kan gjerne sende noen takknemlige tanker til grunneierne og kommunen som har blitt enige om dette prosjektet og til de som har gjort en flott jobb med å realisere veien. Til våren kommer toppdekket på plass og kanskje flere skilt, som forteller hvor man havner når man velger de forskjellige stiene til fots eller på ski eller sykkel.

Det er ikke langt til byen og fjorden.

Tur langs fjorden, 10. januar 2017.

Det er liksom ikke riktige tiden for denne opplevelsen, men jeg skal innrømme at det var deilig å gå tur i solskinn og vindstille i dag. For å forsterke følelsen av vår la vi turen ned til Kringstadbukta og gikk østover langs bergene mot Valen til småbåthavna ved Cap Clara.

Fjorden lå som et speil utenfor oss og fjordarmene på vestnessida av Romsdalsfjorden holdt på å tømme seg for tåkeskyene, som seig utover fjorden.

Friluftsområdet her nede er et vakkert rekreasjonsområde hele året. I vinterhalvåret er det mye brukt av turgåere; noen er ute og triller smårollingene sine, andre lufter hundene sine, mens de fleste ganske enkelt er ute for å lufte seg selv. Området er godt skjermet (av skogen) for lyder fra trafikken på veiene ovenfor og du skal virkelig lytte for å høre annet enn fuglelyder fra fjordsida. Flyplassen på Årø er heller ikke av de som er mest trafikkert så det kommer ikke så mye motordur fra oven heller.

Vi er heldige som bor ved en forholdsvis rein fjord så vi kan nyte lukta av sjø, tang og tare.

Vi nyter turen i det vakre været vi har i dag og veit at det skal bli helt annerledes seinere i uka.

Forandring fryder, heter det. Javel, da så .....

Smak av vår nede ved fjorden.

Det er slik det har blitt hos oss, 16. januar 2017.

Kringstadbukta 10. januar 2017.

Da jeg og mine jevnaldrede vokste opp i Molde synes jeg å huske at vi hadde fire årstider som hadde sine særpreg. I skolebøkene våre blei de tre månedene desember, januar og februar kalt vintermåneder; da skulle det være stabile snøforhold også hos oss. Og slik var det i følge min hukommelse.

Nå er det ikke slik lenger; været skifter nesten daglig. For ei lita uke siden var vi ute og gikk tur i det som jeg forbinder med flott vårvær. Markene var grønne langt oppover liene. I helga har jeg måket mer snø enn jeg har gjort på flere vintre. I dag har vi en nydelig vinterdag med sol fra klar himmel og termometeret viser minus seks og en halv grader.

Som antydet foran; vi veit at dette ikke kommer til å vare veldig lenge. Meteorologene har gjort oss forberedt på at gradestokken vil vise samme antall grader, men med motsatt fortegn, i morgen. Da heter nedbøren regn.

Vi veit det er sant denne gangen for som bildet til høyre viser; skyene er allerede på vei inn fra havet. Barnebarn Oskar forteller at de skal ha skoleskidag i morgen. Det er vel ganske typisk det også - dessverre.

Kringstadbukta 16. januar 2017.

Veibyggerne har kommet til Kvam, 26. januar 2017.

Gravemaskina har krysset Mekelva.

I løpet av det halvåret vi nå har bodd på Kvam har vi jevnlig vært oppe i lia for å følge med hvordan det har gått med framdriften til de som har holdt på med å bygge skogsbilvei/treningsløype mellom Kringsjå og Kvam. Vi har hørt motorsager og store skogsmaskiner, som har kvistet og fraktet bort tømmer og vi har hørt lyden fra boreriggen og dynamittsalvene, som har sprengt vekk mange kubikkmeter med stein. Og ikke minst har vi lagt merke til gravemaskinene og dumperne som flyttet på store mengder av jord- og steinmasser.

I dag gikk vi opp til pumpehuset ved Mekelva ikke langt ovenfor bebyggelsen i Seterveien. Herfra kunne vi se at den ene gravemaskina hadde kommet seg over på vestsida av elva og at nyveien nå har kontakt med veien som går oppover dalen mot Mekvatnet.

Det gjenstår en del arbeid før veien er ferdig; det skal bygges bro over elva og traseen skal få et finere toppdekke og det skal sikkert ennå gjøres en del med grøfter og skjerdinger både ovenfor og på nedsida av veien før oppdraget er fullført. Men når jeg tenker på all motstanden, som jeg har hørt og lest om i avisene, dette prosjektet har slitt med så synes jeg som kommende bruker at det er kjekt å se hvor langt man har kommet.

Som ikke-fagmann tror jeg at entreprenøren og hans mannskaper har vært heldig med værforholdene, mens de har holdt på. Det var lite regn i fjor høst og vinteren har hittil vært snøfattig. Snøen kan gjerne komme i kommende vintre når det skal kjøres opp skiløyper her oppe, som gjør det lettere for oss på vestsida av bysentrum å komme oss inn i resten av løypenettet i Moldemarka.

Velkommen til Kvam.

Aften rød, gir morgen søt, 13. februar 2017.

Det sier noen, mens andre vil ha det til at en rød kveldshimmel betyr at vi skal våkne til en morgen som er bløt. Men det er ikke før i morgen.

Selv om føreforholdene ikke er slik jeg helst ville hatt dem, må jeg innrømme at vi har hatt flott vær i det siste. Det tørre, kalde været er ikke det rette for de som nå i flere uker har ventet på at vi skal få skiføre også her i distriktet. Og det er sikkert at det ikke bare er til glede for de som går langs gater og veier i byen heller. Særlig grusveiene er ille for de som går langs dem. Store biler virvler opp finkornet støv og når de har passert en stakkars turgåer, får han/hun følelsen av å være inne i en sandstorm. Da er det best å lukke øyne og munn og la være å puste for sterkt inn via nesen også. Hvis ikke, så får man kjenne at tørre nett- og slimhinner er ikke særlig behagelig.

Selv har jeg vært et stykke fra ønsket form i det siste. Det begynner å bli en del dager siden forrige tur ut i Marka. Da er det en liten trøst i at man kan ta seg en snartur ut på verandaen og fange ettermiddagsstemningen sola gir etter at den har gjemt seg bak fjellene lenger ute i fjorden.

Om litt over ett døgn har vi allerede gjort oss ferdige med halve februarmåneden og den lyse årstiden kommer stadig nærmere. Det er mye å glede seg til, vil jeg tro.

Kveldshimmel over Gamlemsveten.

Det våres ved fjorden, 5. mars 2017.

Kringstadbukta og ei rekke med fjell i Rauma sett fra Julsundveien.

Forrige helg priset vi vinteren og rundt ti kuldegrader nord i Røyrvik kommune nær Børgefjell nasjonalpark; se "Ferie-flippen".

Nå er vi vel hjemme igjen og selv om det er noen kuldegrader om natta så er det mye mer vårlig her i vestlige delen av Molde kommune. Hadde vi holdt oss på verandaen hjemme og søkt ly for østavinden, kunne vi nok sittet der i bare skjorta. Når vi kommer ut i åpent lende kjenner vi at det er nok bare mars måned ennå; det er greit å beholde allværsjakka og dra opp glidelåsen i halsen. Men østavind (fralandsvind) gir i alle fall, som oftest, fint vær hos oss.

Hovedkanalene til NRK TV var tettpakket med sportsaktiviteter så og si hele dagen, men heldigvis er jeg ikke så opptatt av andres aktiviteter på snø og is at jeg ikke kan bli med en tur ut. Elisabeth og Oskar blei med oss på turen i dag, som gikk på gangveien utover til Haukebøen. Der ute gikk oppover seterveien til broa og veien som går mot Kringstadseterveien. Til nå hadde vi hatt vinden og sola i ryggen og vi kjente at den varmet. Men da vi kom ned til Julsundveien igjen, var det OK å dra opp glidelåsen.

Når vi ser oss rundt, ser vi store forskjeller fra terrenget rundt Limingen forrige helg. Langs fjæra ved fjorden og i de solvendte skråningene er det snøfrie marker. Samtidig veit vi at mars er måneden som vi har hørt og erfart er snømåneden her i distriktet.

Det er sikkert veldig greit for de som ønsker seg snø til påske og de som drifte skianlegg. For meg er det ikke så veldig nøye bare vi får sommer når kalenderen viser at det er tid for den. Noe av det fine med landet vårt er at vi har noe som minner om fire forskjellige årstider.

Uansett så er det godt å komme seg ut.

Ta fantasien med på turen, 19. mars 2017.

Kondisen har ikke vært den beste i vinter. Det er nok noen virus som har trivdes for godt i luftveiene mine og da er det visst bare å ta i bruk tålmodigheten; det er ikke noe som hjelper mot dem. Ut på tur må jeg okke som er. Det er bare farta og distansen som blir endret på grunn av plagene.

I finværet på søndag formiddag la vi igjen turen opp til den nye skogsveien mellom Kvam og Kringsjå. Den venter fortsatt på å få toppdekket sitt. Derfor blir det ikke kjørt opp skispor på den når det er så lite snø som vi har nå. Noen centimeter med snø falt det i løpet av lørdagen så det var fersk sporsnø og i den kunne vi se at det hadde vært turgåere før oss her oppe. Det hadde vært forskjellige vesen før oss, både to- og firbeinte skapninger, og sporene viste avtrykk både av poter, klauver, ski og sko.

De som søker roen her oppe kan glede seg over at det er mye pent å se på, som gjerne kan få tankene på gli. På begge sider av veien er det skog med mange typer av vekster og noen steder ser man tufter etter tidligere tiders plassbruk. Nedover er det utsikt både mot byen, fjorden med holmene og mot bygdene og fjella på andre sida av fjorden. På fjorden går fergene i sine faste ruter og man kan gjøre seg tanker om hvordan livet på fjorden blir når nye løsninger for fjordkryssing er på plass. Minner fra barndommen dukker opp; om da vi var på turer til og mellom Moldeholmene. Jeg kan også se over fjorden til fjellene der jeg var mange ganger både til fots og på ski, mens jeg bodde der borte.

Hvis man ikke har annet å underholde seg med, kan man ta en titt på bergveggen på oversida av veien. Her har naturen selv for lenge siden laget figurer i mange farger. Mønstrene har kommet fram under arbeidet med denne veien. Bruker man fantasien så kan man finne mange rare figurer her. Jeg ser heller på dette enn å gå på en utstilling med abstrakt kunst. Og dette er artigere enn mye av taggingen vi kan se på betongveggene nede i byen.

Ingen tur blir lik; det man ser og hører og lukter forandrer seg med årstidene og været. Lyset er viktig for opplevelsene; det er også fantasien. Slipp den løs.

Naturens eget kunstverk.

Hjemmepåske, 13. - 17. april 2017.

Vestnesfjella sett fra Julneset friluftsområde.

Klar for Midsundtrappene

Mekvatnet var ennå delvis islagt.

Hvis hjemmepåske betyr at man hver kveld er hjemme hos seg selv og knekker "Påskenøtter" på NRK1, da hadde vi hjemmepåske i år. Men vi var langt fra hjemme hele tiden. Været var godt egnet som turvær; lettskyet, lite vind og til og med lange perioder med solskinn. Hvis vi ikke går ut når det er slik, må det være alvorlige grunner til det. Det var det heldigvis ikke.

Skjærtorsdagen gikk vi utover til Mordalsvågen. Det er bare siste stykket ned mot ferjekaia som ikke har gang- og sykkelvei. Her er det variert utsikt både mot åsene ovenfor veien og utover fjorden på sørsida. Fylkesvei 662, som går langs gangveien, blei mye forbedret for noen få år siden og samtidig fikk mosjonistene denne fine turveien vest for Molde sentrum.

Fra ferjekaia i Mordalsvågen gikk vi inn i Julneset friluftsområdet. Inne i dette området, som for sytti år siden var okkupert av tyskerne hvor de bygde sitt kystfort, er det i dag laget mange turveier med utsiktspunkter, bålplasser og bord og benker. Nede på svabergene er det fiskeplasser. Noen av bunkersene etter tyskerne er restaurert slik at man kan gå inn i dem, mens andre steder kan man bare se murene etter forlegningen som var her på Julneset. Selv har jeg minner fra tidlige 1950-år da jeg fikk være med faren min på heimevernsøvelse og se på at de hadde skytetrening med kanon mot mål som blei slept på lekter ute i fjorden. Julsundet kystfort var strategisk plassert for derfra dekket man innseilingen mot Molde både fra nord gjennom Julsundet og fra vest gjennom "Gapet" ved Dryna. Nå er Julneset et vakkert rekreasjonsområde.

Langfredagen gikk turen opp i åsen ovenfor byen via Storlihytta til Varden. Stort sett hele turen oppover har man god utsikt mot byen, fjorden og fjella. Fra Varden kan man (i følge Wikipedia og andre) se 222 fjelltopper; de fleste over 1000 meter høye. Mange av dem finner man navnet på ved hjelp av peileskiva, som er plassert mellom "Pila" og nye Vardestua. På godværsdager kan man også se langt utover havet fra knausene ved Vardestua.

Påskeaften gikk turen pr bil til Otrøya i Midsund kommune. Hovedattraksjonen for oss denne gangen var Midsundtrappene, som begynner i skaret nord for Midsundhornet. Disse trappene er bygget med fagkyndig hjelp av sherpaer fra Nepal. Man trenger ikke gå langt opp i trappene før man får skikkelig oversikt over sentrum i Midsund kommune og Midsundbroa. Når man går enda lenger opp i første trappa, får man etter hvert utsikt over fjellet på Midøya nord for Bløkallen og ser ut i havet mot Nordøyane i Haram kommune. Når man snakker om trappene i flertall er det fordi at man etter noen hundre meter på sti i terrenget så kommer man inn i en ny trapp på veien opp til Digergubben (527 m o h).

Første påskedagen blei det tur oppover langs Mekelva til Mekvatnet. Vi har hatt forholdsvis kalde netter i det siste; det har nok berget det som er igjen av is på vatnet. Da vi var her for ei uke siden, var det ennå litt snø i terrenget. Nå var det bart og stiene langs myrene var ganske tørre. Vi var bortom hytta til Ragnar og så at alt var vel før vi fortsatte vestover mot Kringstadsetra. Derfra fulgte vi Kringstadseterveien nedover til vi, ved saga, gikk inn på stien gjennom skogen for å komme ut ved Kringstad gård.

Andre påskedagen blei vi igjen bedt på biltur; vi skulle bli med til Bud i Fræna kommune for å gå langs Kyststien. Jeg må si det med en gang; denne stien kan buaværingene være stolte av. Her sto de vakre synsinntrykkene i kø. Det startet ved et flott idrettsanlegg ved Samfunnshuset og gikk gjennom en idyllisk campingplass. Senere kom vi inn i havna med alle bryggene innenfor moloen. Jeg prøver å tenke meg fiskeværet Bud på det travleste for noen år siden. Tettstedet Bud består av velholdte hus, de fleste for fastboende, men også mange fritidsboliger. Her ser også Bud kirke, som er 300 år i år. Vi ser utover havet mot Bjørnsund med sitt fyr og Ona fyr enda lenger ute. På nordsia av bebyggelsen går Kyststien gjennom kupert terreng med lyngvokste bergknauser og myrområder. Herfra er det utsikt mot storhavet med mange skjær der havdønningene bryter også på en dag med havblikk.

Vi har altså hatt en aktiv hjemmepåske der vi har vært mye sammen med barn, svigerbarn og barnebarn både på turer og til mange felles måltider. Vi har hatt det alle tiders. Og påska kunne vel ikke avsluttes på en bedre måte; på Aker stadion slo Molde fotballklubb  Vålerenga IF 4 - 0. Dette er en fin vår.

Storlihytta, som nå eies av Turistforeninga.

Midsundet med Vestrefjorden og Vatnefjorden i bakgrunnen.

Havna i Bud.

 

Fine dager først i mai, 3. og 6. mai 2017.

Vårdag i Romsdal.

De første dagene i mai fikk vi endelig kjenne at sola varmet; termometeret viste opp mot femten grader og vi kunne la jakka ligge i sekken når vi la ut på tur.

Noen dager gikk vi ned til fjorden og satte oss bare for nyte lukta av tang og sjø, mens vi så fergene og små og større båter passere utenfor Cap Clara. Det er ikke alle båter som sier "tøff-tøff" lenger; gassfergene hører man knapt suset fra. Det er godt å nyte freden og roen sammen med studentene fra Høyskolen og russen som hadde tatt seg fri fra eksamenslesing for å nyte sola.

En dag gikk vi utover til Djupdalen og via telemasta der til Kringstadseterveien for å følge den opp til utløpet for Haukebøelva ved Langvatnet. Man skal ikke langt fra riksveien her før lyden/ støyen fra trafikken er borte. Jeg håper dette fortsetter etter at den nye veitraseen for Møreaksen er tatt i bruk om noen år. Man bør vel av og til tenke litt på de som også i framtida vil søke skogens ro.

Nedoverturen la vi til andre sida av elva - via Haukebøsetra. Ved myrene langs veien sto en stor furugadd/ tørr furu og minnet om at alt har sin tid.

Disse maidagene ga håp om at en ny sommer er på vei. Jeg gleder meg. Så får tiden vise ....

Furugadd

Hurra!!! for 17. mai 2017.

17. maikomiteen i kostymer i anledning Moldes 275 årsjubileum.

Vi fikk det fine været som var meldt til barnas store festdag i år. Vi hadde bestemt oss for å dra inn til sentrum for å se på barnetoget. Oskar ville gå sammen med skoleklassen sin og Elisabeth stilte i toget som foreldrekontakt. Vi satt på i bilen sammen med dem så vi kom tidlig innover og fant oss en god plass øverst i Myrabakken for å se på toget. Dit kom også Line og foreldrene.

Etter at toget hadde passert, gikk vi opp til Romsdalsmusset der folkefesten skulle fortsette. Det var ekstra vakkert blant de gamle byggene på museet i år da lauvskogen rundt viste at våren kom tidlig i år. Jeg synes museumsområdet gir en vakker ramme for nasjonaldagen vår.

Å vandre i bygatene er ikke det beste jeg/ kroppen min veit så det var godt å ta det med ro hjemme om ettermiddagen. Borgertoget gikk uten meg. Kårhild hadde laget kjøttsuppe og "resten av familien" var innom etter hvert som det passet i programmet for å spise. Og i år var det virkelig forhold for å spise iskrem på 17. mai.

Flagget vaiet over den grønnkledte Rekneshaugen.

Dugnadsinnsats i Moldemarka, 9. juni 2017.

Som omtalt i slutten av oktober måned i fjor var vi i forskjellig selskap ett par runder i Moldemarka for å se til veiviserne Molde og Romsdal Turistforening har satt opp langs mange av turstiene der oppe. Vi er ikke lenger medlemmer i Turistforeninga, men er ivrige brukere av turterrenget på forskjellige steder rundt der vi måtte være. Da er det kjekt med gode kart der merkete stier er inntegnet og hvor vi vet at vi innimellom vil finne veivisere, som bekrefter at vi er på riktig vei.

Derfor har vi også i år sagt "ja" til å hjelpe til med vedlikeholdet av dette tilbudet. Utrustet med diverse utstyr som hammer, skrujern, skruer, tjæreolje og kost samt litt mat og drikke la vi i vei opp Mekdalen. Det var nydelig vær og vi besøkte mange stolper i området rundt Langvatnet i Molde og Fræna kommuner. Skruer blei teitet til og skiltene fikk seg et strøk med olje.

Denne delen av marka er ikke den som byr på mest utsikt til omliggende steder og er av den grunnen ikke stiene vi bruker mest. Men vakkert er det her også. Som for eksempel ved Svarttjønna, som ligger ved en åpen slette omgitt av skogkledte åser.

Mellom åsene i denne delen av marka er det stort sett bare naturens egne lyder vi hører. Særlig lyden av flere fugleslag, blant annet flere gjøker og lyden av rennende vatn i elver og bekker.

Å oppleve skogens ro og kjenne sommervarmen er fantastisk. Det er ikke hver dag vi har det slik selv om kalenderen viser at det er juni, juli eller august. Da er det kjekt når det i blant er slik og vi får muligheten til å ta med slike minner hjem for å bruke dem en annen gang.

Ved Svarttjønna nord for Langvatnet.

Stort skip på besøk i Molde, 30. juni 2017.

MSC "Preziosa" forlater Molde.

Værmessig kunne vel ikke første halvår 2017 bli avsluttet på en bedre måte her i Romsdal; knapt en sky på himmelen, vindstille og varmt var det hele dagen. Slike dager deler vi gjerne med andre. Blant de som fikk oppleve denne fantastiske sommerdagen sammen med oss var passasjerene og mannskapet på det store panamaregistrerte cruiseskipet "Preziosa". Skipet ruvet godt, mens det lå ved Storkaia i Molde fra morgen til kveld. Nesten 6000 mennesker fulgte båten på dette cruiset.

Vi var ett par turer gjennom Storgata tidlig på dagen og der var fortauene fylt av turister og sikkert noen moldensere som hadde tatt turen til havneområdet for se på båten og livet dette besøket førte med seg. Fotoapparatenes minnebrikker fikk nok et skikkelig påfyll i løpet av denne fredagen.  

Med sin lengde på 333 meter, bredde på 38 meter og sine mange etasjer skjulte "Preziosa" store deler av Vestnes da hun seilte forbi oss, som hadde tatt turen ned til bergene ved Cap Clara for å se årets største skip til Molde havn. Herfra kunne vi se henne helt til hun svingte nordover mot Julsundet. Skipet har vært i Molde en gang tidligere og er det største som har ligget ved kai her; det stikker over 8 meter dypt. Losen på Molde Havnekontor opplyser at så store skip oftest velger å gå gjennom Julsundet, i stedet for gjennom Gapet, selv om de er på vei sørover - i dette tilfellet mot Hamburg for å legge ut på nytt cruise.

Jeg ser gjerne at både båten og været kommer tilbake; det var en god opplevelse.

Trilletur Berild - Bøstølen tur/retur, 10. juli 2017.

Bøstølen og Taskedalstinden.

Line og foreldrene har begynt på ferien og tar oss med over fjorden til Vestnes og videre østover til Innfjorden i Rauma kommune. Fra fjordnivå kjører vi vel ei halv mil oppover dalen til grenda Berild før bilen blir parkert. Vi er ute for å nyte synet av vakker natur, og har blitt anbefalt å gå/trille barnevogna opp den gamle grusveien mot Berildstølen. Den ligger vakker til på gresslettene ved Berildvatnet under Middagstinden som strekker seg opp til 1569 m o h.

Etter at vi har gått omtrent 2,5 kilometer og steget 240 høydemeter, flater veien ut og fortsetter sånn videre innover langs Innfjordelva til Bøstølen. Vi går i en ordentlig fjelldal omgitt av sidedaler, som skjærer seg enda høyere opp og inn i de høge fjellene rundt oss. Både på Berildstølen og Bøstølen er det mange gamle seterbuer. Disse har etter hvert fått selskap av et stort antall hytter uten at dette har ødelagt naturen her oppe; hyttene glir fint inn i miljøet.

På veien møtte vi også en liten flokk med kyr; så det er fortsatt noen som holder seterlivet i hevd også i året 2017. Det var kjekt å se og styrket minnet om da jeg var her for første gang for cirka 55 år siden og blei servert rømmegrøt av budeiene.

Opplevelsen med kyrne synes også grei å bruke når vi skal forklare ei lita frøken at ikke all melk kommer fra pupp eller papp.

Ennå litt seterdrift på Bøstølen.

Liavegen mellom Kvam og Kringsjå blir åpnet den 14. juli 2017.

Fin overgang fra gammel sti.

Vi har fulgt byggingen av denne vegen ved å besøke traséen ofte det året vi har bodd på Kvam. De siste ukene hadde den fått stadig finere masse i dekket slik at den nå både er lett og behagelig å ferdes i både for de som går, jogger og sykler eller blir kjørt i barnevogn eller kanskje rullestol. Til vinteren blir det skiløyper her - hvis værgudene vil. Dette har blitt en flott veg for de fleste som liker å ferdes i naturen. At den er en del av naturen blei vi minnet om for en uke siden da en hjort krysset vegen rett foran oss.

I dag falt tilfeldigvis turen vår sammen med åpningen av vegen. Grunneierne, kommunen og byggerne hadde funnet fram bålpanna og svartkjelen og serverte kaffe og wienerbrød til en del interesserte som hadde møtt opp til åpningen klokka tolv.

Etter korte orienteringer fra landbrukssjef Nils Bjørn Venås og ordfører Torgeir Dahl i Molde kommune og daglig leder Gudmund Ole Vatn fra Vatn Maskinstasjon AS, brukte ordføreren øksa til å kappe snora i det han erklærte at Liavegen var åpnet.

(Vegen vil også bli brukt i forbindelse med skogsdrift hvis noen skulle lure på det.)

Nå er vi i vestre bydeler knyttet til Moldemarka på en helt annen måte enn før. Takk for vegen.  

Entreprenøren og ordføreren har gjort hver sin del av jobben.

Med hammer og malingskost nord for Sjennarheia, 10. august 2017.

Været har vært varierende i sommer; de seneste dagene har det regnet en del så myrene har fått såpass påfyll at bekkene oppe i Moldemarka igjen hadde fått mer tilsig av vatn og begynt å gi fra seg mer lyd. Skydekket var ikke av den lyseste sorten heller, men vi hadde allerede bestemt at vi i dag skulle putte diverse utstyr i sekken for å ta en runde og se til noen veivisere i området mellom Varden og Skihytta.

Elisabeth hadde også lyst til å bli med på turen og ga oss skyss opp til Varden. Herfra gikk turen over Sjennarheia vi Helvete til stien som går over ryggen øverst i Botnan mot Skihytta. Stiene var sleipe og våte etter regnet i det siste og etter hvert begynte det også å blåse og regne. Det blei ikke akkurat noen kosetur på tungt føre over myrene, men turfølget mitt insisterte på at vi måtte stikke vestover til stolpen ved Pareliustjønna for da kunne vi anse oss ferdig med befaringen av "pilene" i sørvestre del av marka.

Som sagt, så gjort. Vi må besøke noen stolper til før vi sammen med Beate og Ragnar kan si at vi er ferdig med årets dugnadsrunde. Vi håper på fint vær utover høsten; det blir gjerne det bare skolene blir ferdig med ferieavviklingen.

Vi liker godt å være ute på tur og aller best er det når det er fint vær.

Kårhild svinger kosten ved Pareliustjønna

Dugnad for nytt tak på naustet til Mette, 25. august 2017.

God innsats første dag.

Da Mette på søskentreffet på Glomset forrige helg fortalte at hun skulle skifte tak på naustet sitt, tilbød jeg meg å stille opp og hjelpe til denne fredagen. Jeg har ved hjelp av bildesamlinga mi funnet ut at det har gått ni år siden bordkledningen på naustet blei skiftet og sju år siden denne blei beiset. Eternittaket var det samme som blei lagt da naustet blei bygget i 1968 så det var nok på tide at det blei skiftet ut nå. 

Som sagt så gjort; Mette hentet meg på ferjekaia på Furneset og kjørte meg inn til resten av mannskapet, som besto av Roar, Vemund og Bjørn Kåre. De hadde kommet til Vestnes i løpet av torsdagskvelden og natt til fredag og var nå i gang med å klargjøre verktøyet for jobben.

Mette hadde allerede fått uvurderlig hjelp av en kamerat, Egil; han hadde satt opp stillas langs hele nordveggen. Dette var til veldig god hjelp da vi fjernet det gamle platene på taket. Disse blei pakket på forskriftsmessig måte og kjørt til spesialavfallsdepotet i Øveråslia. Resten av fredagen gikk med til fordoble antallet taksperrer. Mette og Cecilie forsynte oss med mat og drikke i løpet av arbeidsdagen , som blei avsluttet med en skikkelig middag av potetball med selvfølgelig tilbehør av grønnsaker, fårekjøtt, pølser og bacon. Det smakte fortreffelig.

Jeg takket for meg etter måltidet og fikk skyss tilbake til ferjekaia. I ettertid har jeg fått melding om at de andre gjennom jobbing lørdag og søndag har sørget for at naustet har fått nytt tak av stålplater. Det er godt å tenke på at naustet, som jeg har hatt bruker-/eierforhold til i nesten femti år, er rehabilitert slik at det nå er godt rustet til å begynne de neste "leveårene" sine.

Søster Mette har mange planer for hva hun vil gjøre med sjøeiendommen sin.

Jeg ønsker lykke til.

På tur i Mekdalen, 27. august 2017.

Kringstadnakken og Storheia utenfor Mekvatnet.

Godværet som Mette hadde bestilt i forbindelse med rehabiliteringsarbeidet på naustet er også ypperlig vær for den som ønsker seg en tur ut i Moldemarka.

Vi gikk opp Mekdalen og det gjorde mange andre også; vi snakket om at vi ikke hadde møtt så mye folk langs stiene her oppe tidligere. På flere av hyttene ved Meksetra satt mange og nøt seinsommersola på terrassene sine. At været var fint, er sikkert en av grunnene til utfluktene. Og at det i det siste har vært mye snakk i forskjellige media om at det er mye bær ute i skogen, har nok også lokket noen ut.

Selv hadde vi med oss noen små bokser som vi fylte med blåbær og på rundturen vår så vi at tyttebæra begynner å bli moden.

Stiene her vest for bysentrum antar jeg blir holdt ved like av de som går til og fra hyttene sine og vi andre kan vel også takke dem for at det bygges klopper og broer over bekker og elver. Det er lite merking av stiene og mange av dem går over myrlendte områder. Kanskje vil det bli bedre tilrettelagt når moldenserne oppdager den vestlige delen av marka etter at Liavegen har knytt oss til stiene rett ovenfor det som var Molde by før kommuneutvidelsene.

Det er fint her ute og god plass til flere turgåere.

På vei mot kryssing av Mekelva.

Skihytta, 28. august 2017.

Romsdals Budstikke hadde i forrige uke et stort oppslag om at Molde kommune skal sette i gang arbeid med forbedring av de mest brukte stiene i Moldemarka. De har blitt utsatt for mye slitasje de seneste årene; dette kan ha flere årsaker. Trafikken av turgåere har økt, løypene blir brukt av syklister, det regner mer enn før og tiden stiene er dekket av snø er kortere. Naturen greier ikke å reparere sårene selv. Nå skal det blant annet legges ut steinheller og treklopper over de fuktigste områdene for eksempel mellom Varden og Skihytta.

Det er bra at forholdene legges til rette slik at enda flere kan oppleve gleden av turer i den flotte naturen som vi har rett ovenfor bebyggelsen i Molde by. Men hvis de mest erfarne og kanskje sprekeste "markatraverne" i alle fall av og til la turene sine til nye områder, ville slitasjen bli litt mindre på hovedrutene.

Stiene i Moldemarka har i mange tiår vært godt utstyrt med veivisere til kjente turmål. På bildet ser vi en stolpe under Tågheia like vest for Skihytta med veivisere som peker mot stier som går både nordover og øst/vest i marka. Molde og Romsdal Turistforening har satt opp og vedlikeholdt disse skiltene. Moldemarkas Venner, Selskabet for Molde bys Vel og Molde og Omegn Idrettsforening er også blant de som har gjort mye for at det skal være kjekt å ferdes her oppe. Dugnadsinnsats av foreninger og mange enkeltpersoner gir mange gode tilbud til moldenserne og andre besøkende. Stier og veier blir vedlikeholdt/forbedret, her er benker hvor en kan nyte matpakken og/eller utsikten, flere gapahuker med bålpanner og gruer, Skihytta og Storlihytta er betjent for enkel servering enkelte dager.

Jeg har her nevnt det som er aller nærmest den gamle bykjernen, men er fullstendig klar over at det er mange fine tilbud for friluftsfolket i de fleste bygdelag rundt om i kommunen vår. Jeg tør ikke begynne å ramse opp eksempel for da vil jeg helt sikkert bli arrestert for at jeg glemmer andre.

Derfor avslutter jeg med å si takk til alle som står på for fellesskapet og håper at politikerne viser at de mener slikt er viktig også når det ikke er valgår.

Om ikke før så må du velge her.

 

Langtur øverst i Moldemarka, 2. september 2017.

Nordsida av Middagsfjellet (Frænavarden)

Etter en halvtimes busstur fra Kvam, inklusive bussbytte, var vi oppe i Hatlelia. Herfra gikk vi gjennom Grua til Damefallet og via Skihytta til Audunstjønnan. Deretter fortsatte vi videre mot nord til skaret nærmest Middagsfjellet for å gå ned mot Holtjønna i Gangskaret. På veien opp til Audunstjønnan hadde vi sett enkelte turgåere, men her nede mellom Moldeheia og Moldevatnet var vi aleine og de eneste lydene vi hørte var laget av oss selv eller noen småbekker.

Stien østover mot Refsdalen er ikke tydelig nå så det er nok mange som ikke veit om hvor fint og fredelig det er her bak Moldes nordlige himmelrand.

Vi fortsatte til Refsdalsrøra før vi svingte sørvestover og steg oppover den østlige delen av Moldeheia i retning mot Tusenårsvarden. Her opp møtte vi ganske mange turgåere; vi gjettet at mange av dem var nye studenter ved Høgskolen i Molde, som benyttet det fine seinsommerværet til å gjøre seg kjent med omgivelsene ovenfor byen.

Stiene over Heia har blitt veldig slitt de seineste årene. Som jeg skrev her på hjemmesida og i avisartikler for vel seks år siden så synes jeg ikke noe særlig om den stadig økende bruken av sykler gjennom områder som er dekket av jord i fjellet. De er hovedgrunnen til at store områder av stiene ser ut som gjørmehull.

Fra Tusenårsvarden er det bare nedoverbakke via Audunstjønnan og Skihytta før vi kan ta bussen hjemover fra Hatlelia. Vi har hatt en lang, delvis tung, men fin tur i Moldemarka i dag.

Rognebær til fjells; Såta og Skolmelia til høyre.

På turveiene fra Nordbyen til Kvam med sidespor, 10. september 2017.

Ved Øverlandsvatnet.

Mammaen til Line hadde selvpålagt jobbehelg, men tilbød seg å kjøre oss sammen med Line og pappa Steinar til et startpunkt for tur i Moldemarka; vi valgte Jensgurilia ovenfor Nordbyen. Line skulle ta turen i vogn så vi måtte velge veier som er egnet for trilling og vi veit at terrenget ovenfor Molde by er godt forsynt med slike muligheter.

Vi startet turen med å gå rundt Øverlandsvatnet og over til Moldedalen. Derfra fulgte vi øvre del av Lysløypa til Damefallet og tok avstikkeren opp til Skihytta. Her oppe er vi over tregrensa og kan nyte panoramautsikten mot fjorden og fjellene i sør og mot en del av det som det nærmeste av  Moldemarka har å by på.

Etterpå gikk vi ned til Vardeveien for å følge denne oppover til avstikkeren til Storlihytta. Storliveien har blitt mye mer trillevennlig etter at den er blitt en del av "Den grønne korridor", turløypa fra Storkaia til Varden. Vi fulgte denne veien ned til Kringsjå og siden vi var på "markatur" valgte vi selvsagt å gå Liavegen hjemover til Kvam.

Jeg har i ettertid beregnet at denne turen var på 13 - 14 kilometer. Vårt lille tog hadde en fin tur med skiftende skydekke og lysforhold og der en av oss var innom både spisevogna og sovevogna.

Noen av Moldeholmene.

Høsten er på vei, 13. og 15. september 2017.

Ormegraset har kjent nattekulden.

Vi må bare innse at det er i ferd med å skje igjen; kalenderen sier det og vi ser at høsten kommer også i år. Det trenger ikke være så galt for den som liker å bevege seg i skog og mark. Været skifter fortere på denne tiden av året. Jeg håper at høsten varer lenge. Med det mener jeg at det skal ta en stund før frosten kommer slik at vi får beholde perioden med fargesprakende natur lengst mulig.

Bregnene, lyngen og lauvskogen har så vidt begynt å skifte farge; sammen med modne bær blir dette vakkert. Lydene forandrer seg også. Det regner mer og det gjør at myrene blir fylt av vatn og det skal ikke så mye regn til før elvene vokser og bekker som har vært tørre dukker opp igjen med sine brusende eller klukkende lyder.

Det er en stund siden fuglene begynte å samle seg og de ser ut som små skyer når de kommer susende for å angripe hagebærene. Snart er det tiden for høre lyden av brølende/rautende hjort i skogen ovenfor oss.

Vi har mye å glede seg over vi som har tid og er i stand til å oppsøke sesongvariasjonene i naturen som vi her har så nær oss.

Sesong for nye bekker.

Forlenget helg med drømmevær, 23. - 26. september 2017.

Utsikt mot toppen av Hovden, 1125 m o h,  fra rom nr 412

Høstfarger i fjellet

Kjerringkjelen i Vekveelva ved Vognill

En i familien var aldersmessig i ferd med å tre inn et nytt tiår og hun ønsket i forbindelse med dette å ta resten av kjernefamilien med seg på tur. Hotel Skifer på Oppdal blei tidlig valgt som base for oppholdet vårt og vi var spente på været vi skulle få. Vi hadde planer om utflukter til forskjellige deler av fjellheimen i nærheten og når deltakerne har et spenn i alderen fra 2 år til 70 år, er godt vær høyt på ønskelista. Vi fikk supert vær med sommertemperaturer (i slutten av september!!!).

Oppdal ligger knappe tre timers biltur langs forskjellige fjorder og daler fra Molde vest. Fra vårt hotellrom så vi rett bort i lia til gondolbanen, som skulle løfte oss 540 høydemeter til toppen av Hovden. Herfra kan man se langs dalene mot Sunndalen og mot Dovrefjell og mot andre fjell og daler i deler av Trollheimen. At Oppdal om vinteren er et eldorado for de som liker å gå/ renne på ski kan det ikke være tvil om. Her er mange skiheiser opp fra dalen og når man har kommet opp så er det, for den som ønsker det, bare å skli bort til neste heis, som tar en høyere og lenger inn i fjellheimen. 

Ned igjen gikk vi på anleggsveien "rundt" fjellet med lillejenta humpende i vogna og nøt de fantastiske høstfargene i terrenget rundt oss. Fargene skiftet i takt med bevegelsene til det lette skydekket over oss. Vakkert!

Neste dag dro vi ned til Lønset for å ta av til en nabodal, Dindalen. Vi kjørte opp til Blokkhus for å gå videre på traktorveien innover dalen til Turistforeningens hytte, Dindalshytta. Dindalen er kledd av bjørkeskog i bunnen, men den ligger ganske høyt så man går ikke langt opp i sidene før lyng og snaufjell overtar. Langs veien ligger mange gamle setergrender med stølshus som ofte er utvidet og modernisert til mer moderne fritidsboliger. Mange av de gamle bygningene er også godt tatt vare på og har beholdt stilen. Lyden og synet av elva Dindøla er også med på å gi ro i sjela når man vandrer her inne.

Vi var også på tur til Vognill og tok en avstikker fra veien mot Skardvatnet. Grunnen til denne turen var at noen hadde surfet litt på nettet og lest at det ved Vekveselva skulle være en stor jettegryte. Den som leser nøye og leiter litt skal finne. Oppe i lia fant vi stien som førte inn til Kjerringkjelen. Nå var det såpass liten vassføring i elva at det gikk an å gå helt inn i jettegryta. 

Vi var innstilt på å være mye sammen disse dagene så vi leide også suiten mellom to av rommene våre. Dermed hadde vi det mye mer komfortabelt enn om vi skulle klumpet oss sammen på ett av hotellrommene. Og det var selvsagt kjekt å spise for oss selv når jubilanten inviterte til middag.

På hjemturen tok vi av fra riksveien på Gjøra øverst i Sunndalen for blant annet å se på Åmotan der sju elver møtes nede i et stort juv før vatnet renner mot elva Driva i Sunndalen. Man blir liten i slike omgivelser, men nyter synet av den storslagne naturen som omgir oss. Samtidig undres man på hvordan folk har kunnet livnære seg på fjellgardene her inne i flere hundre år. Her har vært strengere vintre enn de vi har opplevd de seneste årene og det har ikke alltid vært slike veier som de har her i dag. Da var det ikke enkelt å dra til arbeid andre steder enn på gården eller komme seg til/ fra skolen eller av og til å besøke naboen. Posten kom ikke hver dag heller, men det skal den vel ikke gjøre heretter heller (skriver en tidligere postansatt, mens han tenker på den gang da ....). Posten skal fram, het det da; nå føyer jeg til at ingen sier når.

Etter å ha kommet inn på riksveien igjen, fortsatte vi ned til Sunndalsøra og videre vestover mot Eidsvåg i Nesset før vi tok en ny sidevei inn i Gjemnes kommune for vi ville ta en titt på Angvik gamle handelssted, som de seneste årene har blitt omgjort til hotell. Det ligger vakkert til i bukta på vestsida av Tingvollfjorden.

Så var det bare innspurten igjen av en flott og opplevelsesrik tur i vakker natur ikke så veldig langt hjemmefra.

Takk for turen.

Utsikt fra toppen av Hovden mot Blåøret 1605 m o h

DNT's Dindalshytta 850 m o h

Utsikt fra Jenstad mot Svøufallet og inngangen til Svisdalen

Vi ser at høsten er kommet, 9. og 10. oktober 2017.

Barskogen har skiftet farge.

I den blå timen.

Selv om vi har hatt fine og til dels forholdsvis varme dager helt til vi gikk inn i årets siste kvartal både ser og innser vi at nå overtar en ny årstid; høsten har kommet også til oss, som bor ved en fjord ikke langt fra storhavet.

Det har blitt kaldere, særlig om nettene og da blir lufta straks mye klarere og fjellene på den andra sida av Romsdalsfjorden blir mye tydeligere og fargeskiftet i skogen skyter fart.

De to øverste bildene er tatt på en formiddagstur langs fjorden lengst vest i Molde kommune - mot Julneset. Fjellene vest i Vestnes har kun fått et lite lag av snø nærmest toppene, men som bildet til høyre viser så har de høgeste fjellene inne i Rauma en mye mer tydelig vinterdrakt.

De to nederste bildene blei tatt med kun sekunders mellomrom og blei knipset på ferja mellom Vestnes og Molde.

Det første er tatt rett sørover mot grensefjella mellom Romsdal og Sunnmøre, som vi her selvsagt kaller "en del av Romsdalsalpene". For å ta det andre bildet måtte jeg snu meg 90 grader mot vest. Det viser sola som nærmer seg Gapet, området mellom der de vestligste vestnesfjella på sørsida av fjorden møter øyene i Midsund på nordsida.

Primstaven viser at vi snart har kommet til første vinterdag så da er vi vel i rute. Jeg veit ikke om det kommer av at vi ikke har hatt ordentlige vintre de seneste årene eller om det har noe med alderen å gjøre, men jeg gleder allerede til første sommerdag. Uansett så setter jeg skikkelig pris på opplevelsene været har gitt oss hittil i høst.

Jeg nyter det.

Nysnø i fjella.

Klokka er 1815.

Formiddagstur, søndag 22. oktober 2017.

Kringstad, Molde vest.

Jeg prøver så godt jeg kan å ta vare på de gode minnene. Så selv om høsten hittil har ført med seg svært forskjellig vær, viser bildene her på hjemmesida mi at vi har hatt vår porsjon av godvær.

Denne søndagen var intet unntak så vi trengte ikke ikle oss spesialutstyr da vi skulle ut på tur. Skiftende skydekke med solgløtt og 14 - 15 behagelige grader i lufta. De sutrende vil kanskje si at dette er nesten sommertemperatur hos oss; jeg kaller dette for fint turvær.

Høstfargene i naturen rundt oss har vi kunnet beundre en stund nå. Det har ikke vært så kaldt at fargene i skogen har blitt ødelagt, heller ikke noen særlig vind slik at lauvet på trærne har blåst bort. Fra Kringstadbukta, som litt tidligere på året er badestranda vår, kunne vi se at nausteierne ved marinaen på Kringstad hadde valgt farge til båthusene sine som står i stil med fargekartet i lia ovenfor småbåthavna.

Det er mye pent å hvile øynene på nå om dagen; det gjelder å ta seg tid til å oppleve det. En pensjonist kan ha noen fordeler, men jeg deler gjerne opplevelsene med mange andre.

Snart tilbake til normaltid, 28. oktober 2017.

Til natta skal vi stille klokka tilbake til normaltid. Når vi lytter til værmeldingen eller tar en titt ut av døra, kan vi konstatere at værgudene er i rute. Dagens vær er som vi kan forvente når vi veit at kalenderbladet som viser november ikke er mange timer unna avdekking.

Tv-sporten vil by på store variasjoner i ukene framover; i dag kan vi se verdenscup i storslalåm og det er ennå fem uker før det skal spilles cupfinale i norsk fotball. Været vil helt sikkert skifte også. Jeg er ikke den som tenker mest på dørstokkmila, men av og til er dørstokken litt høyere enn andre dager. Jeg kjente kanskje litt til det i dag, men så er det bare det at akkurat i dag er det lørdag og da må jeg på butikken for i hylla der ligger Dagbladet. Og på lørdager inneholder avisa Magasinet med Hansens kryssord, som er god tidtrøyte - særlig på regnfulle dager.

Når jeg lar blikket gli utover fjorden, ser jeg skydekket med stadig nye regnbyger, som kommer innover fra sørvest. Jeg ser heldigvis også at innimellom er det hull i skyene og de minner meg på at over skyene er himmelen alltid blå.

Det kommer dager som er mer egnet for uteaktiviteter senere; det veit jeg av erfaring. God helg.

Skiftende skydekke.

Påminnelse om det som skal komme, 6. november 2017.

Nytt fargeskifte er på gang.

Naturen rundt oss har vært pyntet i mange farger en stund nå, i alle fall når vi har hatt gleden av at sola har sendt sine stråler over oss. Etter hvert har det også blitt kjøligere, særlig om nettene, og det har gjort at lauvtrærne har blitt blassere i fargen.

Seinhøsten har som vanlig gitt oss skiftende lufttrykk og vinder fra forskjellige retninger har plukket mye av lauvet av trærne og gitt de som har en hageflekk utenfor huset enda en arbeidsoppgave. Hagearbeid er en hobby, sier de mest positive. Ja vel, men ikke av de artigste, tenker jeg da.

I dag ser jeg ikke bare at de vakre høstfargene er i ferd med å forsvinne, men også at vinden fra nordvest har ført med seg kaldere luft slik at nedbøren har kommet som snø i høyden. Jeg veit at det ikke er vinteren som kommer hit nå. Vi får nok mange slike hint før vi forhåpentligvis får noen uker med skikkelig vinterføre. Jeg unner barnebarna mine å få oppleve ordentlige vinteraktiviteter slik jeg gjorde det for noen tiår siden.

Selv om jeg nå foretrekker enkelte årstider foran andre så er jeg glad vi har forskjellige årstider. Jeg kan jo rømme fra de jeg liker minst hvis/når jeg vil.

Luftetur på farsdagen, 12. november 2017.

Likt de seneste dagene var det en sur dag i Molde i dag; termometeret viste tre-fire kalde varmegrader, det blåste og nedbøren, som kom uavbrutt, skiftet mellom regn og hagl. Elisabeth visste at resten av skuddene på vår grein av familietreet med vilje oppsøkte det våte element. De dro innover til byen for å kose seg på Badeland, mens hun selv ønsket å gå en tur sammen med oss.

Det er veldig vått ute i terrenget etter nedbøren i det siste så når man går av veien er det skikkelig glatt. Man må heile tida passe på hvor man setter ned foten sin for ikke lande på kroppsdelen der halen hadde vært festet hvis man tilhørte en annen dyrerase. Vi gikk vesttover til Kringstadsetervegen og fulgte denne et stykke oppover før vi tok av på stien som går gjennom skogen mot broa over Haukebøelva. Vi kunne høre bulderet fra elva på lang avstand; den har blitt skikkelig stor for terrenget i nedslagsfeltet er allerede mettet av regnet. Og i tillegg til regnværet får elva tilsig av smeltevatnet etter snøen i åssidene som vender inn mot dalen.

Vi gikk ned igjen på haukebøsida av elva. Haukebøen har blitt en idyll for turgåere (og sikkert også for de som bor der) etter at riksveien som tidligere gikk nesten opp på trappene til husene i grenda, har blitt lagt inn i to tuneller i åsen ovenfor bebyggelsen.

Det er kjekt å ha mange alternativ å velge mellom når man vil ha seg en luftetur. Denne ruta er et godt valg for de som vil slippe å ta hensyn til trafikken langs veien og ikke ønsker å gå langt inn i marka. Når vi kommer hjem så føler vi at vi har vært i kontakt med naturkreftene. Det gjør godt med en slik tur.

Haukebøelva har fylt hele løpet sitt.

Jeg lot meg friste, 21. november 2017.

Mekvatnet med Skjennarheia i bakgrunnen.

Det har regnet en del i det siste; til og med i går da det heldigvis begynte å bli kaldere før nedbøren ga seg. Det førte til at det la seg litt snø på trærne i lia ovenfor oss og jeg skjønte at det lå litt mer på marka hvis vi bare tok turen litt lenger opp i Mekdalen.

Selvsagt gjorde vi det; om vi vil oppleve litt vinterstemning så må vi gå ut når vinteren er her. I morges viste gradestokken utenfor vinduet nesten fem blå grader, men kuldegradene hadde ikke vært her lenge nok til at det blei isskorpe på myrene. Dermed rente det fortsatt noe vatn inn i stiene våre og myrene blei noe gjørmete når vi tråkket ut på dem. Disse observasjonene blei fortrengt; jeg var ute for å nyte sollyset og få noe som lignet på vintermotiv inn på minnebrikken. Noen fuktige og frosne tær blir fort varme igjen når man er hjemme etter en liten runde oppe mellom åsene.

Vel hjemme igjen kunne vi høre det vi regnet med; meteorologen brakte budskapet om at kraftig vind, varmere luft og regn vil nå oss i morgen formiddag. Også denne "vinterdagen" hadde vært et endagsfenomen.

Det var godt vi tok turen i dag. "Du skal ikke utsette til i morgen ....", har vi hørt tidligere. Det gjelder så mye her i livet. Noen ganger følger man rådet.

En vakker høstdag, 26. november 2017.

Mot åpningen av Tresfjorden.

Den siste søndagen i årets november, en sein høstdag; det er ikke slik man tror disse dagene skal bli, men man håper selvsagt. Håpet holder troen i livet og når håpet blir virkelighet da er det bra.

Vi har hatt noen ruskete dager nå, men ikke så ille som værvarslene har sagt de skulle bli. Noe regn og vind har vi følt, men det verste har, når man ser nyhetssendingene på tv, tydeligvis gått forbi oss - utenfor kysten. Allerede i går begynte det å klarne opp og det blei kaldere ut over kvelden og natta.

I morges kunne vi lese av termometeret og se at vi hadde noen få kuldegrader og skydekket var i ferd med å forsvinne. Så selv om jeg visste at fjernsynsskjermen ville være fylt av spennende sportsdueller hele dagen var det ingen tvil om at jeg måtte ut på tur med kameraet i neven. Et tilbakeblikk på gamle bilder kan være med å skape håp for framtidige dager når været ikke er slik man drømmer om.

(Jeg ser nå at noen av bildene jeg har lagt inn de to siste månedene viser feil klokkeslett. Kameraet mitt har dradd med seg sommertida helt til i dag. Still klokka en time tilbake!!!)

 

Sola gjemmer seg bak Melen (Fiksdalshornet).

Tradisjoner gir arbeid og glede, 13. desember 2017.

Luciadagen er kommet. Her i huset har jeg merket at jula kommer stadig nærmere; julepynten forlater eskene og dukker opp som dekorasjoner rundt omkring i heimen. Mel, krydder og sikkert mere til har blitt mikset til forskjellige rører/deiger, som via steikeovnen har havnet i kakeboksene, mens det etterlater seg kjente lukter. Derimellom har mannen i huset dukket opp og forsynt seg med smaksprøver. (Julekaker er best i adventtida.) Kjøtt fra forskjellige dyr har kommet i hus. Noe er tilberedt og sydd sammen for å bli tradisjonelt pålegg på frokostbordene i jula. Annet er lagt i fryseren eller hengt til fortsatt tørk for å bli tatt fram til tilberedning og fortæring når tiden er inne for det. Og så er det alt det andre som det har blitt en selvfølge at man kan forsyne seg av i et ukelangt "etargilde". (Dette er heldigvis selvstyrt; enhver får sette sine egne grenser også i denne tida.)

I kveld har vi hatt besøk av barnebarn Oskar. Han hadde avtale med mormor om å fullføre pepperkakehusprosjektet. I dag var det tid for å sette sammen huset og å dekorere det.

Tidligere i dag hadde Oskar sammen med de andre elevene i tredje trinn på Kvam skole besøkt Glomstua omsorgsenter for å synge noen sanger for pensjonærene i anledning Luciadagen.

Det er ikke bare pensjonister som har det travelt i tida før jul, sier en som husker da det virkelig var førjulsstri i Postverket, som det het den gangen. Det kunne være moro, med en egen stemning og førte til at det var mange slitne "postvesen" da julekvelden kom på kjerringa og andre.

Konditor Oskar.

Etter hvert kom julen 2017.

Velkommen til oss.

Her i huset hadde de ønskede småkakene tatt plass i boksene sine og annen mat og drikke var innkjøpt og tilberedt slik at det lå an til vår tradisjonelle julefeiring også i år. Julepynten kom plass inne og også på veggene utendørs kom diverse dekorasjoner på plass. Snøen lot vente på seg, men i år snødde det natta til første juledag og det blei med ett en helt annen stemning i gata.

Vi var mye sammen med begge barnebarna og foreldreparene i julehelga. Fellesmåltidene begynte med middag hjemme hos oss julaften, og min tradisjon med pinnekjøtt som hovedingrediens blir heldigvis holdt ved like. Vi bor alle innen gangavstand fra hverandre, men for å få en lengre kveld sammen med oss andre valgte Line på to år og foreldrene å overnatte hos oss. Det var stor glede neste morgen da hun så at det hadde snødd om natta. Skiutstyret hun hadde fått til jul blei testet på verandaen til farmor og farfar.

Juledag har det blitt tradisjon å spise laks til middag; den blei denne gangen servert hos Oskar og foreldrene.

For første gang på noen år fikk vi beholde fint vintervær gjennom romjula. Pinnekjøtt til middag to ganger i året er ikke for lite, men så pass må det være. Andre bordsetning var hos Oskar & Co på Nyttårsaften. Ved midnatt møttes "halve Kvam" på løkka for nyte synet av flott fyrverkeri.

Første Nyttårsdag samlet familien seg igjen; denne anledningen var lunsj hos Line og hennes foreldre.

Jul i gata vår.