Året 2016.

Godt nytt år! 1. januar 2016.

Jeg har opplevd mitt syttiende årsskifte. Også i år var vi invitert over fjorden for å spise middag og tilbringe en hyggelig kveld sammen med Steinar og Monica. Uten å forstå så mye deltok lille Line i markeringen av sitt første årsskifte. Sammen med oss var også foreldrene og søstrene til Monica.

Akkurat på overgangen til det nye året var vi sammen med en del andre nede på plassen der beboerne i borettslagene rundt møtes for å fyre av fyrverkeriene sine. Her møtte vi Oskar sammen med foreldrene og vi traff også søskenbarnet mitt Svein og kona Helene, som var her ute på besøk.

Det blei et nytt årsskifte uten snø i lavlandet her på våre kanter av landet (og mange andre steder). Selv om det var omtrent åtte grader var det likevel en småguffen fornøyelse å gå tur i gatene i Moldes øvre vestkant på formiddagen første nyttårsdag. Etter turen var vi sammen med barn og barnebarn samlet ved brunchbordet til Steinar og Monica. Også dette har etter hvert blitt en svært hyggelig og svært mettende tradisjon.

Etterpå blei det en rolig ettermiddag med desserter, smågodt og kaffe, mens tv-en orienterte den som kastet blikket på den om gode norske prestasjoner både i Hoppuka og Tour de ski.

Vi har opplevd en lang og trivelig helg sammen med vår nærmeste familie. Nå er vi hjemme på Vestnes igjen og selv om vi er eller kanskje nettopp fordi vi er pensjonister, kan vi si at det skal bli litt godt med hverdagen som begynner om ett par dager.

Fortsatt godt nytt år!!!

Salutten ønsker det nye året velkommen.

 Ser du nærmere etter så ser du kanskje et bustetryne med to stikkende øyne over den glødende nesen og en tannløs munn under nesen eller ???

Trettendedagen nytes i fint vintervær, 6. januar 2016.

Innste Sjøneset ved Flatevågen.

Her i huset varer ikke jula helt til påske. Ei heil uke før vi kunne vente besøk av Tjuendedags-Knut, hadde fruen i huset med litt hjelp greid å rydde bort bort jula. Litt matrester kan nok bli tatt fram fra fryseren for å nytes seinere, men julepynten har funnet plassen sin i stablebokser og blitt stuet bort på loftet. Hverdagen er her igjen.

Det er slett ikke ille når man blir servert så fine dager som vi har hatt i det siste; kuldegradene har kommet tilbake og noen få centimeter med snø har lagt seg på bakken. Nå på nyåret er det virkelig kjekt å gå tur og kjenne at vinteren "biter" litt i kjakene. De snøtyngede trærne på nedsida av turveien speiler seg i Flatevågen, som ikke har en krusning på seg. Sangsvanene og ymse andefugler koser seg utenfor iskanten inne på Kråkvika. Vi og andre som ikke er opptatt av pålagte plikter kan møtes langs turveiene og være enige om at dette er en god start på et nytt år.

Dagens lengde skal i følge opplysninger vi fikk på dagens tur ha økt med tjuesju minutter siden vintersolverv. Når det er snø på bakken og skydekket ikke er av mørkeste slaget merkes det. Bare det å tenke på at det i fem og en halv måned vil gå mot stadig lysere tider ser ut til å hjelpe på stemningen for folk flest.

Jeg veit ikke hvordan fortsettelsen blir, men jeg håper selvsagt på det beste - uten å vite hva det er.

Fint vær, men skikkelig kaldt, 9. januar 2016.

I dag møtte vi ikke så mange som vanlig på lufteturen vår. Det har vært fint og kaldt vær i noen dager nå og i dag måtte vi leite enda lenger ned på gradestokken for å finne enden på søyla som viste at det var 10,9 kuldegrader klokka åtte i morges hjemme på Hagneset. Her det vanligvis er litt varmere enn steder i nærheten om vinteren. Kanskje var det slik at noen prioriterte å bli hjemme for å fyre i ovnen framfor å ta turen ut?

Vi "måtte" jo ut uansett; det var lørdag og vi måtte ut for å kjøpe Dagbladet. Sånn er det når man er blitt avhengig. Lidelsen heter Hansenkryssordet i avisbilaget Magasinet. Og når man først har kledd seg skikkelig for en ordentlig norsk vinterdag da er det jo greit å gå en ordentlig tur. Det var fløende sjø og over Vestnesstraumen og Flatevågen lå frostrøyken. Nesten heile Kråkvika var dekket av is, mens det ellers bare var is akkurat i flomålet og rundt steinene, som stakk opp over vassflata. Dette skyldes nok at det har vært kaldt noen dager og at vi har hatt svært lite nedbør. Da blir det lite tilsig av vatn fra elver og bekker rundt vågen og dermed lite ferskvatn i overflata. Svømme- og vadefuglene så ikke ut til å bli sjenert av kulden. De beveget seg langs strendene på samme måten som vi er vant med å se dem. I dag så vi i alt tretten sangsvaner; det er det meste vi har sett denne sesongen. Siden Kråkvika var islagt var det i dag spredning i svaneflokken. Svanene svømte i mindre grupper langs stranda utenfor turveien innover mot Misfjorden.

Det er mørketid i det meste av trimløypa vår nå; sola kommer ennå ikke over fjellene. Men når vi kikket vestover så vi at sola skinte i Vestnes Vestfjell - fra Blåskjerdingen til Rekdalshesten. Sola har også allerede kommet tilbake til deler av Åsbygda, de øverst og lengst øst under Åsnakken. Det går mot lysere tider.

Det vil etter hvert også gå mot varmere tider. I dag klokka ti viste termometeret på gapahuken lengst inne på turveien, ved Grøtneset, 14 - fjorten kuldegrader. Det er tjueåtte grader mindre enn på julaften for seksten dager siden. Været svinger på våre kanter og det er spennende. I forhold til forventningene er det ikke alltid at været stemmer med kalenderen.

Men vi takler det meste, tror vi.

Frostrøyk over Flatevågen innenfor neset på bildet.

 

Svaneflokken vokser, 13. januar 2016.

Flere ungsvaner i flokken.

Jeg har tidligere skrevet om at jeg observerte større flokker av svaner i området i og ved Kråkneset Friluftsområde for en del år siden. De seneste årene har antallet svaner variert ganske mye.

Jeg veit ikke, men tror at isforholdene på Flatevågen kan ha stor innvirkning på hvor svanene oppholder seg. Nå har vi hatt kaldt vær noen dager, men da det er lite ferskvassinnblanding i sjøvatnet har ikke isen lagt seg på Flatevågen slik vi har vært vant til tidligere. Det gjør at svanene nå kan svømme langs stranda fra Kråkneset og innover mot Misfjorden. Her er det mulig å beite på sjøgress og på avstand kan det se ut som om svanene har spaghetti hengende under nebbene sine.

I dag så vi en svaneflokk inne på Kråkvika og to nye flokker ved Midterste Sjøneset, altså omtrent midtveis mellom piren ved Kråkneset og gapahuken inne ved Grøtneset. I den ene flokken var det blant annet fem grå svaner. Etter det jeg har hørt skal slike grå sangsvaner komme fra siste årskullet.

Det er kjekt å få bekreftet at det er rekruttering i svaneflokken vår. I dag telte vi til sammen tjuetre svaner. Kanskje er det noen av de som er sett inne i Tresfjorden som har tatt seg en tur til mer urbane strøk. Forandring fryder. Det fryder meg like mye hver gang jeg ser disse vakre fuglene - og andre. Det er kjekt å ha naturen så nært innpå seg.

Snøbrøyting på turveiene, 17. januar 2016.

Det skjer stadig noe i forbindelse med turveiene ved Kråkvika Friluftsområde. Rett før jul blei det lagt ned kabler for strømforsyning til belysningen i helseløypa, som er betegnelsen for de første vel sju hundre meterne av turveien - fra Straumsbroa til broa ved inngangen til Kråkvika Friluftsområde. Etter nyttår har elektrikerne kommet i gang med å montere lysstolpene.

I det siste har sangsvanene laget det meste av lyden, som har kommet fra dette området, men i dag var det en ny lyd som møtte oss da vi på tidlig formiddag var på tur. I løpet av natta hadde det falt (for noen) en del etterlengtede centimeter med snø. Kråkvikas Venner hadde fått ett skjær til traktoren de kjøpte i høst og nå var det forhold for å teste brøyteutstyret på turveiene.

Det var "den danske dreng" Poul som hadde æren og forhåpentligvis gleden av å kjøre jomfruturen. (Det er godt å være dansk på Vestnes, håper jeg.) Han ryddet heile strekningen med avstikkere fra Straumsbroa til Misfjorden for snø og etterlot bare et tynt lag slik at det var mjukt å gå på og fortsatt kvitt og trivelig for alle turgåerne, som etter hvert koste seg langs veiene.

Turgåerne kunne i dag telle i alle fall tjueto svaner inne på Kråkvika.

Jeg håper Kråkvikas Venner og andre fortsetter med arbeidet på og langs turveiene våre. Dette er virkelig et fantastisk turområde for helårs bruk.

Poul på første brøytetur.

Det er fint med snø, 19. januar 2016.

Nye snøbyger på gang.

Det snødde da vi la oss i går kveld og det gjorde det fortsatt da vi sto opp i morges; sånt vær gjør at det blir mye snø også på Vestnes. Brøyteren fra kommunen hadde gjort en fin jobb i innkjørselen så vi hadde stort sett bare å ta oss av finpussen etter frokosten.

Etterpå kunne vi gå ut og nyte en nydelig vinterdag. Turveiene var ikke brøytet ennå så vi gikk Misfjordvegen og fikk med oss at gravemaskiner, traktorer og fliskutter var i arbeid i og ved det kommende byggefeltet "Villabyen". Derfra gikk vi ned i friluftsområdet.

Etter en stund hørte vi "kakkingen" fra dieselmotoren til brøytetraktoren og ombord satt selvsagt Poul. Dermed blei det ikke så langt stykke vi måtte brøyte løype. Snøen var tørr og lett så det var ikke tungt å gå. Termometeret inne på gapahuken viste at det var to og en halv minusgrad.

Da vi kom til utmarksbeitet til Misfjordgarden var det opphold mellom snøbygene. Derfor kunne vi se helt opp til Vestnesfjella. Det har vært tørt og kaldt der oppe siden årsskiftet. Nå var fjellene pyntet med et tjukt lag av snø; det så helt fantastisk ut. Det var bare å drømme seg vekk; at man var fri for diverse små skavanker eller sagt på en annen måte; at man var litt yngre og i bedre form. Da skulle man ha leitet fram skiene, brøytet løype langt oppover for så å kunne nyte nedkjøringen etterpå. Man lever en stund på gode minner, som nå blir drømmer.

Meteorologen har spådd at vi innen få dager skal få mange varmegrader og noe regn. Så fint som det er rundt oss akkurat nå, vil jeg håpe at de tar feil. La ungene og andre få glede seg over mulighetene for fine vinteropplevelser ennå en stund. Dette var en bønn.

Enden er nær, 22. januar 2016.

Overskrifta er kanskje vel dramatisk; det er ikke verre enn at meteorologene har varslet at vi er inne i siste døgnet av kuldeperioden som har gitt oss eventyrlige forhold på skogsturene i ett par uker. Det har ikke vært flust med slike vinterdager de seneste årene så nå har det vært mange begeistrede utsagn å høre blant folk som liker dette.

Vi bor på nordsida - på godt og ondt - av de vi liker å kalle Vestnesfjella. Bakdelen begrenser seg vel til at fjellene kaster lange skygger tidlig på året slik at mange ikke får sola hjem til seg på noen uker. (Det er annerledes for oss som bor på Hagneset.) De som bor på sørsida av Flatevågen og bortover Furland veit hva jeg skriver om.

Men som bildet viser så er det ikke slik lengre vest i kommunen; her er ikke fjella i øst så høye eller lengre unna slik at sola kommer over og får spredt sine stråler over landskapet. Her ser vi at sola skinner på fjellrekka fra Blåskjerdingen til Rekdalshesten og Snaufjellet i Vestnes kommune og videre på Bløkallen på Midøya og Trollhesten og Klausethornet på Otrøya i Midsund kommune.

Nå som vi har hatt det så fint synes vi at det er leit at mildværet kommer så tidlig, men vi beklager ikke at sola om ikke så veldig lenge også vil komme til våre nære turområder.  

Sola skinner på fjella i vest.

Oskar kom på besøk, 12. - 14. februar 2016.

Beigefarget is på Kråkvika.

Fredag ettermiddag hadde vi noen småærend i Molde. Etter at disse var avviklet gikk vi utover til Kvam i fint vintervær. Vi hadde avtale med Oskar og Elisabeth om at vi skulle komme til dem etter skoletid for å få følge tilbake til Vestnes. På veien utover var vi en snartur oppom Line og Monica.

Oskar og mora var så og si ferdigpakket for helgeturen så det blei ikke langt stopp der i huset før Elisabeth satte kursen for fergekaia med oss ombord i bilen. Det var meldt at det skulle bli fint vintervær denne helga - med sol og noen kuldegrader.

Derfor hadde vi som vanlig planlagt å være en del ute på dagtid. På lørdag gikk turen innover langs Flatevågen til Kråkneset. Oskar skulle så gjerne ha sett sangsvanene, som har holdt til her inne tidligere i vinter. Da han fikk forklaring på hvorfor isen under den kvite nysnøen på Kråkvika hadde så stygg farge; at den var laget av frossen leiresuppe, forsto han at det ikke kunne være så trivelig å være svane her. Mer om denne menneskeskapte leiresuppa kan du lese under flippen "Mine tanker" her på hjemmesida mi.

Gapahuken på Ramberget har fått veranda.

Søndag ønsket Oskar at turen skulle gå til Kollen på Ramberget. Vi jukset litt da vi kjørte bil til skolen for å gå derfra. Grunnen var at vi skulle ta ned stolpene med skiltene som var satt opp i forbindelse med Stikk Ut!- posten på Kollen. Denne posten vil ikke bli brukt i år pga stor trafikk og mye slitasje på stien fra seterveien.

Gapahuken på Kollen hadde fått en fin terrasse siden vi var der sist; grillgryta var plassert der. Flott!!!

Etter at Oskar hadde reist hjem om ettermiddagen så Kårhild to svaner som svømte nede på Straumsbukta. Da måtte fotoapparatet fram i en fart og bildet blei knipset fra døråpningen. Svanene har altså ikke rømt fra Vestnes ennå. Vi håper de (svanene) kommer tilbake neste høst.

To svaner besøker Straumsbukta.

Forurensning av Flatevågen, 26. februar 2016.

Fjære sjø innerst i Kråkvika.

Jeg har lenge omtalt området ved Kråkvika som et supert rekreasjonsområde. Siste året har jeg dessverre fokusert stadig mer på den forurensningen som skjer her og da særlig på at administrasjonen i Vestnes kommune ikke synes å bry seg noe særlig om det. Da jeg helga for to uker siden var her inne sammen med to av mine etterkommere var det meste av Kråkvika skjult av snø; nå har det vært tid for tø og sannheten vises for alle som ferdes her.

Leiresuppe fra gravearbeidene i det som skal bli et nytt boligfelt noen hundre meter herfra følger bekker og grøfter til Flatevågen. Dette må få følger for fiske-, fugle- og dyrelivet her og dermed for trivselen til oss mennesker.

Nå må kommuneadministrasjonen på banen for i min fortvilelse/forbannelse sendte jeg et sammendrag av mine opplevelser i saken til Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Saken er i går oversendt derfra til kommunen for videre behandling.

Så får vi se om Vestnes kommune fortsatt gir blaffen. Jeg venter spent på svar - og helst at de tar ansvar for naturen også våre etterkommere skal kunne kose seg i.

Massene siger utover langs Kråkneset.

Vi må ikke ødelegge dette, 6. og 10. mars 2015.

Åsbygda speiler seg i Flatevågen.

Det er store sprik i følelsene mine når jeg går langs turveiene ved Flatevågen nå om dagen. Jeg har tidligere skrytt av selve anlegget; av hvordan veiene er lagt i terrenget med blandingsskog langs sidene. Jeg har fortalt om dyre- og fuglelivet jeg har opplevd når jeg har gått her, men også gitt uttrykk for hva jeg føler når jeg ser sølevatnet som renner ut i Flatevågen. Flatevågen er en terskelfjord og det betyr at den ikke vil dele denne "suppa" med fjorden utenfor. Suppa av jord og leire vil synke til bunns og kvele livet der. Vatnet vil være forurenset og bunnfallet vil lage "fjærelukt" - stank av planterester som råtner. Naturen er selv skyld i noe av denne tilrenningen, men de mengdene vi har sett i det siste er menneskeskapte.

Heldigvis er det mulig også i mars 2016 å få vakre opplevelser på turer i dette området. Værprofetene har fortalt oss at det skal bli mer vind og nedbør enn vi har hatt tidligere, men ennå kan vi oppleve dager da Flatevågen ligger der blank, som et speil.

Det var også vakkert å se sola gå ned omtrent rett i vest - i kløfta mellom Vikaksla og Blåskjerdingen. Aftenstund har gull i munn - i alle fall av og til.

La oss håpe at Vestnes kommune snart begynner å tenke over hva forskjellige naturinngrep kan føre til.

Solnedgang ved turløypa den 10. mars kl 1750.

Dette skjer hvert år, 23. mars 2016.

Full igjen.

Dette handler ikke om søskenbarnet mitt, Helge, som har bursdag 23. mars hvert år. Det har han hatt nesten så lenge jeg kan huske.

Dette gjelder månen, som i dag dukket opp ganske nøyaktig rett øst for oss. Vi er midt i påskeuka og månen er full igjen. Det har den vært hvert bidige år så lenge jeg minnes og ennå lenger. Noen ganger holder den seg skjult for oss. Det skyldes ikke dens egen tilstand, men heller variasjon i skydekket.

I dag har vi opplevd en fin vårdag med sol fra litt utpå formiddagen. Men dette skal være unntaket når det gjelder påskeværet; for allerede i morgen skal visst regnværet komme sigende inn fra havet vest for oss. Mildværet skal fortsette og det er litt kjekt for oss som ikke har planlagt skiturer i påska. Naturlig nok for vi har hatt mye mildvær i vinter slik at gresset i plena gror og i bedene blomstrer allerede snøklokker, krokus og primula. Folk har måttet bære skiene opp i liene for å få mange skiturer denne vinteren.

Vi har fått besøk av barnebarn Oskar og mora. I morgen kommer søskenbarnet Line og foreldrene. Vi synes det er kjekt å få besøk og vi håper alle at været vil være såpass bra at det ikke blir veldig utrivelig å gå seg en tur.

Men det er ikke vi som styrer været, heldigvis.

Tur til Faksen, Langfredag 25. mars 2016.

I dag har vi vært på tur på nordsida av Åsfjellet. Elisabeth sørget for skyss fram til parkeringsplassen ved Leirvågen; derfra ledet Oskar turfølget på gårdsveien mot Faksen. Det er bygd flere nye hytter på sjøsida her siden vi for en del år siden pleide å være her ute på båttur i sørlandssnekka vår.

Det var kjekt å se at mange av husene i Faksen var satt stand og at det var tatt ned noe tømmer fra skogen ved garden. Litt spesielt var det å se kvernhuset som står litt vest for tunet. Kverna her blei i sin tid drevet av vatn som var samlet opp bak demninga, Fakseteppå, ("teppå" = teppingen, tappen dvs demninga) på myrene vest for Leirvågfjellet, omtrent midtveis mellom Faksen og Langvatnet. Et besøk til Fakseteppå kan de som kommer fra vestnessida av Åsfjellet legge inn i en tur til Barlindtjønna og Haggarshaugen.

Det blåste ganske friskt i dag og dermed hadde vi et hurtig skiftende skydekke på turen. Vi hadde godt ly for vinden ettersom veien til Faksen går gjennom et skogsområde, men som likevel gir noe utsikt nordover mot Otrøya, Gossen, Julsundet og vestligste delen av Molde. De meldte regnbygene fikk vi ikke kjenne noe til før vi nesten var tilbake ved bilen.

Man trenger ikke være på skitur for å komme seg ut på Langfredag. Det gjør godt med en fottur også.

Kvernhuset til Faksen.

Tur til Flatesetra på Påskeaften, 26. mars 2016.

Kanskje ønsket Oskar å fly ned igjen?

Været i påska har vært bedre enn meteorologene hadde spådd på forhånd så vi har kunnet dra ut på litt lengre turer enn om det hadde vært drittvær. Oskar ønsket seg en tur han ikke hadde gått tidligere; valget falt på Flatesetra - omtrent 325 meter over havet.

Vi kjørte til gårdene på Flate innerst ved Flatevågen og parkerte på lunningsplassen bak gårdene. Den ligger på ca 85 m o h og allerede her merker vi at det er stor forskjell på snøforholdene i nord- og østvendte skråninger sammenlignet med de som er sør- og vestvendte. Vi hadde bestemt oss for å gå til fots og veldig tidlig var veien til setra dekket av is og snø. Da vi nærmet oss 130 høydemeter var det omtrent 30 centimeter med snø på veien og snøen bar oss bare stykkevis. Derfor blei det en ganske tung tur oppover lia og vi fikk forbrent noen kalorier ekstra. Vi var ikke aleine om å gå opp fra Flate denne formiddagen; vi snakket med folk som var utstyrt med randonneeski på vei mot Ytstetinden og folk til fots, som skulle opp til hytta si ovenfor setra.

Traktorveien går i lange svingete sløyfer og byr ganske snart på utsikt både mot de nærmeste bygdene og mot fjorden og Otrøya, Gossen og innover fjorden mot Molde og Skålahalvøya.

Flatesetra ligger i skogkanten ved overgangen til snaufjellet. Mange passerer her på vei til fjelltoppene på Remmemstinden, Ytstetinden, Trolltinden og Båten. For den som ikke har bilen parkert på Flate er det et alternativ enten på ski eller truger eller når det er bart å gå via Hellandsetra og ned Remmemsdalen til Vestnes.

Sola brøt av og til gjennom et skiftende skydekke så det gikk godt an å en velfortjent rast på ei snøfri tue av lyng før vi vendte nesen hjemover igjen.

Tidlig vår i år, 11. april 2016.

Primulaen har blomstret lenge.

Hvert år dukker det opp diskusjon om ikke fotballsesongen med seksten lag i vår øverste divisjon blir for lang. Jeg er redd det kan bli en lang sesong for meg på gressmatta på hjemmebanen - med plenklipperen. Ikke det at jeg ikke liker de seks månedene vi kaller for sommerhalvåret; snarere tvert i mot. At noen mener at favoriseringen av sommermånedene kommer av alderen får så være, men jeg er ikke bare begeistret for plenklippingen. Jeg har så mye annet jeg heller vil gjøre når det er fint vær og å slå plena når det regner er heller ikke noen attraktiv løsning. Sånn er det.

Men det er kjekt å se at det har begynt å bli liv i blomsterbedene. Det er likevel litt spennende før midten av april med tanke på at det kan være fare for frost - i alle fall om nettene. Ute på neset hos oss er det dog litt varmere enn rett under skråningene fra fjellene en kilometer unna.

Det meste av lauvet blei raket opp i fjor høst så vårrakingen av plena slapp vi ganske lett unna. Jeg vil utsette den første runden med gressklipperen noen dager til selv om en titt på plena sier at jeg kanskje skulle tatt en tur om ikke for annet enn å kappe hodet av en del engkarse. Noen sier at det er en fin blomst; det er vel de samme som sier løvetanna er fin. Jeg skulle i alle fall ønsket at de holdt seg unna plena mi. Men den store kampen mot dem tar jeg ikke. Og mosen? Den er mjuk å gå på.

Det er vår!!!

Lange spirer på Løytnanthjertene og skudd på rosentreene.

Frosk, padde eller prins, 17. april 2016.

Det er ikke bare i hagene at vårtegnene begynner å vise seg; på bærlyngen og lauvtrærne er det allerede grønne spirer. På de luneste stedene, der snøen forsvant først, har museørene på bjørka alt begynt å åpne seg. Det er veldig tidlig for det er ikke mange år siden folk var spente på om de ville få grønn bjørk å pynte med til 17. mai.

I dag dukket det opp et nytt tegn på at våren har kommet langt; en frosk kom hoppende foran oss på skogsveien. Eller var det ei padde eller en prins. Jeg ser i oppslagsbøker at det latinske fellesnavnet på frosker er Rana. Selv om Kårhild er fra Rana fikk jeg ikke henne til å ta i bruk eventyrmetoden for å teste ut om amfibiedyret vi møtte var en prins. Det var ikke mer enn en fem-seks grader i lufta så den beveget seg ikke i så spreke sprang. På siden av veien vi gikk på renner en liten bekk så kanskje var frosken på jakt etter et passende sted for å legge eggene sine. Så det vil vel dukke opp både rompetroll og små frosker etter hvert.

Det nye livet vi ser i naturen er en av grunnene til at våren er så fantastisk.

Om to uker starter årets Stikk Ut!-sesong. Jeg har allerede tatt en liten titt på programmet og har lagt merke til at det blir lagt ut en del nye turmål i mange kommuner rundt om i fylket vårt. Jeg håper varmen kommer sammen med Stikk Ut!; det er så mye triveligere da.  Jeg gleder meg.

Frosk eller padde?

En liten knekk for optimisten, 23. april 2016.

Blomsterseng ???

Det var meldt, men allikevel var det nedslående synet som kom fram da jeg dro gardinene til side i morges; plena og blomstersengene var dekket av snøen som hadde falt i natt.

Dette er vel verre for noen av plantene enn for meg. For noen, de med mjuke, vassholdige stilker og blad, kan det vel til og med være livstruende. Heldigvis er det ikke kuldegrader så jeg håper solgløttene, som er meldt, kan fjerne snøen i løpet av dagen. Det håper nok tjeldparet som vandrer på friluftsområdet på nedsida av veien og leiter etter mat også.

Brunsneglene som i det siste har begynt å vise seg langs turveiene har jeg ikke den samme omsorgen for. Det gjør ikke noe, for meg, om noen kull av den arten går tapt.

I dag kommer noen helt sikkert til å si at det var mer vårlig for ett par uker siden, men det er jo bare slik at sånn er det våren som oftest oppfører seg. Det er bare det at vi prøver å glemme disse såkalte baksmellene.

Og rett over helga har vi kanskje gjort det.  

Betongdekke til piren på Kråkneset, 19. mai 2016.

To store betongbiler er klare for å legge toppdekket på piren.

Tidligere har jeg fortalt om ødeleggelsene bølgene og isen på Flatevågen gjentatte ganger har gjort på piren på nordsida av Kråkneset; nå har Sunnmøre friluftsråd bestemt at piren skal framstå i ny skikkelse. Rammen til piren er laget av blokker i naturstein og toppdekket blir i dag støpt i betong.

Kråkvika friluftsområde er lett tilgjengelig og består blant annet av flere kilometer med gode gangveier, som er godt egnet for folk med barnevogner og/eller rullestoler. Den nevnte piren er et av få steder slike brukere kan komme nær vågen i dette området for å prøve fiskelykken eller kanskje bare for å nyte utsikten til omgivelsene fra en annen vinkel. Mitt ankepunkt til denne utformingen av piren er at jeg gangbanen nå er mye smalere enn tidligere. Jeg tror derfor det kan by på problemer når for eksempel to rullestoler skal passere hverandre der ute.

Kanskje har noen tenkt på en løsning på dette også og at denne løsningen vil komme til synet seinere i rehabiliteringsarbeidet. Dagens støpejobb er et skritt mot fullføringen av arbeidet på piren på Kråkneset. Så får vi/jeg vente og se hvordan det ferdige prosjektet blir seende ut og hvordan det virker. Det er kjekt at piren igjen blir åpen for trafikk.  

Vi får håpe piren står imot vær og is denne gangen.

Med Line til Lebergsfjellet i Ørskog, 21. mai 2016.

Med bærehjelp kom vognpassasjeren Line til topps.

Vi er heldige som har barnebarn og attpå til at de har lyst til å ha oss med på tur; i dag skulle vi få bli med til Lebergsfjellet (628 m høyt) på Ørskogfjellet. Lebergsfjellet er nabo til Svartløkfjellet hvor vi var på Stikk Ut!-tur i fjor; se omtale under Stikk Ut!. På toppen står en høy telemast og det tilsier at her har vi et godt utsiktspunkt.

Bomveien fra Europaveien til toppen måler akkurat en tidels maratondistanse og som vi hadde snakket om på forhånd måtte vogna til Line bæres over noen få, korte snødekte strekninger underveis. Men at våren også har kommet til fjells fikk vi bekreftet på nedturen da en huggorm krøp over veien foran oss.

En ny opplevelse blei det å se Olav fra Kartverket i arbeid på toppen, utstyrt med avansert GPS og instrument for å måle gravitasjonen. Vi fikk oss en hyggelig prat og ser at han har skrevet en hilsen i gjesteboka også. Kjekt minne.

Bildet til høyre viser utsikten mot NNØ. Huset til Line er så vidt skjult av ryggen opp mot Liahornet ved Båten i Vestnes. Mot vest har Lebergsfjellet utsikt mot Ålesund og videre til Remøya og Runde. I sør og øst kan man se mange fjell i Sunnmøre og Romsdal.

Vi gleder oss til kommende turinvitasjoner.

Fjordgløtt mot Molde Vest over Neråslandet i Vestnes.

Søskenbarna ber oss på tur, 29. mai 2016.

Barnebarna våre, Oskar og Line, skulle på tur til Kleivvatnet ovenfor Kleive i Molde kommune og vi blei invitert til å bli med. Dette turområdet må være perlen i den østlige delen av Moldemarka. Ja, kanskje i hele distriktet. Med et sånt fristende tilbud var det ikke tvil om svaret; vi krysset fjorden og blei kjørt inn til Kleive kirke og et stykke opp i skogsveien.

Her ser vi forandringer hver gang vi kommer hit. Det må være en svært aktiv og flink dugnadsgjeng som bygger ut dette området, som blir besøkt av mange fra bygda og andre steder. Jeg har bare vært her sommers tid, men er sikker på at dette også er et yndet turmål resten av året. Med det samme man kommer fram til Kleivvatnet ser man en liten husklynge, som inneholder et koselig oppholdsrom, grillstue og toalettrom. Neset ved husene er innrammet av store steiner, som er dekket av en trebrygge slik at vatnkanten er lett tilgjengelig for folk med barnevogner og de som kommer hit i rullestol.

Turveien rundt vatnet er også veldig fin og langs denne finner barna mange artige figurer, som framstiller både mennesker, dyr, fisk og troll i forskjellige miljø. Fra veien og rasteplassene er det fantastisk utsikt mot fjellområdene rundt oss. "Selvsagt" er det satt opp tavler med bilde av omgivelsene og har navn på toppene vi ser.

For den som vil ta seg en lengre tur er det veier til hytteområdene i nærheten. Det går også en vei herfra som munner ut på riksveien over Fursetfjellet. Her er det mulighet for en fin rundtur på sykkelsetet. Jeg kan også tenke meg at dette er et fint område for de som vil gå i terrenget for eksempel mot Oltervatnet eller Silsetvatnet.

Jeg anbefaler de som ikke har vært her å ta turen til Kleivvatnet; de får helt sikkert lyst til å besøke stedet flere ganger.

Flotte servicebygg ved Kleivvatnet.

Nå er det i ferd med å skje, 1. juli 2016.

Noe av utsikten vi skal forlate.

Tanken har vært der lenge, men så blei det plutselig alvor. Vi hadde tenkt og til med snakket om å flytte fra Vestnes. Så kom det en leilighet til salgs på Kvam i Molde der alt var på en flate og som hadde veldig kort avstand til begge barnebarna våre. Det meste av tida vår den seneste måneden har blitt brukt til tanker og handlinger i forbindelse med kjøp av nevnte leilighet og salg av huset vi nå har bodd i i mer enn 41 år. Og selvfølgelig til arbeid som skal til for å tømme et forholdsvis stort hus. Nå skal vi inn i ei leilighet med mindre enn halve arealet.

Det er ikke bare et hus og en hage vi skal forlate; når vi kommer til Molde får vi mindre fri utsikt fra verandaen og gjennom vinduene og en annen utsikt. Vi får utsikt til deler av Vestnes. Heldigvis er vi ennå i bra form og kan komme oss ut for å hente flotte bilder til minnet.

Jeg skal flytte tilbake til byen hvor jeg blei født og vokste opp. Selv om jeg har bodd andre steder har jeg tilbrakt det meste av arbeidslivet mitt innenfor veggene til Posten og senere Postbanken/DNB i Molde. Fra Vestnes har vi også vært flittige brukere av Moldemarka til rekreasjon; jeg tør påstå at den er fantastisk flott.

Utsikten fra verandaen i dag vekket et annet minne. Inne ved kaia på Helland lå båten som opprinnelig var redningsskøyta "Thomas Fearnley". Jeg reiste mange turer med den på 1970-tallet da jeg i Postens tjeneste var på kasseettersyn/kontroller på underliggende poststeder for Bodø postkontor på Nord Helgeland og i Salten. Båten var den gangen hjemmehørende i Sandnessjøen og hette "Lise Andree". Det er mange minner som dukker opp, mens man rydder i huset for å bevege seg inn i enda en ny fase i livet.

Gode minner er gode å ha og de lever heldigvis lengst.

Og nå har det skjedd; 23. juli 2016.

Ved hjelp av leiebiler og flittige hjelpere har vi i går og i dag fått det meste av inventaret fra Hagnesringen 30 i Vestnes over fjorden til Kvam Terrasse 5 A i Molde. Heldigvis hadde vi fått gitt bort en del av det vi hadde; det er ikke bare enkelt å flytte til mindre enn halve boligflaten i forhold til tidligere bolig. Å kaste det som er brukbart er ikke min stil.

Nå er saker og ting kommet under nytt tak og da får vi ta tiden og tålmodigheten til hjelp for å plassere dem på riktig plass. I natt skal vi ha vår første overnatting i vår nye bolig. Det er bare en tilfeldighet at dette skjer ved inngangen til Hundedagene.

Nå har altså flyttingen skjedd og hvis noen vil besøke oss så er adressen: Kvam Terrasse 5 A i bydelen Kvam i Molde.

Som tidligere postansatte finner vi grunn til å gjøre oppmerksom på at det er forskjell på besøksadresse og postadresse; vår nye postadresse er: Postboks 4016 Kvam, 6434 Molde.

Kvam Terrasse 5 A

Nytt turterreng starter ikke langt fra døra, 31. juli 2016.

Ragnars varde.

Vi har fått annet turterreng nær gangdøra vår. Selv om vi ikke har bodd i nærheten tidligere er den delen av Moldemarka som grenser ned mot Kvam og Kringstad slett ikke helt ukjent for oss. Vi har gått mange turer her tidligere, også på vei til/fra andre turmål vest for Moldes bysentrum.

I dag var det på tide å bruke andre muskler enn de vi har brukt tidligere i uka for å lempe på/tømme flytteesker. Vi gikk opp på østsida av Mekelva til Meksetra på nordøstsida av Mekvatnet. Det var veldig mye blåbær i skogen og de var store og gode. Vi hadde mer eller mindre bevisst ikke med oss noe å plukke i, men det var andre bærplukkere i skogen, som benyttet anledningen til å fylle bokser og spann.

Kårhild observerte en ormeunge som buktet seg bort fra stien. Ellers var det ikke mange å se verken av det ene eller andre slags vesen.

Vi fant stien i lia vest for setra og fulgte denne ned mot stien som kommer opp til vatnet fra Seterveien. Derfra er det strake veien hjem.

Det var lettskyet og en 18 - 19 grader i dag. Ypperlig turvær, som gjør at lysten til flere turer holdes ved like.

Opplevelser i nærmiljøet, 3. - 6. august 2016.

Kringstadbukta

Myrområde ved Kringstadsetra

Etter at man har flyttet seg selv og det man ønsket å ha med seg til en ny bolig, er det fortsatt mye arbeid før alt har funnet sin riktige plass. Midt i arbeidet med installeringen i leiligheta er det godt å koble litt av med andre opplevelser - som for eksempel å se på det som er i nærheten.

Ned til småbåthavna på Cap Klara og friluftsområdet og badeplassen ved Kringstadbukta er det ikke mer enn en spasertur på ti minutter. Nå som hele kjernefamilien, altså vi og begge barnebarna med foreldreparene, bor innenfor en strekning på 340 meter, var det ikke vanskelig å bli enige om å møtes på stranda på en godværssøndag. Da fikk jeg endelig årets første dukkert i fjorden.

Dagen etter var vi sammen med Line og foreldrene en tur til Kringstadsetra. Fra oss og opp til setra er det omtrent 5 km på vei; de første to på asfaltert vei, resten på bra traktorvei. Fra Kringstadsetra er det løypenett til mange turmål i den vestlige delen av Moldemarka. Vi har vært her før og kommer tilbake.

Jeg har ikke vært på fotballkamp på mange år, men nå som jeg bor så nært Aker stadion og laget til Bodø-Glimt var på besøk da måtte jeg bare slenge meg med Oskar og Elisabeth til kamp. De siste årenes storlag i Norge, Molde Fotballklubb; hadde ikke vunnet en obligatorisk kamp siden i mai og i avisspaltene hadde enkelte begynt å surmule. Jeg veit ikke om min tilstedeværelse på tribunen hadde innvirkning på innsatsen denne lørdagsettermiddagen, men MFK vant 3 - 2 og stemningen blant publikum var god. Jeg kommer til å gå oftere på kamp nå som jeg slipper å krysse fjorden for å se toppseriefotball.

Jeg trenger ikke dra langt for å finne noe å kvile øynene på. Fra verandaen hjemme ser jeg over til Hagneset i Vestnes, der vi har bodd i mer enn førtito år, og til mange av turmålene våre i fjellene ovenfor. Mange gode minner blir vekket til livet, mens jeg lar tankene sveve fritt når jeg ser sørover mot Vestnes.

Aker stadion

Utsikt fra verandadøra

Tur til Kringstadnakken, 14. august 2016.

Etter noen dager med gråvær og i perioder med til dels store nedbørmengder lyste det opp igjen til helga; varmt blei det også.

Vi valgte å ta turen til Kringstadnakken. Selv om det blei noen kilometer på asfalt valgte vi å gå via Kringstad for så å gå opp ryggen fra Kringstadseterveien i vest. På turen oppover la vi merke til at det er mange stier som kommer innpå denne "hovedveien" til toppen flere steder på fjordsida av ryggen. Ryggen er skogkledd, men enkelte åpninger byr av og til på utsikt. Mest utsikt blir det mot nordsida; mot dalen der vi ser Kringstadsetra og fjellryggen fra Storheia via Rishaltheia og utover mot Vardfjellet ovenfor Mordal. Når vi nærmer oss toppen ser vi mot Jendemsfjellet, Valletua og heiene bak Varden.

På toppen har Kringstadnakkens Venner laget en fin benk og turkasse med trimbok. Boka forteller at stedet er mye besøkt. Her oppe er det også et skilt som viser veien til Utsikten; der hadde vi ikke vært tidligere. Fra Utsikten er det fri sikt mot Cap Klara og Kringstadbukta samt store deler av fjorden med Moldeholmene og fjellrekka bakom.

Vi hadde er fin tur i nydelig seinsommervær.

Gjennom Mordalen mot Julsundet og Otrøya.

Fin helg, 27. - 28. august 2016.

Hos Karin og Leif på Glømset Øvre

Inngangspartiet til Fjøsstova

Vi hadde en stund vært ekstra spent på været til denne helga; Karin og Leif hadde invitert til samling på Glomset i Skodje. Vi, som var bedt, var Karins søsken og noen søskenbarn - alle med partnere. Etter en natt til lørdag med mye vind og regn begynte det å lyse opp før vi dro fra Molde om formiddagen og da vi ankom sunnmørsbygda tittet sola fram. Vi blei etter hvert fulltallige og etter et godt måltid hos vertskapet tok vi turen opp til Storfjord hotel der det var avtalt at vi skulle få se oss rundt både i hotellet og i omgivelsene, og få høre litt om historien til hotellet. Det er ikke gammelt, men det har allerede huset storfint besøk fra inn og utland. Nye utvidelsesplaner er allerede klare til realisering. Både i peisestua og i solveggen utenfor hotellet var det muligheter for å nyte både kortreist og mer langveisfarende drikke.

Om kvelden var det samling i "Fjøsstova" i Nilsgarden på Glomset Øvre. Det er lenge siden Kåre Willoch bodde her og eierne har gjort mye arbeid for å ominnrede lokalene til et trivelig selskapslokale. Nevnte Willoch satte aldri sine bein i Stortinget; han var en oksekalv.

Kveldstimene og mange nattetimer gikk fort i lystig lag. Her blei det serververt suppe der hovedingrediensen kanskje var av en hjort som hadde levd lykkelige dager i liene ovenfor Glomsetbygda. God drikke hører også med når godtfolk møtes. Halvparten av forsamlingen har opplevd veldig mye sammen opp gjennom årene og den andre halvparten fikk sikkert vite noe de tidligere ikke visste om Mjelvefamilien.

Karin og Leif hadde funnet sengeplass til hele "gjengen" og sørget også for at de fikk frokost før det var tid for hjemreise utpå formiddagen på søndag.

Mange takk til Glomsetfolket for at de arrangerte en virkelig annerledeshelg for oss. Dette var virkelig kjekt; minnene tar vi med oss i tiden som kommer. Været var også nydelig så lenge vi var sammen.

Før jeg gikk til køys hjemme denne søndagskvelden, kunne jeg nyte synet av en vakker kveldshimmel fra verandaen. Men det er sagt før at "aften rød, gjør morgen blød". Det stemte denne gangen også. Før natta var omme styrtregnet på Kvam i Molde, men det ødelegger ikke minnet om ei fin helg.

Fra hotellet mot Glomsetvågen og Storfjorden

Kveldshimmel over Kringstadnakken

Solnedgang, 6. oktober 2016.

Sola har nettopp gjemt seg bak Otrøya.

Den første tida vi bodde på Kvam peip det ofte inn en og annen SMS fra Steinar, som gjorde oppmerksom på at det var vakker kveldshimmel i vest - over Kringstadnakken.

Nå har vi selv blitt mer observant på dette fenomenet; blant annet fordi det skjer tidligere på kvelden og dermed også på et sted der det er lettere å få øye på fra stuevinduene våre.

Slike øyeblikk kunne man ønske at man fikk oppleve på et sted der det ikke er gatelys eller lys fra bebyggelsen rundt seg. Men når jeg løftet fotoapparatet litt og brukte zoomen, synes jeg bildet blei bra fra døråpningen også. Fjellene gir skarpe konturer mot himmelen og fjorden, som er fylt av de fleste fargene i regnbuen. Det er slike opplevelser man kan få med seg når man ikke bor så langt fra det store havet.

Jeg setter stor pris på at sola er på plass om dagene, men synes også at synet av en vakker kveldshimmel er verdt å få med seg.

I fint høstvær på Skaret, 8. oktober 2016.

Vi nærmer oss Langdalsbu.

Vi er inne i en periode der meteorologene har lovet oss fint vær i lang tid framover. Steinar, som nærmer seg slutten av ukene med pappaperm, ville gjerne ha en forandring fra de daglige lufteturene langs trafikkerte veier og inviterte sammen med resten av husstanden til tur til Langdalsbu på Skaret i Fræna kommune.

Fra parkeringsplassen ved Skarstua er det bra vei for å trille vogna til Line forbi Skjetnesetra (Malmesetra) til dyrkingsfeltet ved Gunnilla. Derfra blei Line båret i sele fram til Langdalsbu. Som nevnt var det fint vær; det er behagelig temperatur i sola, men om natta er det kaldt og på bakken er det i skyggen ennå rim etter nattekulden. Vi koste oss på verandaen på Langdalsbu før vi begynte å gå utover igjen.

Da vi kom på høyde med Skarvatnet, valgte vi å ta av for å følge Skaret Natursti til parkeringsplassen. Det var mye folk som gikk tur i sola denne helga, som blei en fin innledning til skolenes høstferie. Bildene er vel med og dokumenterer været.

På naturstien fikk vi også plukket opp koden til Stikk UT!-posten. Årets krus er allerede bestilt.

Skarvatnet som speil.

Tilfeldighet eller styring, 19. oktober 2016?

I dag hadde jeg lyst til å oppleve fargene i naturen; de har blitt finere for hver dag i det siste. Jeg foreslo derfor at vi skulle ta turen opp til Mekvatnet. Det var ennå mye skygge i nederste delen av dalen da vi begynte å gå oppover og det var ganske kald trekk Mekelva dro med seg. Men snart var vi oppe der dalen utvidet seg mot øst og slapp sola til over myrene. Og med sollyset kom også fargene fram; lauvtrærne, lyngen og gresset hadde tatt på seg høstfargene og innimellom var det ennå flekker av rim etter nattefrosten. På skyggesida til Mekvatnet lå det et tynt islag.

Vi hadde gått litt fram og tilbake på lyngrabbene ved vatnet da Kårhild tilfeldigvis (?) spurte om vi skulle ta en pause i sola oppe på tunet ved hytta til ekskollega Ragnar. På turen opp siste kneika la jeg merke til at vindusskoddene var åpne og Kårhild føyde til at hyttedøra var åpen.

Vi banket på og blei tatt imot av Beate og Ragnar, som var på dagstur til hytta. De hadde nok startet før oss for her var det fyrt opp og mat og nykokt kaffe hadde kommet på bordet. Vi blei bedt om å ta del i kosen og var ikke tungbedt. Praten gikk lett om alskens evner. Uansett hva som gjorde at vi møttes slik denne vakre dagen så var det veldig hyggelig. Vi måtte ned til Kvam for vi hadde avtale med Oskar om ettermiddagen. Beate og Ragnar blei sittende en stund etter oss for de skulle blant annet finne ut om sola ennå var så høyt på himmelen at den gikk over toppen av Kringstadnakken sett fra observasjonsposten ved hyttevinduet.

En kort telefonsamtale med Beate etter at de var kommet ned ga beskjed om at sola gikk over toppen. Og meteorologene forteller at godværet skal vare ennå noen dager.

Mekvatnet.

Lauvskogen har pyntet seg i høstfargene, 20. oktober 2016.

Lauvskogen har skiftet farge i lia under Kringstadnakken

Alle årstidene har sin skjønnhet. Det vakre ved høsten har virkelig kommet fram rundt oss de siste par ukene.

Etter at vi hadde sommervarme i store deler av september, falt temperaturen noen grader da vi kom inn i oktober måned. Men det fine været har holdt seg; så og si vindstille og minimalt med nedbør har vært hva vi har opplevd. Dermed har det vært ekstra kjekt å være ute på tur i terrenget ovenfor de sentrale delene av Molde kommune.

Jeg har tidligere skrevet om at det i kveldstimene har vært mye fint å se på himmelen over Kringstadnakken i høst. Det er ikke bare skyene og solnedgangen bak Otrøya eller Kringstadnakken som har tiltrukket seg beundring de seneste dagene. Vi er heldige som ikke trenger å bevege oss lenger enn ut på verandaen for å få med oss at Lauvtrærne i lia ovenfor Kvam og Kringstad har skiftet farge. Dette blir ekstra framhevet av vi har hatt klar sol på en knallblå himmel til å lyse for oss.

Hvis kuldegradene og vinden holder seg unna, får vi kanskje beholde dette vakre synet ennå en stund utover. Dette kan gjerne bli den nye normen for det vi kaller høstvær.

Nydelige dager i Moldemarka, 22. og 23. oktober 2016.

Valltua og Nonsfjellet over Langvatnet

Da vi var på hyttebesøk hos Beate og Ragnar for noen dager siden, blei vi spurt om vi kunne tenke oss å hjelpe dem med å etterse noen av de mange veiviserne til Molde og Romsdals Turistforening i Moldemarka.

Vi har selv hatt stor glede av slik skilting på våre turer og ville selvsagt være med på å vedlikeholde skiltene. Denne helga visste vi at det ville være supert turvær så vi spurte Steinar, Elisabeth og Oskar om de hadde lyst til å bli med oss til noen, for oss, nye stier. Steinar, som har vært markatraver i flere år, blei med på lørdag da turen gikk i den vestlige delen av marka; fra Mekdalen rundt Langvatnet til Svarttjønna og via Kvilarskaret og Arsdalen til Pareliustjønna og Varden før retur til Kvam.

Til søndagsturen blei turgjengen utvidet med Elisabeth og Oskar. Elisabeth kjørte oss opp til Jensgurilia; herfra gikk vi opp via Øverlandsvatnet, Bergsvatnet og Bårdsdalsvatnet til de første skiltene som sto på lista vår - på stien mellom Moldedalen og Gangskaret mot Malmedalen. Resten av "oppdraget" blei utført på skilt langs veien i Moldedalen med avstikker opp Refsdalen.

Visst hadde vi en oppgave på turene denne helga, men først og fremst hadde vi to lange dager ute i vakre Moldemarka i et nesten utrolig høstvær. Disse to bildene forteller bare litt om det vi kunne nyte på turene.

Rast nederst i Skolmelia

Formiddagstur til området ved Mekvatnet, 13. november 2016.

Vi var bedt til Line og foreldrene på bursdags-/farsdagsselskap på ettermiddagen, men hadde funnet ut at vi skulle ta oss en tur opp i Marka sammen med Oskar og Elisabeth før middag.

Det hadde vært kaldt noen dager tidligere så lyden fra strykene i Mekelva, som vi hører til vanlig når vi går oppover mot Mekvatnet, var i dag forandret til stille klukkelyder under isen som hadde lagt seg over det meste av elva. Mye av stien/veien oppover var også islagt så vi måtte være påpasselig med hvor vi satte føttene.

Lyngen og gresset på myrene hadde kledd seg i høstfarger og de tyttebærene vi fant hadde også kjent kuldegradene så nå smakte de ekstra søtt.

Det var noen få varmegrader i lufta ved vatnet, men det lå fortsatt tynn is på det meste av vatnflata og det seig kaldere luft ned fra høyere strøk i Moldemarka. Dette førte til at det la seg en lett skoddedis over Mekvatnet.

Vi har lovet Ragnar å ta en tur bortom hytta hans for å se hvordan det står til der når vi er her oppe. Dette blei gjort også i dag og vi konkluderte med at alt var i orden før vi satte kursen hjemover for en rask dusj før vi gikk til middags- og kaffeselskap.

Dette var en sånn "ja takk, begge deler"-dag. Det er bare å nyte anledningen.

Skoddedis over Mekvatnet.

Luftetur til Kringstadnakken, 11. desember 2016.

Langvatnet bak Småskarhaugen.

Vi har hatt mye bra vær tidligere i år. Det har vært såpass lite nedbør at kraftselskapene endelig har funnet en god grunn til å sette opp strømprisene. De siste to ukene har det ikke vært like fristende med turer ut i marka for det har regnet ganske jevnt. Myrene har blitt fylt opp av regnværet og elver og bekker har vokst; det som tidligere har vært gode stier ser nå ut som småbekker.

I formiddag kom Oskar og foreldrene på besøk; Oskar og  mamma Elisabeth var invitert over til mormor for montering av pepperkakehus og baking av noen småkaker. Jeg hadde funnet plassen min i godstolen for å innta en solid porsjon med tv-sport. Men Petter hadde andre planer; han spurte om jeg ville bli med en tur oppi skogen.

Jeg blei med og turen gikk opp på Kringstadnakken. I løpet av morgentimene hadde det kommet sigende kaldere luft fra nord slik at det hadde dannet seg en del tåke. Den råkalde lufta var ikke den beste å inhalere for en som allerede var litt forkjølet og de blaute stiene gjorde ikke turen lettere. Forholdene for å beundre utsikten varierte mye på grunn av tåkeskyene, som drev forbi langs åssidene både nord og sør for nakken. I dag var det forhold for å bli våt av svette innenfra og vatn fra utsida.

Derfor var det godt å komme hjem til en varm dusj etter turen og så kunne jeg med enda bedre samvittighet delta i prøvesmakingen av julebaksten etterpå.

Mette fører tradisjonen videre, 17. desember 2016.

I det adventtida begynner, flytter Hagnesnissene inn i Hagestua til søster Mette på Vestnes for å hjelpe til å hente fram julestemningen når Mette ber til førjulsselskap. De seneste årene har det vært lite snø i lavlandet som har hjulpet til med å få fram julefølelsen for oss som har levd ei stund og mener at naturen skal kle seg i kvitt på denne tiden av året. Grønne marker og svart asfalt er liksom ikke helt riktig. Da er det veldig kjekt at Mette holder sin tradisjon ved like og inviterer til selskap i løpet av den siste uka i advent. Inne i Hagestua og huset hennes er det allerede pyntet til jul.

Selv om noen dessverre, av forskjellige årsaker, måtte melde avbud var vi noen og tredve personer som stilte opp. Vi blei ønsket velkommen og servert gløgg og pepperkaker inne hos nissene, mens velkjente julemelodier lød fra platespilleren. Etterpå blei vi loset vi inn i stua hvor vi kunne forsyne oss både fra koldtbordet og av kakene som Mette disket opp med i samarbeid med Roar og Ole Jakob.

Det var kjekt å møtes og ikke minst bli minnet om hvem vi er. Selv om noen er borte så vokser familien i antall personer og "ongan" er ikke lenger smårollinger. Vi fikk snakket sammen og ønsket hverandre alt godt for jula som snart er her og for det kommende året.

Om ett år er det nesten jul igjen og da blir det kanskje igjen samling av gjengen hos Mette.

Nissene har tatt plass i Hagestua til Mette.

Bittelillejulaften hos oss, 22. desember 2016.

Jeg ønsker meg kvit jul, men ..........

Jula har nærmet seg ganske lenge nå. Det har vi merket på at tradisjonell julepynt har blitt hentet fram fra lagringsplassen sin og blitt plassert på nye steder i og utenfor leiligheta hvor vi skal feire vår første jul.

Innkjøpene til jul har også pågått en stund. Noe har blitt pakket om og sendt videre; forhåpentligvis for å glede noen andre. Ingredienser til julemat har også kommet i hus. Noen av dem er allerede videreforedlet til kjente småkaker, som må på bordet når det er jul. Elisabeth og Steinar har assistert Kårhild både i produksjonen av julekakene og diverse påleggssorter. Mye av det som ellers i året blir plukket i butikkhyllene er hjemmelaget til jul; det gjelder både silderetter, salater, grisesylte og fårerull. Loff baker jeg bare til jul og nå stuper vi inn i konsumeringsperioden. Jul er jul og tradisjoner skal man ta vare på.

Været styrer vi ikke. Meteorologene har i flere dager snakket om drittværet vi skal slite med gjennom julehelga. De seneste dagene har vi hatt temperaturer opp mot femten grader og mildværet skal fortsette, sammen med nedbør og sterk vind. Derfor er det nok ikke store sjansen for at vi får oppleve kvit jul.

Noen timer i formiddag lavet det ned med store, våte snøflak og vi fikk noe som minnet om julestemning ute også. Bildet viser hvordan det så ut hjemme hos oss to dager før jul i året 2016.

Nå venter vi på jula med sin glede.

Jul med mye vær, 26. desember 2016.

Hadde noen befalt at jeg skulle gå ut i dag, ville jeg kanskje vegret meg. Det er lettere å ta turen når det er frivillig og nesten nødvendig. Siste døgnet har vi hatt et skikkelig drittvær sammensatt av sterk vind, regn, sludd, haglbyger, lyn og torden. Det er jul og det blir gjerne til at man, i alle fall jeg, blir sittende mer i ro enn vanlig og når jeg under måltidene legger litt ekstra på tallerkenen av kraftigere kost enn til daglig; da føler jeg at jeg må røre på meg.

Som tenkt så gjort; vi iførte oss regnhyret og la i vei. Det var litt mildere enn på morgenkvisten slik at nedbøren vi møtte var regn og vi traff såpass godt med tidspunktet for turen vår at vi til og med opplevde noen øyeblikk med oppholdsvær. Med en blenderhastighet på 1/500-dels sekund på fotoapparatet greide jeg også å få ett par bilder på minnebrikken, som viste at det var åpninger i skydekket av og til. Men de blei fort tettet av sørvesten.

I går hadde vi heldigvis plukket ned og tatt inn julebelysningen vi hadde hengt opp. Hadde ikke vi gjort det så hadde ganske sikkert stormen tatt den ned i natt. Hvis ikke været endrer seg med det første, blir pynten pakket ned i stedet for at vi henger den opp igjen denne jula.

Bildet viser at det en kort stund var lysere ved Tresfjorden på andre sida av Romsdalsfjorden. Sola har "snudd"; vi venter bare på at den skal vise seg igjen. Vise seg mye.

Ett og annet lysglimt blei observert.