Året 2015.

Godt nytt år, 1. januar 2015.

Menneskeskapt stjernehimmel over Kvam ved årsskiftet.

Årsskiftet opplevde vi sammen med våre etterkommere på ballplassen mellom borettslagene på Kvam vest for Molde sentrum.

Det har etter hvert blitt tradisjon at vi besøker Monica og Steinar nyttårskvelden og nyttårsdagen. Denne gangen var det en vesentlig forskjell når det gjaldt å se på nyttårsrakettene; vi sto på bakken og så opp mot den opplyste himmelen. De seneste årene hadde vi stått på verandaen i sjuende etasje i Hatleliblokka og sett ned på de fleste av rakettene. Et fint skue har det alltid vært.

Nyttårsdagen var Oskar, Elisabeth og Petter sammen med oss invitert til M og S sitt brunsjselskap med mye attåt (blant annet nyttårshopprenn med norsk seier).

Vi har hatt en veldig fin start på det nye året og kan bare ønske at alle får et riktig

godt nytt år!!! 

Formiddagstur på søndag, 11. januar 2015.

Gårdagens tur blei noe amputert da meteorologene hadde advart mot utendørsaktiviteter for vi skulle få besøk av "uværet Nina" med vind kanskje opp mot orkan styrke. Heldigvis for oss så viste det seg at Nina valgte en annen rute.

I dag våknet vi opp til snøvær; temperaturmåleren var så vidt over nullstreken og markene var igjen kvite - også på Vestnes. Det blei tidlig utmarsj for det er kjekt å gå tur på stier med urørt snø. De fleste liker å sette spor etter seg - i alle fall de som har god samvittighet.

Etter mildværet de seneste dagene med litt regn og mye snøsmelting har innhavet vårt Flatevågen mye ferskvatn i overflaten så nattens kulde hadde delvis dekket Kråkvika med issørpe. I råkene svømte noen ender, men svanene som var her ved juletider har vi ikke sett siste uka. Trærne var dekket av fine snøkapper og stillheten rådde i bygda.

Etter en fin formiddagstur var jeg godt forberedt til en lang, tøff dag med mye sport i tv-ruta.

Kråkvika og Kråkneset med Vestnes kirke i bakgrunnen.

Sola gir lys og farger, 20. januar 2015.

Skorveholmen i Flatevågen.

Det har vært kaldt i natt og isen har lagt seg inne på Flatevågen. Snart er det midt på dagen, men ennå kaster terrengformasjonene lange skygger oppe i Blåskjerdingen ovenfor Fiksdalen.

Dette betyr ikke så mye akkurat i dag; det er omtrent en måned siden "sola snudde" og skinnet fra den vil i ukene framover nå stadig flere steder på nordsida av fjellene våre.

Det er som om det er mer liv i naturen nå som sollyset igjen er med og gir oss flere farger.

Selv om vi vet at de nærmeste ukene vil by på skiftende vær- og lysforhold så vet vi også at det igjen går mot vår på Vestnes og andre steder i Norge.

Det gleder meg.

Grått betyr ikke alltid trist, 3. februar 2015.

Når vi er hjemme på denne tiden av året blir de daglige trimturene ofte lagt til de samme stiene; det betyr ikke at det er lite nytt å oppleve. De seneste dagenes værforhold har ført til store forandringer når det gjelder føreforholdene nede ved fjorden. Flatevågen er nesten dekket av is og deler av denne har fått et tynt snølag oppå seg.

Furutrærne på Kråkneset er tynget av snøen og dette gir en helt ny stemning når man vandrer på stiene under dem nå sammenlignet med for ett par dager siden.

På andre sida av vågen kan vi se at en ny snøbyge, som kommer vestfra, er i ferd med å sige innover Søråslia og Åsfjellet.

Det er ikke alltid været er slik vi ønsker det, men spennende er det.

Sjatteringer av grått.

Ut på tur, aldri ....., 7. februar 2015.

Nordvesten herjer.

"Ut på tur, aldri sur," sies det så kjekt. De tre foregående bildene på denne sida viser Flatevågen, mens værgudene er i helt annet lune enn denne lørdagen. Det er midtvinters og "Uværet Ole" har begynt å vise krefter. Det blei verre senere på dagen og i følge nyhetssendingene i radioen og på fjernsynet så blei det verst lengre nord på kysten.

Jeg syntes det blei ille nok; ikke bare blåste det mye, men haglbygene pisket i ansiktet. Og nå skulle det egentlig ha vært stabilt, kaldt vintervær og skiføre på markene og kanskje ville noen ha skyflet bane for ivrige skøyteløpere inne på Kråkvika. Slik var det i alle fall i gode, gamle dager.

Jeg er derfor litt sur når jeg er ute på tur en slik dag. For nå er det bare ei uke igjen til skolene skal ha vinterferie og jeg skulle så gjerne ha sett stor aktivitet av unger i skiløypene.

Jeg skulle gjerne ha fått meg noen kilometer på ski selv også. Det er slutt på den tiden da jeg bar skiene til seters før jeg spente dem på meg.

Men det er håp ennå; kalenderen viser bare februar.

Det blåser på toppene, 14. februar 2015.

Vi har fått besøk av Oskar og mor hans; han har tatt seg fri fra barnehagen noen dager samtidig med at Elisabeth nyter skolens vinterferie. Det er fint vær med sol og det er også nesten vindstille langs den snødekte veien i skogen østover Lauvåsen fra Øverås.

Det var nesten påskestemning for oss, som gikk fram til trimkassa til Helselaget før vi tok avstikkeren på traktorveien forbi Lauva mot Kvernhusåsen.

Det er lite snø i lavlandet; til og med snøfritt der terrenget skråner litt mot sola. De som vil bruke skiene må derfor opp i høyden. Der blåser det ganske friskt og fra stien vår kan vi mellom trærne se at løssnøen fyker ut fra toppene. Stedvis kan vi også se at det glinser i isen oppe i fjellet så det kan bli rasfarlig hvis det nå kommer et nytt lag med snø oppå denne skaren.

Det er i alle fall viktig å nyte godværet, mens det er her og det gjorde vi.

Remmemstinden sett fra Lauvåsen.

Vårmåneden mars; 13. mars 2015.

Fra østenden av Åsnakken, 302 m o h

Vi har hatt lite snø i lavlandet denne vinteren, men før vi begynner å tro skikkelig på at våren er på gang så må også andre krav innfris. Slik er det i dag; markene begynner å bli grønne, det spirer i bedene, fjorden ligger som et speil, sola har kommet høyt på himmelen og det er varmt selv når man beveger seg ut fra husveggen.

På en slik dag er det behov for litt ekstra når man skal ut på tur; vannflaskene og porsjonspakkene med rosiner blir puttet i sekken. Årets første tur opp på Åsnakken står for tur. De fleste som skal opp her kjører gjerne opp til parkeringsplassen, som er anlagt nær der "Ås-saga" en gang sto. Men vi går fra Hagneset via Øygarden og følger halve Skarvegen før vi går inn på "Johnveien", en sti som går opp bratta til det østlige trigometripunket på Åsnakken.

Det er ganske tørt på stien, men litt snø/is på myra omtrent femti høydemeter under toppen. På selve ryggen er det bare over myra etter at vi har passert gapahuken at vi må gå på snø og den bærer ganske godt for det har vært kuldegrader i natt. Vi fortsetter via vestenden av Åsnakken og videre nedover gjennom skogen mot Åssetra for å gå seterveien ned mot den tidligere omtalte parkeringsplassen. Herfra er det ganske nøyaktig tre kilometer på asfalt før vi er hjemme.

På en slik dag er det ekstra fint på Åsfjellet; det er deilig å ta det med ro på de forskjellige utstiktspunktene, som byr på utsikt i de fleste himmelretninger. Blant annet kan vi se innover Tresfjorden og konstatere at det er ikke så lange spenn som mangler før man kan krysse fjorden på en ny måte. Tresfjordbroa skal åpnes for trafikk i løpet av året.

På ny sti (for oss) fra Rambergkollen til Misfjorden, 15. mars 2015.

Før vi startet hjemmefra i dag hadde vi snakket om å gjøre et nytt forsøk på å finne stien Kolbjørn i Misfjorden hadde fortalt oss at han hadde merket fra Misfjord Gard via Stakkmyran til gapahuken på Rambergkollen. Det måtte et nytt forsøk til; for sist, også den gangen med utgangspunkt på Kollen, hadde vi havnet for langt nord på Ramberget da vi begynte nedstigninga i vestenden.

Turen i dag begynte med at vi gikk fra Hagneset til Kollen via Remmemsdalen og så ville det seg slik at ikke lenge etter at vi hadde kommet opp så kom Trine til gapahuken. Og til overmål så fortalte hun at hun skulle hjem til "røttene" på besøk. Vi hadde fått oss veiviser, dattera til selveste stifinneren. Hovedgrunnen til at vi ikke fant stien første gang var nok at vi ikke visste hvor Stakkmyran var hen. Nå veit vi det for vi hadde ikke gått mange hundre meter før vi møtte et skilt som fortalte at her er de. Lengre framme på stien møtte vi Grete, mor til Trine, med hund. Etter beskrivelsen er den ikke akkurat en førerhund, men fornøyd selskap var den.

Vi hadde trivelig selskap langs stien, som fører fram til veien som går til Misfjordsetra, og deretter ned til garden. De siste fire kilometrene gikk vi på turveiene nede ved Flatevågen.

Så i dag har vi fått oppleve mye av det Vestnes er så rik på; variert terreng både mot fjell og fjord.

Trine viser vei langs Stakkmyran.

Påskeuka har begynt, mandag 30. mars 2015.

Vasshaugen (Misfjordvatnet) under Litletinden

Et dårlig værvarsel som ikke slår til er bedre enn et godværsvarsel som ikke stemmer. Hvis man bare har tenkt seg ut på en kort formiddagstur, så er det bare å sette i gang.

I dag har vi beveget oss vestover langs sørsida av Flatevågen, der våren allerede har kommet langt. Siden vi er i påskeuka er det naturlig for oss å sende noen blikk opp i fjellet for å se hvordan forholdene er der.

Over tretoppene på Lyngtuva ser vi at det er nok snø til en skitur selv om steinene stikker fram oppe i Vasshaugen 630 m o h. Barflekker er det også på ryggen som strekker seg opp mot Litletinden, som mangler svært få meter på å være en tusenmeterstopp. Langs ryggene kan vi se at de framtredende vindretningene hos oss, de sørlige og vestlige, har bygget opp skavler. Likevel ser det, på en slik dag, fristende ut med en skitur. Hadde det ikke vært for den ulykksalige sykkelvelten, som ga meg ny lårhals for toogetthalvt år siden, så hadde jeg temmelig sikkert vært der oppe.

Men som man har hørt mer enn en gang og attpå til erfart så rekker man ikke over alt. Det er mange fine plasser for påsketurer uten ski på beina og grillpølser og Kvikk Lunsj smaker godt i lavt lende også.

Og værvarselet trenger ikke å slå til denne påska heller. Vi er beredt.

På tur Skjærtorsdag, 2. april 2015.

Det er Skjærtorsdag og har vi fått alle etterkommerne fra nordsida av fjorden på besøk og selvsagt skal familien ut på tur. Vind og tidvis byger av regn og sludd gjør at langtur ikke er så veldig aktuelt.

Vi hadde allerede før påske fortalt om/skrytt av forlengelsen av turløypa ved Kråkvika, og selv denne delen ennå ikke er ferdig så er nyssgjerrigheten etter å se traseen mot Misfjorden så stor at valget av dagens løype lett og enstemmig.

Langs gamleløypa ved Vestnesstraumen møter vi mye folk; det er kjekt å være på tur og når det er påske er friluftsliv nesten en selvfølge for oss og våre likesinnede. Stykkevis er nytraseen temmelig våt og sleip, men den er tatt i bruk av mange. Noen har allerede funnet sitt favorittsted og har begynt å tilpasse disse stoppestedene til sine ønsker/behov.  Slik som vist på bildet; turgruppa vår har funnet fram til et fint sted der noen de seneste dagene har laget sofa av furustranger mellom to furutrær og stablet opp steiner fra fjæra til ei lita grue.

Selv om alle gliser fornøyd og bredt er det plass til mange i sofaen. Slike byggverk viser tydelig at folk setter pris på det blir gitt mulighet til å bruke naturen i nærområdet. Mange er hjelpsomme og kreative når de får anledning til det.

Vi er veldig takknemlige og gleder oss til fortsettelsen.

Samlet i sofaen ved utepeisen

Stairway to heaven og mere til, 4. april 2015.

Trestien ned til Tesshølen.

Jeg drister meg til påstanden om at en av de fineste naturopplevelsene man kan få i Vestnes finner man mellom Nerem og Kjersem i Tresfjorden. Den begynner med steinhvelvingsbroa, Holbroa bygd i 1899, over Holfossen som ender i Tøsshølen. Jeg vet ikke hva folk legger i det når de sier at de har hatt en himmelsk opplevelse; det kan visstnok være å ha sett noe storslagent. Holbroa er et imponerende byggverk når man tenker på hvilke hjelpemidler brobyggerne hadde til rådighet for over hundre år siden og fossen er fin i sine to "etasjer" med rester av jettegryter nedover elveløpet mot kulpen under.

Den som ikke synes det er nok å beundre dette fra stien langs Kjersemelva kan ta seg en tur ned "trestien" som er bygget til kulpen. Jeg tenker på Led Zeppelin og "Stairway to heaven" når jeg ser denne stien. (Jeg foretrekker instrumentalversjonen med Jimmy Page, Eric Clapton og Jeff Beck når jeg skal lytte til melodien.) Treverket på stien kan være glatt på grunn av vatndrevet fra fossen; da jeg gikk der, hadde treverket og steinene ved bunnen til og med et tynt islag. Så vær forsiktig!

Etter at man har beundret området ved fossen, er det bare å fortsette nytelsen av turen på stien ved elva. Når den har passert Tøsshølen, renner Kjersemelva inn i en canyon for så å komme ut i åpnere landskap gjennom markene mellom Nerems- og Kjersemgårdene. Elva og stien fortsetter til vatnet og vandrerne møter hovedelva i Tresfjorden, Tressa ved Rypdal.

Holbroa og Holfossen

Det er ikke meningen å avslutte beretningen om vår visitt til noen av bygdene sør og øst i Vestnes uten å vise litt mer av det man kan se der.

Bildet til venstre viser litt av Holfossen og broa over den. (Legg merke til den kvite skikkelsen som står og vasker seg rett under brobuen.)

Denne severdigheten var lenge gjemt av skog og kratt. Helt siden jeg var medlem av kommunens kulturstyre for en mannsalder siden har jeg ment at dette stedet burde bli synlig for folk flest. Nå har det altså skjedd; en dugnadsgjeng har gjort en kjempeinnsats med skogrydding, bygging av stier, gjerder og benker. De har til og med vasket broa og gitt den nytt rekkverk. Jeg blir ikke mett av denne opplevelsen og kommer derfor helt sikkert tilbake.

Jeg har på langt nær sett alt, men jeg vet at det er veldig mye fint å se fra og under fjellene på bildet til høyre. Jeg anbefaler folk å ta turen(e) til Tresfjorden.

Noen av Tresfjordfjella

Besøk på/i Tresfjordbroa, 18. april 2015.

Mange benyttet sjansen til å besøke broa et halv år før åpningen.

Mellom bærepilarene og veidekket er det tunell; se til høyre.

Det gjenstår ennå ett par hundre meter avTresfjordbroa før man kan gå fra Remmem til Vike (eller omvendt), men denne lørdagen inviterte byggherren og entreprenøren til besøk på strekningen som er gangbar fra Remmem - både på veidekket og nede i tunellen under dette.

Det var mange som benyttet seg av dette historiske tilbudet til å få se bygdene og fjellene rundt Tresfjorden fra en ny vinkel, og ikke minst sjansen til å se nærmere på dette ruvende byggverket.

Selve brodekket er delt mellom et dosert felt for biltrafikken og et felt for gående og syklende. Dekket er hele 37 meter over fjorden på det høyeste. Hvis noen vil prøve fiskelykken herfra og får fangst, er jeg redd den er tørrfisk før den kommer opp. Men noen liker jo det også.

En som har hatt sitt virke i livet på et helt annet felt forstår langt fra alt han ser av forskjellige finesser, men her var guider som fortalte og forklarte hvis det var noe man ville spørre om. Ved inngangen til broa var det trapper på utsida som førte de som ønsket det ned til tunellen under veidekket. Her var det hengt opp tegninger som viste hvordan broa er forankret i bunnen, hvordan den skal se ut og som forklarer tekniske løsninger.

Langs hele taket var det strekt kabelbro og langs veggene var det støpt "klosser", som var formet med mange forskjellige vinkler. Inne i disse er det sikkert gjemt løsninger som skal bære og holde dette byggverket sammen i mange år. Jeg er sikker på at det er mange som har tenkt, lært og erfart mye før man begynte å bygge Tresfjordbroa. 

Jeg lurer på hvordan lyden er her inne etter at broa er åpnet for trafikk, men det får jeg nok aldri erfare.

Om vel ett halvt år blir Tresfjordbroa åpnet for ordinær trafikk. Ny spenning blir utløst.

Vestnes sett med samme øyne, men i ny vinkel, fra Tresfjordbroa.

Det var spesielt å være inne i ei bro.

Vårstemning i Romsdal, 19. april 2015.

Det er ennå mye snø i fjella så selv om det er fint vær med solskinn så kjennes den svake vinden som kald. Nettene er fortsatt kalde med temperaturer under null grader helt ned til fjæresteinene når man kommer litt inn i fjordene.

I lavlandet har det vært snøfritt en stund nå og markene begynner å bli grønne slik som her i Vestnesgarden nedenfor Vestnes kirke.

Men de ivrigste skientusiastene kan glede seg over at det ennå er skiføre i høyden. Det er jo deilig på skitur når vårsola varmer (og bruner) med nistepakke, appelsin og Kvikk Lunsj i ryggsekken.

I bakgrunnen, rett over kirketårnet, ser vi at det er snø oppe ved Nysetra ovenfor Åfarnes i Rauma kommune. Der er man rundt 400 m o h og fjellet strekker seg oppover mot sørøst til toppen av Tarløysa på 1086 m o h.

Selv gleder jeg meg til det skal bli enda varmere i lufta og for den saks skyld i sjøen. Da håper jeg på mange, fine fjellturer; gjerne på jakt etter nye Stikk UT!-poster sammen med resten av familien.

Vårstemning.

Flere som har funnet vårstemningen, 24. april 2015.

Kanadagjess.

De siste dagene har ett par kanadagjess holdt til på kanten mot fjæra på Friområdet på Hagneset. Det er mulig de har kommet i vårstemning og har planer om å bygge seg reir der nede. De fleste mener sikkert at det er OK med to gjess her i en periode, men jeg håper det ikke blir så mange flere for jeg tenker med gru på opplevelsene vi hadde på islandsturen for ett par år siden. Ved Tjørnin i et våtmarksområde mellom rådhuset i Reykjavik og Nordens hus var det hundrevis av gjess på og ved gangveiene gjennom parken. Dette er et fuglereservat der fuglene er fredet. Det kunne se ut som at fugleskitten var fredet også for enten burde man ha erfaring fra Operaballetten slik at man med tåspissdans kunne svinge seg mellom klysene. Eller så måtte man vaske skoene etter å ha forsert dette hinderet. Mest fristende var det kanskje å kaste skoene ved nærmeste skoforretning, men feriebudsjettet hadde ikke innkalkulert opptil flere nye par sko i løpet av oppholdet på Sagaøya.

Også andre fuglearter har regelmessige besøk i strandkanten på Hagneset; blant andre ett tjeldpar, som pleier å vandre omkring og en gråhegre. Hegren kan stå timevis i flomålet og stirre ned i sjøen og av og til stupe hodet i en lynrask bevegelse ned i vatnet. Så noe etendes er det sikkert å finne. Forskjellige sorter ender svømmer forbi store deler av året og i det siste har jeg sett at stadig større flokker av ærfugl har samlet seg i straumen. Fuglene får nyte tilværelsen på Friområdet så godt de kan nå. For om noen uker er forhåpentligvis badesesongen til hagnesinger og andre i gang. Da er det ikke mye fred å få for fuglene på Hagnesets Costa Blanca.

For oss som bor så nært og kan følge med på dette skiftende fuglelivet er det for det meste kjekt.

Reparasjon av moloen på Friområdet på Hagneset, 27. april 2015.

Betongbil og -pumpe.

Det er nesten 35 år siden det blei støpt dekke på moloen på Friområdet og den har måttet ta imot mye bank av vær og bølger i disse årene. Derfor er det ikke så rart at den hadde noen huller her og der.

I dag blei reparasjonsarbeidet avsluttet med støping av nytt toppdekke på nederste trinnet. Plena på Friområdet tåler ikke vekta av store betongbiler så det måtte mange meter med slange til for å bringe massen ned til arbeidskarene på moloen.

Det er ikke rart at dette området er mye besøkt i sommer-/badesesongen. Men i år har det allerede vært mye folk her nede i mange uker. Det har vært lite snø i lavlandet i vinter. På Friområdet vårt er man godt skjermet fra biltrafikken og her er det forskjellige leikeapparater for de yngste barna. Og så er det selvsagt fjæra da; barn har alltid blitt tiltrukket av vatn.

I fjor kom et nytt tilbud på området, Vestnes treningspark. Her finner ungdommene forskjellige turn-/treningsapparater og en liten gjeng trener jevnlig i disse. Når apparatene er ledig hender det også at yngre barn leker her; det er utrolig hvilke øvelser de kan utføre.

Nå er det snart mai og badesesongen nærmer seg for flere enn de få som allerede har dristet seg uti Tresfjorden. Nå er i alle fall moloen klar til å ta imot innrykket og vi er klar til å ta imot sommeren.

Mer manuell kraft i andre enden.

Endelig Stikk UT! i Vestnes, 30. april 2015.

Jeg har i flere år gått så langt at jeg har antydet at Vestnes kommune burde skifte friluftsrådtilhørighet og gå over til Nordmøre og Romsdal friluftsråd blant annet for å kunne gi oss innbyggere tilbud om Stikk UT! på hjemmebane. (Stikk UT! har en egen "knapp" på hjemmesida mi.) Endelig - nå i år har det skjedd noe; Friluftsrådet for Ålesund og omland inklusive Vestnes har åpnet for Stikk UT!-turer i alle medlemskommunene. Da er det vel ikke annet enn rett at jeg blei spurt om å hjelpe til med tilrettelegging av ett par poster i Vestnes og rimelig også at jeg svarte "ja" til dette.

Odd Jarle Talberg og jeg har vært ute på to turer og satt opp opplysningsskilt og kasser for trimbøker et cetera. I dag fullførte Kårhild og jeg siste delen av min jobb; vi var oppe på Åsnakken og Rambergkollen og plasserte trimbøkene i kassene.

Værmeldingene har ikke antydet det beste været for oss de seneste dagene, men også i formiddag skinte sola fra nesten skyfri himmel. Selv om det var en liten trekk oppe på Åsnakken så var det nydelig turvær. Da vi kom opp på toppen, satt det allerede tre unge damer fra Nerås der. De syntes, som oss, at det er veldig fint her oppe og vakker utsikt i mange himmelretninger. Så da vi fortalte dem om Stikk UT! sa de at de selvsagt ville komme tilbake hit for å delta i dette arrangementet.

Registreringen på www.stikkut.no starter ikke før i morgen, 1. mai, men da er det Stikk UT!-sesong i et helt halvår - ut oktober.

Jeg ønsker meg selv og alle andre et fint sommerhalvår med mange opplevelsesrike Stikk UT!-turer i størstedelen av fylket vårt.

Nathalie nøt utsikten fra Åsnakken sammen med mamma og lillesøster.

Som i Coop; litt mitt, 14. mai 2015.

Hagen sier det er vår.

Årets vår vil ikke bli husket fordi den har skilt seg ut på noen spesiell måte og det er vel det beste. Det kjente er trygt og i alle fall værmessig så har de seneste ukene bydd på det jeg tror er normalvær her hos oss. Det ser slik ut når jeg tar en titt på det som gror i hagen også. Noen trillebårlass med mose er kjørt til kompostdungen og plena har fått 17. maitrimmingen sin. Bærtrærne har emner som kan bli råstoff for noen liter vin og blomsterbedene har etter hvert fått tilbake de kjente vårfargene hos oss. Det er kjekt med stauder; det er liksom så forutsigbart med dem.

Naturen ordner det meste selv, men får gjerne en eller flere hjelpende hender til den siste finishen. Noe ugras har overvintret og hvis man tar det med det samme om våren så sparer man seg for litt arbeid gjennom sommersesongen, har jeg hørt. Jeg skal innrømme at jeg ikke har de fingrene som er ivrigst oppi blomsterbedene, men også jeg kan trå til og fingre med annet som kan kalles hagestell. Jeg synes det er OK for når hagen er stelt, synes jeg det er kjekt å se at det i orden rundt meg.

Når den som har gjort det meste av hagestellet og har dyrket fram og plantet ut løker, knoller og sommerblomster og etterpå får sitt velfortjente skryt for innsatsen; da er det kjekt å være meg også.

Det er, som det står i reklamen til Coop-butikkene: Det er litt ditt. :-)

En fin vårkveld på Hagneset, 18. mai 2015.

Vestnesfjella i kveldssol.

Endelig kom en kveld da det var behagelig å sitte ute. Vi har hatt bra vær, men den lille trekken har gjort sitt til at man har måttet finne rette siden av husveggen for å finne skjerming slik at det var behagelig å sitte i ro utendørs.

Et blikk ut av vinduene hjemme viste at Tresfjorden lå der uten en krusning og sola skinte. Dette var stunden for å ta turen ned på moloen på Friområdet for å få tatt bilder av Tresfjordbroa. Sola er oppe så lenge at den kommer rundt og lyser opp hele nordsida av broa. Nå er det bare to korte åpninger på hver sin side av midtpilaren som mangler på at vi har sammenhengende bro over fjorden så nå kommer bildet av den ferdige broa stadig tydeligere fram. Tresfjordbroa blir vakker. Flere av bildene jeg tok denne vakre kvelden er den 5. juni 2015 gjengitt på hjemmesida til samferdselsprosjektet Eksportvegen (Tresfjordbroa og Vågstrandstunnelen); www.eksportvegen.no/sistenytt .

Det er ikke bare det menneskeskapte som vekker interesse på en slik kveld. Når jeg vender blikket noen grader, blir jeg igjen minnet om hvor vakkert det er rundt oss. Vestnesfjella er ennå for det meste dekket av snø 600 meter over havet og i åsene under står skogen, der også lauvtrærne har blitt grønne de seneste dagene. Over er det høy, blå himmel.

Det er vakkert.

Snart sammenhengende bro over Tresfjorden.

Snart fullføres arbeidet på turveien Kråkneset - Misfjorden, 19. mai 2015.

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, sies det. Det har vært trøsta for ivrige turgjengere her på Vestnes. Det er lenge siden i fjor vår da det var innkalt til pressekonferanse på Rådhuset, med påfølgende omtale i flere lokalaviser, hvor det blant annet blei orientert om at turveiene i Kråkvika Friluftsområde skulle forlenges med en ny turvei  på ca 1,5 kilometer langs Flatevågen mot Misfjorden.

Her på sida har jeg av og til fortalt om framdrifta i dette arbeidet, og om at de ivrigste og kanskje mest gangføre av turfolket allerede har tatt den nye traseen i bruk.

Det vi har ventet på de siste månedene er at det skulle bli lagt rør i stikkrennene og at toppdekket (grusen) skulle bli kjørt ut. De mest utålmodige har spurt folk de trodde hadde svar om hvordan framdriftsplanene var og noen har gjentatte ganger fortalt at grusingen visstnok skulle begynne "over helga". Men slik det har blitt tolket i ettertid så har vedkommende "viter" klokelig latt være å opplyse hvilken helg det var snakk om.

Nå har imidlertid det store skjedd; på dagens trimtur var vi også innom den omtalte løypa og der møtte vi bemannede maskiner som var i ferd med å gruse første strekningen av den.

Det var kjekt å se dette. Så får framtida vise om grøfting og grusing svarer til forventningene når det gjelder å gi gode forhold for forhåpentligvis mange trimmere i årene som kommer. Når noe blir fullført, begynner man å vente på neste etappe; her betyr det at vi gleder oss til at det skal bli bygget gapahuk der inne veien svinger oppover mot Misfjordvegen.

Turveien Kråkneset - Misfjorden får toppdekket sitt.

Det skjer ved Flatevågen, 1. juni 2015.

Gapahuken nærmer seg fullføring.

I løpet av siste helga i mai har det blitt gjort mye arbeid på gapahuken, som skal stå ved turveien som går vestover fra Kråkneset ved Vestnes sentrum. Det er i følge det jeg har hørt Vestnes kommune sammen med medhjelper Vestnes Rotary som sørger for at det blir enda en mulighet for tak over hodet når man er på tur langs veiene på sørsida av Flatevågen. "Ut på tur, aldri sur", sies det, men om ikke været er det beste så kan det være kjekt å søke ly for å innta eventuell medbrakt mat og drikke.

Traseen for denne veien ryddet Rotaryklubben for skog i fjor. I år har Tomra Maskin fjernet røtter, stein og annen uønsket lausmasse fra løypa. Etter at området hadde fått tørke en stund, fortsatte arbeidet på veien med å lage stikkrenner og kjøre ut grovpukk. I det siste har de fortsatt med legging av duk og påfylling av et finere toppdekke.

Dette blir veldig fint; veien snor seg nederst i skogkanten rundt store steiner, tuer og trestammer og er småkupert. Det er allerede mye folk som har gått denne nye veien så det er tydelig at dette er noe folk har gledet seg til. Og alle de jeg har snakket med gir uttrykk for at dette er noe de gleder seg over.

Den som venter på noe godt, venter ..........

Åsnakken på langs, 12. juli 2015.

Vestnes sentrum og Tresfjordbroa; den skal åpnes i november.

Det var på tide å sjekke hvordan det sto til på "min" Stikk UT!-post på Åsnakken. Den er godt besøkt; 1215 innføringer i boka hittil. :-)

Som fortalt tidligere; Åsfjellet er ikke så høyt, men fra nakken er det flott utsikt mot de sentrale delene av Vestnes kommune og fjellene rundt på sørsida.

Dagens bildemotiv er kanskje gjengangere på websida, men blir tatt med av forskjellige årsaker. Tresfjordbroa skal bli 1290 meter lang. I samtale med daglig leder Torgeir Stene i Eksportvegen AS fikk jeg opplyst at nå gjenstår bare koblingsstøpen på 5 meter før dekket er fullført. (Det greier ikke noen å se av bildet.)

Det andre bildet viser at det til å være midt i juli fortsatt er en god del snø igjen i våre nærmeste fjell. Vi håper at en god sensommer skal forandre på dette.

Brustinden, Remmemstinden, Litjetinden, Ytstetinden og Båten.

Koblingsstøpen på Tresfjordbroa, 14. juli 2015.

Arbeidet på Tresfjordbroa har nådd en ny milepel.

Bildet er tatt kl 1151 den 14. juli 2015 og viser at man er i ferd med å levere de literne med betong som skal til for at de to brodelene skal bli koblet sammen.

Denne begivenheten blei filmet av ei drone som svevde over og ved siden av broa; linken til opptaket er her:

                                                                          https://www.facebook.com/E136Tresfjordbrua .

Trykk og nyt synet. Værgudene var så mye med på laget at de sørget i alle fall for at det var oppholdsvær under seansen.

Det gjenstår ennå en del arbeider både på broa og på anleggene på begge ender av den, men prosjektledelsen regner nå med at åpningen av broa vil skje rundt månedsskiftet oktober/november i år.

Veidekket til Tresfjordbroa kobles sammen.

Hele familien på tur til Sunnmøre, 17. juli 2015.

Alnes på Godøya med fyret.

Tidlig i uka hadde meteorologen antydet fint vær denne dagen og Steinar fikk gehør fra heile familien om å ta en tur ut til Alnes på Godøya. Dette var turens vestligste stopp, men både på utoverturen og hjemturen blei det stopp på mange andre steder. To av dem er omtalt under "Stikk UT!".

Vi visste det var mye trafikk i Ålesund så turen utover blei lagt via Stette og Taftøysundbroa til Ellingsøya på vei mot Giske kommune.

Det er lenge siden forrige skikkelige sommerdag så det var dobbelt deilig med lunsj ved fjæresteinene nedenfor Alnes fyr med utsikt mot Remøya og Runde og storhavet utenfor. Denne dagen var det bare rolige dønninger som gled inn mot land.

Etter å ha fått med oss utsikten fra fyrtårnet (36 meter høyt) og spist is ved kafeen på fyret startet turen mot fastlandet blant annet via tre undersjøiske tuneller.

Mot den nye Alnestunellen fra fyrtårnet.

Giske kirke bygd ca år 1130.

Neste stopp hadde vi ved Giske kirke på øya Giske. Deretter gikk turen via Valderøya og Ellingsøya og Ålesund sentrum på Nørvøya. Vi la turen opp til Aksla for å få med oss utsikten fra Fjellstova og Rundskue. Fra terrassen rundt restauranten fikk vi god oversikt over livet på havna. Det var viktig denne dagen da Ålesund hadde besøk av heile flåten i The Tall Ships Races 2015 og det var yrende liv langs kaiene. Vi var ikke akkurat aleine oppe på Akslafjellet heller.

Etterpå fikk Oskar med seg foreldrene ned til, og til og med ombord i, flere av seilskutene. Sammen med Monica og Steinar satte vi kursen mot Vestnes hvor vi igjen var samlet i kveldinga.

Etter sjelden en dag med smak av sommer og full av vakre opplevelser fortsatte moldefolket over fjorden til jazzfestivalbyen, Molde.

The Tall Ships Races besøker Ålesund. Verdens største seilskute,

russiske S/S "Sedov" midt i bildet.

Snøforholdene i fjellet, 9. august 2015.

 

Vestnesfjella sett fra Naustbakken (av kommunen kalt; Gammelbrubakken).

Jeg har fått meg ny pc og da kribler det etter å få testet at gamle og nye programmer virker slik jeg er vant med eller om nye innstillinger må til. Steinar er for fagmann å regne så det var godt at han satte av helga for å hjelpe meg "på lufta".

Om man er aldri så spent på hva nymaskina har å by på så er det også viktig å passe på at ens eget maskineri funker sånn noenlunde. Og jeg synes ikke det noen bedre måte å sjekke dette på enn å ta en fjelltur i godt selskap.

Bildene til dagens tekst er tatt for bruk i kommende år. Hvor mye snø vi har i fjellet utpå sommeren, blir sett på som en målestokk på hvor bra/dårlig sommeren har vært. I dag er det ennå mye snø igjen i fjellet. Da er det vel sant det folk sier; at vi har hatt en under middels sommer - hittil. Da er vi heldige vi pensjonistene som kan gå ut når det er bra vær. (Noen går ut uansett værforhold.)

At bærene både ute i naturen og i hagene er seinere modne enn vanlig bekrefter vel det snøen forteller.

Hvis denne teksten og disse bildene dukker opp på internett, må det bety at hjemmesideprogrammene mine virker.

Da kan jeg fortsette å fortelle litt om det som skjer i hverdagen (og helgene) rundt meg. Jeg gleder meg til en fin høst.

 

Brustinden og Remmemstinden sett fra Salthammersetra.

Kjekt å ha minner, 12. august 2015.

 

                      Eldre hus i Knipå ved Vestnesstraumen.                                                       Kulturhistorisk byggverk, Gamlebroa fra 1844.

Den som har vandret på den korte veistubben fra Sjøgata og over Gamlebroa i Vestnes, de seneste årene, har fått med seg at det har skjedd noen forandringer. Nye hus har kommet til, ett av de gamle er revet, andre har forandret utseende og ryktet forteller at ett skal restaureres med tilnærmet opprinnelig utseende. Ett gammelt naust er flyttet og de gamle bryggene står nå begge med fronten mot fjorden. Jeg synes det har blitt fint i Knipå og jeg håper det ikke blir noe av gangveien langs sjøkanten, som jeg har sett på noen planskisser for sentrumsområdet i Vestnes. La folket som bor der få ha litt idyll i hagene sine og slippe å bli omringet av ferdselsårer.

Da synes jeg at det var bedre om kommunens ledelse tenkte litt mer på å ta vare på det som finnes av gangveier allerede; f. eks. Gamlebroa. Den presenteres som turistattraksjon og kulturminne i kommunens hjemmeside. Vi som daglig bruker den synes det er befriende å komme fram til broa etter at vi har gått langs den sterkt trafikkerte Hagnesvegen, som verken har eller kommer til å få fortau med det første.

Dekket på Gamlebroa er en skam for den som har ansvaret for vedlikeholdet og er farlig for de som bruker den. Treverket har store hull på grunn av råte og seksjonene med grusdekke er mye lavere enn tredekket slik at overgangene fra grus til tre må være en tøff prøvelse for de som skal krysse broa på sykkel eller i rullestol eller barnevogn. Selv om vi nå er i den grønne vinteren, vil jeg nå også kritisere at Gamlebroa verken blir brøytet for snø eller strødd når det er glatt når det er tid for sånt.

Det er vel slik enkelte skarpe tunger sier; det er kjekkere å få reist sine egne bautaer enn å ta vare andres. Jeg trodde at det kanskje var annerledes i et valgår.

På rett vei, 23. august 2015.

Mine foreldre (og andre) forsøkte å lære meg at jeg ikke skulle mase. Men av og til viser det seg at om man tøyer tålmodigheten langt nok så fører det fram. Jeg har lenge spurt hvorfor hjemkommunen min, som har et uttalt mål om å satse på turisme, ikke gjør mer for å gjøre folk mer oppmerksom på den vakre naturen vi har rundt oss. En måte å gjøre det på er å sette ut veivisere til forskjellige turmål. Endelig, den 13. av alle dager denne måneden, fikk jeg mail fra OJ på Rådhuset om at noen etterlengtede skilt var ankommet. Dermed kunne OJ og OT ta turen opp i Hellandseterveien og Åsbygda for å sette opp de første (kommunale) skiltene. Enda flere skilt venter på å bli satt opp og jeg håper på at flere skal bli bestilt. Personlig er jeg ikke så veldig avhengig av skiltingen, men jeg synes det er veldig kjekt at også kommunen endelig er med og viser vei til gode opplevelser.

En glede kommer sjelden alene; jeg tipset Vestnesavisa om hva jeg hadde skrevet her på sida den 12. august og ikke mange dager senere, var folk fra kommunen i gang med utbedringer på Gamlebroa. Det er fra Rådhuset sagt at det ikke er penger til rådighet for fullstendig oppgradering av broa, men allerede nå er ugraset som gjorde gangbanen stadig smalere borte. Det er skiftet ut en del meter med plank i treverket i veien og det er fylt asfalt på grusen inntil treverket slik at de skarpe overgangene er borte. Asfalt er vel ikke helt tidsriktig på "Wesnes Bro fra 1844", men det får duge, mens vi venter på den forespeilede "oppshineingen" av gangbroa over Vestnesstraumen.

Folk flest på Vestnes er tålmodige, men det hender at noen sprekker på egne og andres vegne. Når enden er god, ....................

Veivisere i Hellandsetervegen.

Sommeren kom seint, men godt, 23. august 2015.

Ikke langt å gå for en svømmetur.

Det er ikke det at det har vært så mye dårlig vær tidligere i år, men vi har ikke hatt særlig mye varme og det er vel hovedkravet for å kalle en årstid for sommer. Det er ennå noen snøflekker igjen i fjellene våre og det er vel helst fordi vi ser mest av fjellsidene som vender mot nord og øst og de strekker seg til over 1000 m o h. For oss som liker å gå tur har været vært greit nok; man kan jo kle seg etter forholdene.

Men så nærmet skolestarten seg etter ferien og da kom også godværet og varmen. Takk til lærere og elever. Andre yrkesgrupper får ta skylda for at det ikke kom tidligere. Likevel regner jeg med at det ikke er været som brukes som grunn når jeg hører at mange meteorologer mister jobben nå om dagen.

Vi har hatt et strålende vær i vel en uke nå da er det ekstra deilig å ikke ha så mange meter å gå før man kan kaste seg uti fjorden. Hva skal man med svømmebasseng når man har ytterste delen av Tresfjorden så og si oppi hagen. Det er i alle fall greit nok når overflatetemperaturen i nærmer seg tjue grader. Da er det ikke verst å være pensjonist og ikke være ventet ved pc'en på kontorpulten.

De, som kan, får nyte disse dagene, mens de er her. Vi er fullstendig klar over at de varer ikke evig inne i en fjord ved Nordatlanteren.

Solnedgang, 23. august 2015.

Alle fine dager har også en ende og derfor er det viktig å få mest mulig ut av dem. Dagen i dag var virkelig dagen for uteliv, men det var så varmt at jeg må innrømme at for meg inneholdt ikke dagen de store fysiske prestasjonene bortsett fra at det blei noen korte svømmeturer for ikke bare å ligge i tilnærmet horisontal stilling på verandaen hele tiden. Og så må jeg innrømme at jeg var inne en kort tur for å få med meg at Usain Bolt  fortsatt er verdensmester på 100 meter. Han brukte ikke mer enn 9,79 sekunder på det.

I kveldinga var det svalere og da blei det tid for en liten kveldstur ved Flatevågen. I ettertid ser jeg at det var flere gode grunner til å gå turen akkurat da; jeg fikk med meg at sola gikk ned lengst vest på Åsfjellet. Det var et vakkert syn og selv om fotoapparatet i telefonen min ikke fikk med alt jeg så, legger jeg inn bildet her.

Jeg hadde mange gode opplevelser denne dagen. "Livet er ikke det verste man har", heter det i sangen. Og det er sant.

Det kommer nye dager og nye sjanser.

Solnedgang sett fra Kråkvika friluftsområde.

Dåpsdag på Langøya i Averøy, 12. september 2015.

   

                            "Leinebris" pyntet for dåp                                                                                          Oskar i skipperens stol på broa

Oskar hadde sett fram til denne dagen; ikke bare fordi at han skulle få overvære dåpsseremonien til pappas nye arbeidsplass, "Leinebris", som er hjemmehørende i Fosnavåg. Han skulle også få treffe pappa Petter, som hadde vært borte i tre uker. Han hadde vært i Tyrkia for å være med på å hente båten på skipsverftet ved Istanbul og for å gjøre seg kjent med alt det nye som er på denne båten.

"Leinebris" er en kombinert autoline- og garnbåt, som etter sigende er utstyrt med de mest moderne hjelpemidlene, som finnes.

I dag skulle båten døpes og Oskar hadde sammen med mamma Elisabeth bedt med seg tante Monica og onkel Steinar og mormor og morfar til Averøy for å overvære seremonien. Vi benyttet oss også av tilbudet om omvisning rundt på hele båten med Petter som guide. Fiskeutstyret og produksjonsavdelingen imponerte oss; vi fikk vel ikke med oss alle de tekniske opplysningene, men forsto at her var svært mye automatisert.

Mannskapslugarene var innredet på høyde med hotellrom, med blant annet sofa, tv og eget wc for hver lugar. Her var hospital, trimrom og kino- og spillsal. Mannskapsmessa og vaskerommet kunne man sikkert ha ønsket seg på hjemmebane. På broa var det veldig mye elektronisk utstyr med knapper i mange farger å holde styr på. Over styrehuset var det møterom med vindu i alle retninger.

Ei landkrabbe måtte virkelig konsentrere seg for å huske at alt dette var ombord en topp moderne fiskebåt. Den som vil se mer av båten kan åpne denne linken: https://www.youtube.com/watch?v=Q3tMFWDyfMs .

Kortreist smakstilsetning, 14. september 2015.

Spåkoner tar forskjellige hjelpemidler i bruk når de skal fortelle om hva som kommer til å skje for og med oss; både handflater, glasskuler og kortstokker er visst nyttige for dette formålet.

Det er lett å være etterpåklok, men dagen etter årets kommunestyre- og fylkestingsvalg ser jeg at jeg kunne brukt steinbedet utenfor husveggen til å spå valgresultatet. Her er det grønt og rødt som dominerer. Det blei store svingninger i valgresultatet i år og det blir det nok i fargesammensetningen i bedet også.

Tyttebærene, som er resultat av et par små røtter jeg tok med meg hjem for noen år siden, vil snart bli plukket og etter hvert bli rørt til syltetøy eller bare bli brukt som smakstilsetning til sausen for en og annen viltgryte i løpet av vinteren.

Det er "in" med kortreist mat nå til dags og kortere reise enn den disse bærene får er det vanskelig å få. Det er nok med denne ingrediensen som i politikken; den blir best når den får til et godt samspill med de andre deltakerne.

Rød/grønt i steinbedet - også.

Slike dager berger sommerens ettermæle, 29. september 2015.

 

Godt å være ku på slike dager.

Visst hadde vi noen skikkelig varme dager i sommer også, men de begeistrer ikke på samme måten som når vi opplever en slik dag helt i slutten av september måned. Når man skal ut så ser man ikke bare på gradestokken; man ser også på kalenderen og tar på seg en lett jakke for sikkerhets skyld - man veit jo ikke hvor lenge været holder. Når man så på sin tur møter folk som kan fortelle at displayet på termometeret viste vel 23 grader tidlig på ettermiddagen da forstår man at man ikke er småsjuk eller har fått høgt blodtrykk allikevel; det er varmt i dag. Vi tar imot, går videre og nyter dagen.

Det er vi ikke alene om. Når vi sender blikket mot markene til storgardene i nærheten, ser vi at krøttera går ute i sola og spiser av de grønne og frodige markene ved Flatevågen. Jeg tror at selv den dummeste kua nyter tilværelsen på en slik dag.

Det er alltid et men. Vi skal ikke flytte blikket langt fra innmarka før vi ser at høsten har begynt å sette sine farger på lauvtrær og lyng. Og vi har hørt værmeldingen for i morgen. Men igjen; i dag nyter vi en ordentlig seinsommerdag.

Kanskje kommer flere.

Og slike dager minner oss om hva vi har i vente, 2. oktober 2015.

Jeg har sagt det før, men gjentar det her: Ingenting er så stabilt som værskiftingene på Nordvestlandet.

For tre dager siden uttrykte folk flest sin begeistring over det fantastiske været vi hadde denne dagen. Da gikk man ikke mange meterne i turløypa før det blei en ny stopp for å få høre hvor deilig det var å oppleve slike dager i slutten av september. Siden den dagen har vi bladd et ark på kalenderen (men det er likevel ikke så mange timer siden) og værgudene viser seg fra en helt annen side; vi får smake den første høststormen. Uværet Roar herjer lenger nord i landet, men lar også oss få en prøve på det vi kan vente oss mer av framover - sterk vind med regnbyger.

I dag er det ikke så mange å møte i turløypa og de jeg møter nøyer seg stort sett med et nikk og et kort "hei" før de haster videre. De skal hjem å skifte til tørre klær for enten så har de blitt våte av regnet eller så har de så tette klær at de har blitt våte innenfra.

Kyrne, som koste seg ute på markene tidligere i uka, er sikkert glade for at de har oppfylt den lovpålagte årlige "utegåerperioden" og kan holde seg i fjøset i dag. Det er forskjell på folk og fe; folk må ut på sin daglige tur for myndighetene har funnet ut at det er sunt.

Det er godt vi kan snakke om været for nå er kommunevalget over og det er fire år til neste gang. Vær har vi hver dag.

 

Lauvet på bjørkene henger på - ennå.

Sammen er de sterke, 6. oktober 2015.

 

Vi er inne i perioden da skolene i Vestnes og mange andre steder avvikler høstferien og det er nesten utrolig hvor mye fint vær vi har kunnet nyte disse dagene. Når høsten er så fin, blir sesongen for hagestell utvidet, men nå mener de fleste at de har tatt årets siste runde med plenklipperen. Det er rydding av blomsterbedene som gjenstår; det betyr nedklipping av staudene og fjerning av de ettårige plantene. Oppstartingen av hagestellet neste vår blir så mye enklere hvis man gjør en skikkelig jobb nå, blir jeg fortalt.

Selvsagt går vi våre daglige turer i denne uka også og nå møter vi ekstra mye folk. Ikke bare de som vi ser hver dag, men mange nye som kanskje har med seg tilreiste barnebarn, som er på besøk hos besteforeldrene sine i skoleferien. Noen bare går gjennom løypene og nyter utsikten og hverandres selskap, men noen gjør mer utav det i finværet og har med seg mat og drikke, som blir nytt enten i en av gapahukene eller under åpen himmel. Maten smaker ekstra godt når man er på tur.

Vi som ferdes her nesten hver dag finner også noe nytt å beundre. Treklynga på bildet har fått stå i fred av de som har laget turveien forbi Idrettsparken og fjernet andre trær for at det skulle bli utsikt fra veien. Her er ti trær som har rot(t)et seg sammen og danner en nesten symmetrisk figur. Med røttene og greinene sammenfiltret har de stått der i mange år og passet på hverandre, mens uværene med både jente- og guttenavn har rast rundt dem. Treklynga er spesielt fin når høstsola skinner i lauvet på trærne og skogbunnen rundt dem har tatt på seg høstfarger.

Det blir påstått at det finns ikke dårlig vær, men jeg trives i alle fall best når det er oppholdsvær på turene mine.

Mission completed, 3. november 2015.

I morges hørte jeg på radioen fra NRK/Møre og Romsdal at en ny vellykket sesong med turtilbudet Stikk UT! var over for i år. Mer enn 243 000 turer var registrert til de forskjellige turmålene rundt om i fylket (og mange flere turer har blitt gått til nye steder). Jeg har selv ivret for dette tilbudet i mange år etter å ha besøkt Stikk UT!-poster på nordsida av Romsdalsfjorden fra sesongen 2006. Da var det kjekt når Vestnes og de andre medlemskommunene i Ålesund og Omland Friluftsråd endelig blei med på dette fra i vår. Ekstra godt gjør det å høre at arrangørene er fornøyd med deltakelsen første året; det betyr vel at man fortsetter?

Jeg og mine turkamerater har møtt mange på våre turer. Mange som har gått turer i "alle år" og mange som er ferskinger når det gjelder slike naturopplevelser. De fleste sier at Stikk UT! har utvidet turområdet deres; de har nå gått til turmål som de ellers ikke ville ha funnet fram til selv, de har blitt bedre kjent i nabokommunene sine.

Det har gått et halvt år siden jeg var med på å utplassere bøker og skilt til noen av postene i Vestnes og nå har jeg vært og hentet bøkene på "mine" poster. Det har vært alle typer vær i løpet av dette halvåret, men jeg har alltid møtt folk på turene mine. Alt vær er turvær og det er med på å gjøre turene til en ny opplevelse hver gang.

Jeg gleder meg allerede til neste Stikk UT!-sesong og jeg veit at det er jeg ikke aleine om. Jeg går tur året rundt, men det er noe eget med disse Stikk UT!-turene.

Vi sees.

 

Naturen skifter farge.

Mørketiden nærmer seg noen steder, 15. november 2015.

Lyset gir spesielle opplevelser.

Mye av landskapet ved Flatevågen ligger så nært åsene og fjella på sørsida at sola ikke skinner på det i noen uker før og etter vintersolhverv; her er det såkalt mørketid. Enkelte steder har allerede kommet inn i denne, men ennå kan sola skinne på den ytterste delen av Kråkneset.

I følge skolelærdommen er vi allerede midt i høstmånedene og naturen bærer også preg av det. Gress og lyng har skiftet farge, busker og trær har mistet lauvet og den første snøen ligger ned mot omtrent 600 m o h.

Vi veit at mye av turen i dag kommer vi til å gå inne i skyggen, men på veien inn i skyggen får vi denne vakre opplevelsen; se hvordan sola lyser opp det nakne treet på neset til venstre i bildet og bartrærne på Kråkneset.

Ingen turer er helt like. Man må bare legge merke til detaljene.

Sesongens første snø har kommet, søndag 22. november 2015.

Erfaring og værvarsler sier at dette foreløpig blir en kortvarig opplevelse, men desto viktigere er det å nyte den når vi kan gjøre det. Etter at vi har kommet inn i november måned, merker vi godt at dagene blir stadig kortere. Når det i tillegg er overskyet og bakken er bar, er det ikke rart at mange synes dette er den tristeste årstiden; vi har ikke skikkelig dagslys.

Sesongens første snø kom på fredag og lørdag. Nå er bakken dekket av et tjue centimeter tjukt lag av kvit snø og trærne langs turstiene er tynget av snøen som har frosset fast til greinene, som stedvis bøyer seg som portaler ned mot veien.

"Stille stier" får en ny dimensjon når du er så heldig å være førstemann som går innover skogen og brøyter spor. Eneste selskapet du legger merke til er noen måser og ender som stille svømmer langs stranda nedenfor stien.

Det er lenge til våren. Mens vi venter på den, kan vi håpe på en del slike opplevelser. I familien har jeg allerede mange turkamerater å dele dem med og natt til fredag blei jeg farfar. Man går ekstra lett på slike dager.

Forsmak på julestemning.

Svanesjøen, 26. november 2015.

Sangsvaner på besøk.

"Slik er det bare", blir det sagt om så mye i hverdagen; vi hadde ikke mange dager med snø liggende på turstiene og hengende i trærne over disse før mildværet kom og fjernet den kosen. Slik har førjulsvintrene vært på våre kanter de seneste årene.

Vi slutter ikke å gå tur av den grunn. Det kan jo være nye overraskelser som venter oss på neste tur. Nå har en liten flokk på ni sangsvaner svømt inne på Kråkvika ett par dager. Det er egentlig ikke noen overraskelse, men et hyggelig gjensyn med noen gjester som pleier å stikke innom hvert år på tidlig vintertid. Hittil har alle svanene jeg har sett vært kvite; det er altså ingen nykommere fra årets kull som har landet her ennå.

Vi kaller dem sangsvaner, men hvis det de presterer er sang så er det håp for flere som tør å prøve seg. For meg er det hese strupelyder, men det er uansett koselig å se dem sammen med de andre fuglene innenfor Kråkneset. På denne tiden er det for det meste forskjellige ender og måser vi ser, samt en og annen hegre som sitter oppe i strandkanten og jakter på det som beveger seg inne på grunna. Svanene har tidligere år pleid å oppholde ved og på iskanten inne i Kråkvika. Det ser ut til at det kan bli en stund før det blir slike forhold i år for det er meldt at det skal bli opp mot ti grader og mye regn noen dager framover.

Da skal vel bekkene her inne føre med seg mer slam, som vil legge seg på sjøbunnen. De som kunne ha gjort noe for redusere dette tilsiget synes å tenke "slik er det bare". Da får vi bare se hvor lenge vi beholder det koselige miljøet i og rundt Kråkvika friluftsområde.

Oskar på førjulsvisitt, 12. og 13. desember 2015.

Fredag hadde mormor tatt seg en tur over fjorden for å hjelpe Oskar med å montere pepperkakehuset hun tradisjonen tro hadde bakt til ham til jul. Hun overnattet slik at Oskar sammen med mamma kunne bli med til Vestnes etter at han hadde deltatt på avslutningen før jul for fotballguttene i Træffhuset. Det var forskjellig han kunne hjelpe henne med i juleforberedelsene.

Og så hadde han med seg førsteklassens maskot, Teddy. Det var Oskar sin tur å holde bamsen Teddy med selskap den siste helga før skolen skulle ta julefri. Da var det kjekt å vise Teddy litt av det han pleide å gjøre på Vestnes.

Etter å ha kjøpt inn ingredienser så bakte Oskar og mormor sjokoladerisboller og etterpå blei det prøvesmaking av både disse og andre julekaker, som mormor allerede hadde laget og lagt i bokser.

På søndag hadde Oskar det litt travelt for om ettermiddagen skulle han delta på tenningen av lysene på jule(eple)treet i nabolaget hjemme. Men før middag fikk han lagt inn en trimtur innover turveien ved Flatevågen. Etter mildværet med mye regn og vind i det siste var det kjekt at det nå var litt kaldere og at det hadde lagt seg et lite kvitt teppe på bakken. Da blei det lysere og triveligere på turen innover til grindløa, som blei bygget tidligere i år ved Grøtneset like ved beitemarkene til Misfjordgarden.

Det er kjekt å få besøk, og om litt over ei uke snur sola. Da blir det forhåpentligvis enda mer uteaktivitet sammen med Oskar.

Grindløa ved Grøtneset.

Ingen turer er like, 25. desember 2015.

Ved Kråkvika 1. juledag 2015.

Selv om vi ikke nådde opp i temperaturen vi hadde i går, på Julaften da termometeret viste 14,4 grader, var det likevel så varmt at vi var fjernt fra tanken om en skitur. For ikke så mange år siden ville det vært et ganske naturlig valg for juletrimmen. I uværet, som vi fikk servert, med mye vind og regn valgte vi trilletur sammen med Steinar og med Line som passasjer i vogna.

Det var lavt lufttrykk og med sterk pålandsvind samt fullmåne blei det ekstra høy flo inne i fjordene våre. Enkelte steder flommet sjøen inn over turveien langs Flatevågen og rasteplassene på avstikkerne ved Kråkvika ville i dag ha egnet seg bedre som sitteplass for et fotbad enn til å innta turmaten.

Til i morgen og søndag er det meldt at det skal bli kaldere og da skal vi få et tynt lag med snø før dette skal forsvinne igjen over helga. Vi er inne i den årstida som kalles vinter og da var det vanlig at vi hadde snø heilt ned i fjæresteinene før i tida. Nå er det svært delte meininger om det bør være slik, men jeg tror de aller fleste synes det hadde vært greit hvis værgudene kunne ta en avgjørelse på hvordan det skal være slik at vi kunne slippe de stadige skiftingene.

Nå er det dessverre slik at det mest stabile med været vårt nå til dags er at det stadig skifter.

Det er helt sikkert at noen får ønskeværet sitt også i løpet av denne vinteren - kanskje mange dager. Vi kan ikke gjøre annet enn å vente og se.

Besøk i jula, 23. - 25. desember 2015.

De seneste årene har vi vært i Molde for å feire feire jul, men i år hadde vi etter litt diskusjon bestemt oss for å være hjemme på julekvelden. Men vi skulle ikke være alene for vi skulle få selskap av vårt månedsgamle barnebarn og foreldrene, Steinar og Monica.

Jeg ser i avisspaltene med overskrifter som "hilsninger" og "personalia" at slike små, søte etterkommere kan få kongelige titler, som "prinsessa" vår. Jeg synes ikke det blir helt riktig for vår Line selv om jeg gjennom slektsforskningen blir fortalt at jeg er av kongelig herkomst hvis jeg går en del generasjoner tilbake. Hvis jeg har blått blod i årene, så tror jeg helst at det er daublod.

Uansett; en Post(bank)pensjonist og hans barnebarn hadde noen fine dager sammen. Selv om menyene våre ikke var helt like så spiste vi godt og nøt livet sammen på andre måter. Vi var også ute på tur sammen selv om været langt fra ga det farfaren kaller julestemning. Og da farfar satte i gang med visa om Tordenskiold da fant Line det best å ta en liten lur. (Demonstrasjon eller ....?)

Nå har vi sagt "takk for besøket" til Line og kan glede oss til neste gang vi skal møtes.

Tredjedagen kommer Oskar og hans foreldre på besøk. Slik er det å være familie - kjekt.

Vårt jentebarnebarn.