Anno 2014.

Alt er relativt, 4. januar 2014.

Morgenhimmel i sørøst.

Det er like før sola kommer til syne over fjella. Strålene har allerede satt farge på det lette skydekket som svever over fjorden. Det er en stille lørdagsmorgen og en enslig hegre har satt seg på piren nedenfor Hagneset Park. Mange, kanskje de fleste sier at dette er vakkert. Men hvis man ser nærmere på bildet og tenker over datoen og hvor man befinner seg så er ikke alle helt enig.

Man må se langt opp i fjellsidene for å se snøen. Og i luftlinje, ikke mer enn tre mil unna ligger traseene der Molde og Omegn Idrettslag om knappe to uker skulle arrangere ski-NM. Vi hadde litt snø før jul, men som vanlig de seneste årene så forsvant både snøen og kuldegradene. Det er ikke ventet noen endring med det første heller så i dag måtte MOI gi beskjed om at de ikke kunne arrangere det som skulle bli skifesten på våre kanter i år.

Andre steder i landet sitter folk og planlegger å søke om å få arrangere vinter-OL om noen år.

Med klimaendringene vi merker stadig tydeligere, mener jeg dette er en risikosport. Jeg tror heller ikke at det er noen vits i at nye nordmenn skal være født med ski på beina. Vi får gjøre som de andre; ta på oss skiene hvis det blir snø noen dager.

Snartur til Ålesund, 5. januar 2014.

I dag kom Oskar og foreldrene over fjorden for å ta oss med på en liten ålesundstur. På turen over Ørskogfjellet så vi at det måtte være en del folk ute i terrenget for det sto forholdsvis mange biler på parkeringsplassene der skifolket skulle ha stoppet i januar måned. Skiene sto nok igjen hjemme for det er ikke snø der oppe heller og det er ikke kuldegrader slik at mannskapene kan starte snøkanonene ved alpinanlegget heller.

Vel ute i Ålesund stakk vi oppom byfjellet, Aksla. Vi måtte jo trimme litt i dag også, og turstiene der oppe er virkelig fine og små avstikkere fører fram til mange utsiktspunkter. De mest brukte utsiktspunktene er oppe på tårnet, Rundskue og på taket ved kuppelen på restauranten Fjellstova.

Selv om det er er temmelig fuktig luft nå om dagen kunne vi se langt av gårde, både utover skipsleia og mot fjellene innafor. Også vi romsdalinger er innimellom så rause at vi innrømmer at det kan være fint på Sunnmøre også. (Men det var ingen nordgående Hurtigrute i Ålesund i dag.)

Før vi reiste hjem igjen, dro vi ned i byen for å spise middag.

Ytre bydel sett fra byfjellet, Aksla.

I tidligste laget, 7. januar 2014.

Primula primo januar.

Varmegradene holder stand døgnet rundt; på det varmeste i dag viste termometeret vel 10 grader. Selv om det har hendt før så må vi være enige om at dette slett ikke er vanlig hos oss i starten av året. Jeg ønsker heller ikke at det skal bli det normale for det er kjekt å se og kjenne at det er forskjell på årstidene. Kuldegradene kan gjerne ta knekken på noen basiller og også noen brunsngler.

Klart at slike forhold blir samtaleemne når vi møter folk på våre daglige spaserturer. De legger merke til at hestehoven blomstrer på de luneste stedene og har sett at det er grønnskjær på bladspirene på enkelte bjørketrær.

Vi trenger ikke gå så langt utenfor døra for å finne det vi liker å kalle vårtegn. I blomsterbedene er det nye skudd og knopper. Ja, stemorsblomstene og primulaen stiller til og med opp med ferske blomster nå i januar måned.

Vi kaller ikke dette for vårtegn nå for vi er temmelig sikre på at vi for vår porsjon med snø også denne vinteren. Mars har fått ryktet som snømåneden og det ikke uten grunn.

Så får vi heller håpe på at det blir vår på alvor om cirka tre måneder. Da kan vi bruke bildesamlingen til å bli minnet om hvordan det var i begynnelsen av januar 2014.

Endelig smak av vinter, 12. januar 2014

Så fikk vi væromslag igjen. Noen få kuldegrader og noen centimeter med snø på bakken ga oss årets første tur på vinterføre.

Denne søndags formiddagen valgte vi å ta en tur langs veien rundt Flatevågen. Det er lite trafikk langs veiene tidlig på formiddagen og snøfallet har gjort sitt til at det ikke er så hardt underlag å gå på. Godt fottøy gjør at det heller ikke er glatt. Etter at vi har svingt inn på Misfjordvegen, blir trafikken enda mindre og det er nydelig med den snødekte furuskogen på veisidene.

På bildet ser vi Litletinden (980 meter høy) rett forut, mens Ytstetinden, som strekker seg opp til 1162 meter, er delvis skjult i ei snøbyge. Fjellene er så nære og så høye at sola ennå ikke kommer over så tidlig på året, men det er forhåpentligvis ikke lenge før toppturfolket koser seg i sola oppe i liene her.

For oss blir denne turen på litt over elleve kilometer. Hvor lang tid vi bruker på den, avhenger mye av hva og hvem vi møter på turen. Kaloriene vi har forbrent blir fort hentet inn igjen med en velfortjent middag etter at vi er vel hjemme.

Ei lett snøbyge har nettopp passert.

Over Åsnakken og litt til, 21. januar 2014.

Sørvendt ligger Molde og nyter sola.

Fineværet har fortsatt; det vil si at vi har ikke hatt nedbør i det siste, men har kunnet nyte sola de timene den stikker over fjella.

I dag bestemte vi oss for å nyte den litt lenger enn vi kan gjøre hjemmefra. Vi gikk opp i Åsbygda og derfra opp på Åsfjellet. Det tynne laget med snø vi har fått og som ikke er tråkket ned av andre turgåere er så tørt og lett at det ikke er noen hindring i det hele tatt.

Det er deilig å komme seg av asfalten av og til når man er ute på tur. Og det er nydelig å gå på stiene gjennom furuskogen på Åsfjellet. Jeg har andre steder skrytt av utsiktspunktene som er her oppe. På Åsnakken er det ikke langt mellom stedene som gir utsikt mot Vestnes eller Molde, mot våre egne fjell eller mot de høyere fjellene i nabokommunene Nesset og Rauma. Gjennom Julsundet kan vi også se over øya Gossen og ut mot Hustadvika utenfor Bjørnsund.

Jeg undres på hvor mange moldensere som er klar over hvor lett det er å få sett byen sin i en ny vinkel. Ta ferga til Furneset; på ferjekaia her er du ved foten til Åsfjellet.

Bare kom, kanskje vi møtes.

Fuglene koser seg på Kråkvika, 26. januar 2014.

Vi har ikke hatt noen stabil vinter til nå i år, men som i tidligere år har sangsvanene lagt turen innom området rundt Kråkneset.

Inne på Kråkvika har de gjerne selskap av forskjellige arter av ender. De oppholder seg helst langs eller oppå iskanten inne på bukta. Tidligere har jeg kunnet telle over førti svaner på en gang her inne, mens jeg i år ennå ikke har sett mer enn fjorten stykker samtidig.

Jeg vet ikke hva de spiser, men bildet viser vel at de finner noe av interesse under vannflata.

I det som skal være den mørkeste og kaldeste tida av året er det kjekt med litt eksotisk besøk blant alle de vanlige fugleartene som ellers befinner seg langs strendene ved Vestnesstraumen.

Svaner og ender på Kråkvika.

Grønne marker, 5. februar 2014.

Rekdalshesten midt i bildet.

Fem uker inn i det nye året er det fortsatt grønne marker ved Flatevågen.

Vi må sende blikket langt opp i fjellsidene for å finne snøen. Til og med oppe på Rekdalshesten, som strekker seg til 780 meter over havet, er det store områder uten snø.

Det er lett å være enig med de som sier at vi har hatt en fin vinter. Vi har hatt lite uvær og vi har sluppet unna snømåking. På den andre siden er det noe vi går glipp av når vi ikke har snø. Det er rensligere med snø på bakken og det blir lysere og lunere.

Det kunne også være greit å ha noe snø, i alle fall i fjellet, som kan smelte når vi får vår og sommer for å etterfylle vannbassengene. Vann trenger vi både i husholdningene og til vanning i hagene våre, og ikke minst for å lage elektrisitet for at vi skal få lys og varme og til energi for forskjellige maskiner.

Men, som sagt tidligere, det er mars som er snømåneden her hos oss. Så det kan ennå bli bruk for snøskuffene.

Ny fin dag, 19. februar 2014.

Vi har hatt besøk av barnebarn Oskar og mammaen hans ett par dager i vinterferien.

Vi benyttet oss selvsagt av det fine været vi fikk, og var mye ute. Oskar er heldigvis, som jeg, glad i naturen. Derfor la vi en av dagene turen til området langs Trimløypa mellom broene over Vestnesstraumen og Kråkneset.

Det er ennå februar måned, men vi hadde vårfornemmelser der vi koste oss under en skyfri, blå himmel og med sola, som varmet godt i ryggen.

Som vi ser av bildet var det også helt vindstille; her speiler Åsfjellet og Åsbygda seg i den speilblanke Flatevågen.

Vi hadde en flott dag der Oskar kunne nyte matpakken sin i naturskjønne omgivelser.

Speilblanke Flatevågen.

På tur i Moldemarka, 21. februar 2014.

Vatn og kulde har dekorert demninga ved Øverlandsvatnet.

Vi skal ikke reise mer enn en liten båttur over fjorden til Molde før vi finner litt mer snø ute i terrenget. Når snøen kommer fra sør eller vest, legger det seg gjerne noen flere centimeter på nordsida av fjorden enn hos oss på Vestnes.

Elisabeth og Steinar (datter og sønn, som begge bor i Molde) hadde tatt seg fri fra jobben og bedt oss med på tur til terrenget rundt vatnene ved Moldedalen; Øverlandsvatnet, Bergsvatnet, Bårdsdalsvatnet og Moldevatnet.

Mens vi krysset fjorden, kom sola fram og det blei, i strid med meteorologenes varsel, også denne dagen et nydelig vær.

Vi vandret det meste av turen ute i terrenget blant tuer og lyng. Sammen med det lille snødekket gjorde det at vi fikk en ekstra test av kondisjonen.

Oppe i skogen og bak de lave åsene i Moldemarka er det ikke mange lyder å høre fra byen og trafikken i og rundt den. Av og til kan man høre lyden av et fly som skal lande på eller har tatt av fra flyplassen på Årø.

Vi hadde en flott dag i Moldemarka og sporene i nysnøen fortalte at både andre mennesker og dyr var på tur ikke langt fra oss.

Tur til Haggardshaugen på Åsfjellet, 25. mars 2014.

Vi har hatt svært lite snø i vinter. Nede ved fjorden har snøen bare lagt noen få dager sånn innimellom dager der temperaturen flere ganger har vært oppe i 8 - 10 grader. Det har vært slik at vi ikke en gang har brydd oss om å vurdere å ta en liten skitur.

I natt var temperaturen nede i 4 kuldegrader hjemme på Hagneset og vi trodde at det kanskje var skareføre litt oppe i høyden. Derfor bestemte vi oss for å legge dagens tur til Haggardshaugen, et høydedrag i myrområdene mellom Åsnakken og Romsdalsfjorden. Skaren bar ikke, så det blei en tung og til dels våt tur over myrene.

Været var nydelig; sol fra skyfri himmel, men en liten trekk gjorde at man ikke kunne sitte lenge og nyte den vakre utsikten. I nord hadde vi utsikt mot Tautra og sørsida av Otrøya, videre gjennom Julsundet til Aukra og Bjørnsund og til Molde fra Julneset til langt inn i Fannefjorden.

Som bildet viser har man mot sørøst flott sikt mot noen av de mest kjente fjellene i Rauma kommune.

Venjetindene - Kalskråtind - Store Trolltind - Blåstolen og Trollstolen

Første skitur på to år, 30. mars 2014.

Petter og Oskar på vei mot Løklia.

Vi hadde bare sett noen små videosnutter der Oskar viste at han var flink til å gå på ski. Vi hadde altså ennå ikke vært sammen på skitur og det skyldtes mitt lårbeinsbrudd for halvannet år siden.

Jeg hadde vært litt tilbakeholden når det hadde vært snakk om skiturer hittil i år, men nå skulle det prøves. Oskar og foreldrene kom over fjorden og vi blei enige om å kjøre opp til Fjellstova på Ørskogfjellet. Derfra skulle vi følge det oppkjørte sporet forbi Lebergsfjellet mot Svarteløken.

Oskar ledet an i sporet og suste uredd ned bakken mot det som er igjen av Løklibakken der Bjørn Wirkola blei norgesmester i hopp normalbakke i 1968. Terrenget var passende for meg også som hadde vært redd for å kjenne noe i hofta. Jeg fikk prøvd både litt ploging og noen lette svinger uten smerter.

Vi fant oss en fin plass i sola på myrene før vi kom fram til Svarteløkvatnet. Her koste vi oss med turmaten - pølser i buljong og mandariner - før vi startet på hjemturen.

Vi hadde nydelig vær på turen. Det skulle vise seg at min første skitur for året også blei sesongens siste for meg, men opplevelsen var svært positiv så jeg sier allerede nå at jeg håper på flere skiturer neste sesong.

Besøk tidlig i påska, 15. - 17. april 2014.

Oskar hadde tatt seg fri fra barnehagen i påskeuka og besøkte, sammen med mamma, mormor og morfar de første dagene. Været var ikke det aller beste, men vi var ute på tur hver dag.

Mandag gikk vi innover til Remmem for å se hvordan det går med bygginga av Tresfjordbroa. Ekstra kjekt var det at ferja "Ole Jacob" kom, mens vi var der.

På tilbaketuren gikk over miljøtunellen i Brattebøen og via Remmemsråket til Myra. Her var Cirkus Merano i gang med å sette om teltet sitt. De hadde med seg forskjellige dyr og Oskar fikk sett både en kamel og en dromedar.

Tirsdag valgte Oskar Rambergkollen som turmål. Han synes det er spesielt fin utsikt herfra. På veien oppover var vi innom gapahuken ved parkeringsplassen nederst i Hellandseterveien.

Onsdag var vi på Åsfjellet. Vi gikk først helt til enden av Langvatnet. Så tilbake og via hytta på Åssetra før vi fortsatte til Åsnakken. Vi plukket mye skjegg av trærne ved setra, som Oskar skal har til hår på steintrollene hjemme. Nedoverturen gikk på Liavegen.

På tirsdag og onsdag var vi på hagesenteret til Eik for å kjøpe mold. Oskar kjøpte også solsikkefrø. Disse sådde han i senger som han og mormor hadde laget i drivhuset.

Det er mye å gjøre på Vestnes som Oskar ikke gjør hjemme i Molde.

Kjekt på tur.

Tur i lavlandet på Langfredag, 18. april 2014.

Gårdene i Misfjorden og på Flate.

Langfredag gikk vi Trimløypa langs Vestnesstraumen til gapahuken på Kråkneset og derfra videre i fjæra nedenfor det som skal bli forlengelsen av løypa, som tursti nesten inn til Misfjordgårdene.

Vestnes Rotary har arrangert dugnader for å rydde turstitraseen for trær. Når det er gjort, vil kommunen leie inn maskinelt utstyr som skal sørge for mer rydding, grøfting og anlegge en gruset sti nederst i skogkanten langs Flatevågen. Denne forlengelsen av Trimløypa vil bli på vel en kilometer og fra enden blir det veitilknytning mot Misfjordveien.

Det er allerede en mer eller mindre tydelig sti her, men nå vil området bli mye lettere tilgjengelig for folk flest; ikke minst for folk med rullestol eller kanskje barnevogn og sykkel. Den nye turstien skal få avstikkere ned mot stranda der det blir mulig å prøve seg med kasteslukstanga og mange vil sikkert også finne ut at det er fint å bade her bare temperaturen blir høyere i sjøen.

I lavlandet har museørene på bjørketrærne allerede kommet langt og markene på gardene i Misfjorden og på Flate er grønne, men som bildet viser så skal man ikke så langt opp i liene før man blir minnet om at det ikke er så lenge siden siste snøbyge var her.

Men våren i år har kommet mye lengre enn det som er vanlig hos oss på denne tiden.

Liv på Straumsbukta, 26. april 2014.

De seneste årene har det stadig blitt mer vanlig å se kajakkpadlere gli stille forbi langs strendene her på Vestnes.

Denne lørdagen var det likevel noe spesielt å se da jeg kikket over verandarekkverket; det var ikke færre enn ti padlere, som hadde tatt turen innom Straumsbukta ved Friområdet på Hagneset. Molde kajakklubb sin hjemmeside ga svar på hendelsen. Klubben arrangerte kurs for nybegynnere på Vestnes. Med den nærkontakten til naturen som denne sporten gir, vil jeg tro at enda flere vil finne ut at dette er kjekt. Her er mange fine steder man kan oppsøke særlig når været er så fint som det var denne helga. Det var flatt hav og temperaturmåleren viste 17 grader.

Strendene langs fjordene våre og under berga ved Faksen kan gi forskjellige opplevelser. Selv på en dag med speilblank fjord kan Vestnesstraumen by på utfordringer for den som vil komme seg gjennom bare ved hjelp av muskelkraft. Det er sikkert lurt å studere tidevannstabellen hvis man tenker seg inn i og ut av Flatevågen på samme dag.

Det var ikke mye bråk fra denne fredlige armadaen; jeg hørte bare stemmene til fornøyde kursdeltakere.

Ti kajakker på Straumsbukta.

MRT 125 år, Jubileumsrute i Vestnes, 22. juni 2014.

Turgjengen i Hellandsetervegen.

I fjor høst hadde Vestnes kommune fått spørsmål om de kunne foreslå trasé for en Jubileumsrute i Vestnes i anledning av at Molde og Romsdals Turistforening ville markere 125 årsjubileumet sitt med en tur i alle romsdalskommunene. Kommunen sendte spørsmålet videre til meg, og jeg brukte ikke lang tid på å velge løypa som skulle gå opp Remmemsdalen via Hellandsetra, opp Heia til Remmemsvatnet og ned over Vardfjellet og Bjørnetua til Salthammersetra. Ordfører Geir Inge Lien valgte å bruke denne anledningen som sin "Ordførertur" på Vestnes i år.  

Tidligere i år har vi hatt mye fint turvær her og vi håpet selvsagt at Jubileumsruta i Vestnes skulle bli gått i fint vær og gi deltakerne mye fin utsikt. Slik blei det ikke; vi fikk cirka 8 grader ved starten på Helland skole og 3 grader i høyden. Det regnet hele turen og tåka tok omtrent det som var av utsikt, men gjengen, som blei med på turen, hadde vært ute før - i all slags vær - og lot ikke været knekke humøret. (Innstillingen var at utsikten fikk man ta igjen på senere turer.)

I tillegg til ordføreren med hund og de som er nevnt i forbindelse med bildeteksten var disse med på turen; Inka Schmaus, Anja Michaelis og Odd Jarle Talberg.

På grunn av tett tåke i høyden blei turen avkortet slik at vi ikke gikk sløyfa over Heia og Vardfjellet. Vi krysset den flomstore Remmemselva ovenfor Salthammersetra og gikk til Bjørnetua. Her festet Sven, som er styremedlem i MRT, en plakett som viser at dette er et punkt på foreningens Jubileumsrute.

Turen hadde på forhånd fått omtale i både Vestnesavisa, Bygdebladet og Romsdals Budstikke. Etter turen laget Kortreist- journalist Iver Otto en fin artikkel om den i Budstikka. Artikkelen var utvidet med bilder som viser den flotte utsikten man kan finne i denne løypa. Også Vestnesavisa omtalte turen i ettertid.

Jeg har fått mange signaler fra folk som gjerne skulle vært med på turen bare været hadde vært bedre. Jeg innrømmer gjerne at været denne dagen ikke akkurat inviterte til familietur, men jeg håper at de som har hørt/lest om ruta, får lyst til å gå den en annen gang.

Selv har jeg hatt mange fine opplevelser i denne traseen og vet også at flere venter.

Iver Otto Gjelstenli, Sven Michaelis, jeg og Monica Helseth.

(Steinar Brun Mjelve tok bildet.)            

Kjekt å endelig få se Runde, 19. juli 2014.

Rundebroa sett fra Remøya.

Etter å ha vært på Runde sju ganger før, kom jeg endelig hit for første gang. Dette virker kanskje selvmotsigende, men er likevel sant. Jeg har sju ganger løpt Nordvest Maraton, som har start noen meter oppe på broa på bildet til venstre og målgang inne på Hareid. Bussen som kjørte oss løpere til start kjørte over broa for å få snudd før vi blei satt av for omkledning og tissepause før start. En gang fikk jeg sjåføren til å stoppe på rundesida noen sekunder slik at jeg og noen andre fikk gå ut av bussen og sette beina på Runde.

Denne gangen var vi sammen med Monica og Steinar og vi skulle utover for å oppleve naturen på øya, som er kjent for sitt mangfoldige fugleliv og for noen for den såkalte Rundeskatten. Vi satte fra oss bilen ute på Goksøyr; herfra går det en forholdsvis bratt, asfaltert turvei, som bringer oss opp til stiene omtrent ett hundre meter høyere oppe i skråninga. Her oppe er terrenget  myrlendt og mye slakere. Vi bestemte oss for å gå den nordligste delen av øya via Raudtinden og langs Skarveura mot det som for noen år siden var fyrstasjonen på Runde. Nå drifter Ålesund og Sunnmøre Turistforening turisthytte i husene her ved Kalveneset.

Vi fortsatte på vestsida via Raudmipa og Rundebranden mot Kalvekloven; herfra kunne vi se utover mot Lundeura. Toppsesongen for hekking for fuglene her ute var nok over for ett par måneder siden slik at vi så ikke veldig mye fugl. Tidligere blei det sagt at ca 500 000 par sjøfugl hekket på Runde; nå mener man antallet er redusert til ca 20 % av dette.

Etter at vi hadde gjort unna turen oppe på "vidda", tok vi oss ned til en liten isspisepause ved Runde Miljøsenter. Før vi for alvor begynte på hjemturen, stoppet vi ved stranda før Rundebroa for at Steinar og jeg skulle få oss en liten svømmetur. Til å være så nær storhavet måtte vi si oss veldig tilfreds med sjøtemperaturen.

Så gikk turen videre innover mot Hareidlandet; ved Garnes tok vi av mot sør for å få oppleve Eiksundsambandet. Selv om vi ikke er sunnmøringer har vi ingen ting i mot at anlegget nå er nedbetalt og at det ikke lenger må betales for å kjøre den undersjøiske tunellen her. Tunellen er 7 765 meter lang og er på det djupeste 287 m under havoverflata. Den djupeste biltunellen i verden (til nå).

Deretter fortsatte vi mot Ørsta sentrum for å spise middag. Det var og gjorde godt etter en dag med mye fysisk aktivitet i fint sommervær.

Når man i løpet av noen timer har kjørt gjennom mange vakre fiskerbygder, noen industristeder og variert natur med vakre broer og tuneller, trenger man ikke være spesielt raus for å innrømme at det er pent på Sunnmøre.

Men jammen er det fint å komme hjem igjen også.

Mot Skarveura og fyrstasjonen (nå Turisthytta) ved Kvalneset.

Tur til ytterste Nordmøre, 8. august 2014.

Del av fiskeværet, Veiholmen.

Så skjedde det; 52 år etter forrige gang jeg var på Smøla, skulle jeg hit igjen. Etter en måneds opphold på Øyeavdelingen på St. Carolus Sykehus i Molde i 1962, ba en romkamerat meg med hjem til seg i Nordvikja. På turen i dag var jeg så vidt innom småbruket til familien Grøseth. Huset var overtatt av sønnen Inge, som var min leikekamerat de ukene jeg var her ute. Det blei med en lynvisitt for det var mye vi skulle rekke over på denne dagsturen sammen Oskar og foreldrene.

På turen utover kjørte vi gjennom flere kraftige regnbyger (skybrudd), men meteorologens løfter om at det ville lyse opp midt på dagen, fikk oss til å fortsette nordover. Etter Nordvikja fortsatte vi til kommunesenteret Hopen hvor vi gjorde et kort stopp blant annet for å kjøpe rundstykker til lunsjen vår. Deretter forlot vi ganske snart Smøla for å kjøre den nesten en mil lange veien over øyer, fyllinger og broer ut til Veiholmen. Før vi kjørte inn i selve fiskeværet, inntok vi maten vår ved turistinfoen ved stedets servicebygg. Nå hadde klokka blitt omtrent tretten og regnbygene ga seg og skydekket blei stadig lettere.

Dermed fikk vi oss en behagelig og opplevelsesrik tur mellom husene på Veiholmen. Bebyggelsen er fordelt på flere små øyer med smale sund imellom. Her er bolighus for vel 300 fastboende, fritidsboliger, butikker, fiskebruk og rorbuer. Noen av rorbuene er ombygd til leiligheter/rom for utleie og til serveringssteder av forskjellig slag. Det kan sikkert være skikkelig værhardt her ute, men de aller fleste husene er godt vedlikeholdt og mange har morsomme navn.

På et skjær omtrent halvannen kilometer utenfor bebyggelsen på Veiholmen kunne vi bak en del mellomliggende holmer og skjær se Haugjegla fyr; dette er 28 meter høyt og det nordligste byggverket i Møre og Romsdal fylke. For meg var det en ny opplysning da jeg tidligere i sommer fikk vite at Veiholmen ligger lenger nord enn flyplassen på Værnes.

På vår rundtur mellom husene og på bryggene på Veiholmen så vi blant annet den tyske seilskuta "Petrine", som var på tur sørover kysten med endemål Bergen. Tilfeldighetene ville det slik at vi på vår stopp ved varden "Verken" på Innveien møtte ett par, som var påmønstret nevnte båt. Vi hadde en hyggelig prat og fikk blant annet forklart dem hvilken hensikt varden hadde som seilingsmerke og fiskemed.

Så fortsatte vi inn til Smøla og resten av rundturen på øya - "mot klokka". Vi fikk strukket på beina med en avstikker inn i Smøla vindmøllepark; den blei bygget i perioden 2001-2005. Vindmøllene har en navhøyde på 70 meter og rotordiameteren er for de største på 82,4 m.

Snart var vi ferdige med Smøla rundt og kunne ta av mot Kuløya og mot ferjeleiet på Edøya. Ikke langt fra ferjekaia står Edøy gamle kirke og ved den finner vi Gurisenteret. Gurisenteret er et kultursenter, som blei åpnet i 2009. Da vi passerte senteret på hjemvei denne fredagskvelden hadde man begynt oppvarmingen der oppe til Vindmølle; Larm - en rockekonsert - og mye folk hadde allerede etablert seg med telt og campingvogner på markene nedenfor den gamle kirka. Heldigvis for arrangører, deltakere og publikum så hadde regnværet stoppet tidligere på dagen.

Så venter to ferjestrekninger før vi igjen er landfast (broer og tuneller sørger for det); Edøy - Sandvika og Tømmervåg - Seivika.

Tysk seilskute "Petrine".

"Verken", Seilingsmerke reist 1886/87 på Innveien.

Fra Eldhusøya mot Storseisundet Bro.

Hjemturen hadde vi bestemt skulle gå via Kristiansund og Atlanterhavstunellen under Bremsnesfjorden til Averøya. Sulten var i ferd med å melde seg og det var enstemmighet blant de voksne i turfølget om at dagens middag skulle kjøpes i "FishanBua" på Storkaia; det måtte bli "Fish and chips".

Så gikk ferden videre til og over Averøya og til Atlanterhavsveien mot Vevang. Nå skulle vi få oppleve årets nyhet her ute. På Eldhusøya like før Storseisundet bro har det blitt bygget Servicebygg med spisested og toaletter og en metallbro rundt heile øya. Om Storseisundet bro har jeg ikke hørt annet enn godord siden den var ferdig, men om gangbroa på Eldhusøya har det, forsiktig sagt, vært svært så delte meninger.

Nå gjensto bare innspurten gjennom Eide og Fræna kommuner. Vi kjørte rundt Skaret for vi hadde tenkt oss oppom hytta "Frydenlund" for å se om Liv Reidun og Helge var der; det blei bomtur for Gamleveien er sperret med låst bom like ved Skarbakken.

Så da var det bare for oss vestnesinger å bli kjørt til Bussterminalen i Molde; der ventet TimEkspressen for å ta oss med over fjorden.

Takk for turen. Jeg tviler på at det blir ny tur til Smøla for meg om 52 år.

På "Berget", 21. - 28. august 2014.

Vi er vel hjemme igjen etter vår tredje tur til Hemnesberget på fire måneder.

Det er sammensatte grunner til at det har blitt så mange turer i år; denne gangen var det for å hjelpe svigermor med å installere seg i omsorgsbolig. Det er klart at slikt fører med seg mye arbeid. Ikke bare skal ting flyttes, men det fører også med seg en god del korrespondanse med forskjellige forbindelser, ikke bare offentlige institusjoner, men også diverse lag og organisasjoner. Vi er glade for at det var fint vær, mens vi holdt på, og takknemlige for god assistanse fra gode hjelpere.

Men det blei ikke bare tid til jobbing; vi fikk som vanlig tatt oss noen turer rundt omkring på "Berget". Ett stykke jeg ikke blir lei av å gå er på strandpromenaden mot og ved småbåthavna. Dette er et vakkert område, som tilbyr strømtilkobling for bobiler og hvor vi møtte teltcampere på plena. Det er sentrumsnær campingplass det! 

Som vanlig møter vi kjentfolk når vi er ute og går. Det er veldig kjekt. Da får vi vite hva vi har gått glipp av ved å ikke være til stedet under de forskjellige festivalene og om andre hendelser siden sist vi var her.

Det blei tid til noen svømmeturer utenfor Oldervika også. Det har vært en fin sommer på Hemnesberget og fjorden holdt fin temperatur.

Ved småbåthavna og med Selhornet i bakgrunnen.

Ny tur til Hemnesberget, 4. - 9. oktober 2014.

Hagearbeid.

Vår siste ferjetur forbi Brennesvikodden?

Oldemor Ada har flyttet opp på Omsorgssenteret og Oskar ønsket, sammen med foreldrene, å bruke høstferien fra barnehagen til å bli med nordover for å besøke henne. Det er en ganske lang biltur via Halsa og Hemnkjølen fra Molde så vi hadde bestemt oss for å overnatte sånn omtrent halvveis på nordturen - i Steinkjer. Oskar er veldig interessert i fylker og kommuner så han fulgte ivrig med på hvor langt vi var kommet både på veiskiltene og i NAF-boka. Han brukte notatblokka si for å lage oversikt etter hvert som passerte kommunegrensene.

Vi dro ikke til Hemnesberget bare for å hilse på oldemor; vi skulle også forberede hus og hage på at det snart skal bli vinter. Vi skulle berge knoller og løker fra bedene, slå plena og beskjære trær. En dag var oldemor, mormor og mamma på shoppingtur til Mo i Rana; da syntes Oskar at det var kjempelurt å ta med seg pappa og morfar på ferjetur. Oskar har reist de fleste ferjestrekningene hjemme i Møre og Romsdal og har skikkelig kontroll på hvilke ferjer som trafikkerer dem og hvor mange biler disse har plass til. Nå kunne det hende at dette var vår siste sjanse til å reise med B/F "Aldra" mellom Hemnesberget og Leirvika. Ferja skal slutte å gå for snart skal tunellen gjennom fjellet Toven åpnes og da mener politikerne, i alle fall de som ikke bor i Hemnes, at det ikke lenger er behov for ferja. Hvordan kampen for å beholde ferja etter 31. oktober i år ender, får vi vite senere.

Vi var og besøkte oldemor hver dag og hun var og besøkte oss i huset hennes to dager. Hun har fått seg et fint rom, som hun har møblert med tingene sine, og det er mange trivelige mennesker som bor og arbeider på Omsorgssenteret. Så vi håper og tror at hun vil trives i sitt nye hjem.

Ferier varer ikke evig så torsdag måtte vi ta fatt på hjemveien. Vi skulle overnatte i Trondheim på denne turen og ved frokostbordet på fredag kunne Oskar røpe en hemmelighet; han og foreldrene ville kjøre helt hjem til Vestnes. Dermed fikk vi en ekstra opplevelse; tur over Dovrefjell til Dombås og ned Romsdalen. Oskar krysset av kommunene han hadde skrevet ned på nordturen og han fikk også føyd til noen nye og ett ekstra fylke på sørturen.

Vi hadde noen fine dager sammen og det var veldig kjekt å se og høre at oldemor hadde det bra. Det er langt fra Vestnes og Molde til Hemnesberget så det er godt å få sett hverandre av og til.

Takk for turen.

Tur til Haugtua på Glomset i Skodje, 17. november 2014.

Det har vært veldig mye fint vær i år, men pensjonister er en opptatt folkegruppe så den mange ganger omtalte fellesturen vår har latt vente på seg. Men like før helga ringte søster Karin fra Glomset og lurte på om vi ville være med henne og Leif på tur opp lia ovenfor Glomsetbygda. Det var fortsatt meldinger som lovte fint turvær og heldigvis ingen andre grunner heller for ikke å takke "ja" til invitasjonen; det er kjekt å kunne bevege seg i nytt turterreng av og til. Vi tok TimEkspressen til Valle og der blei vi hentet av Leif.

Det var ennå tidlig på dagen så vi var ei stund  innom på Glomset Øvre, mens vi ventet på at sola skulle stige opp over fjellene på andre sida av Storfjorden. Halvveis opp lia er det fin skogsvei, men vi valgte å følge den brattere stien gjennom skogen oppover til benken på første utsiktspunktet. Nå er vi kommet såpass høyt at vi ser deler av Glomsetvågen og en bit at Storfjorden utenfor.

Deretter følger vi skogsveien et stykke før vi går en enda brattere sti opp til myra like under toppen. I skogen i lia under myra er det mye fin granskog, mens det på myra og toppryggen er småvokst og kroket furuskog.

Det blei altså en fin og variert oppstigning, men likevel er det toppunktet på 354 m o h som gir det store utbyttet; herfra er det en fantastisk utsikt, særlig innenfor den nordlige sektoren. Nærmest så vi ned mot Skodjevågen og Skodjebygda. Bakgrunnen dannes stort sett av fjellene fra Haram mot havet i vest og innover på sørsida av Romsdalsfjorden til Vestnes i øst.

Turguidene bød på middag og kaffe med "noggo attåt" etter turen så vi hadde en innholdsrik og trivelig dag sammen før vi dro hjem igjen utpå kvelden.

  

  

 

Toppen av Haugtua, 354 m o h.

Trolltinden, Remmemstinden og Sprovstinden i Vestnes i bakgrunnen.

Det var en gang to tre (trær), 26. og 29. november 2014.

Noen skjærer ned trær .....

Like etter at vi hadde begynt å lage hage rundt huset vårt på slutten av 1970-tallet, fant vi noen veldig korte spirer i grøfta utenfor tomta vår. Bladene på dem røpet at dette kunne bli bjørketrær. Da vi ikke ønsket at hagen vår bare skulle bli en ensformig, grønn gressflekk, tok vi spirene med oss og plantet de på forskjellige steder rundt huset.

Etter som årene gikk, vokste bjørkene seg store - og vakre, syntes vi. Nederst på stammen stakk det ut greiner som strakte seg oppover som om de var ekstra stammer. Det snakkes om mangearmede uhyrer og lysestaker; her var en åttestammet bjørk. Den var veldig spesiell og som sagt pen der den sto, (syntes vi).

Men det var ikke alle som var enige. Jo, kanskje enige i at den var pen, men ikke i at den burde få stå. Derfor fikk vi hint om at vi burde tenke på at den både laget skygge for bedet under den og at den drakk opp vannet for plantene der. Men det var jo vårt bed og vi tenkte at ikke alle planter vil ha like mye sollys og vann. Det var nok bare en stedfortredende unnskyldning for vi blei etter hvert klar over at en av naboene fikk arbeid med å bære tilbake kvistene som stormene kastet over til ham. Når så enda en nabo, som bor over hundre meter unna, sier at bjørka tar utsikten fra henne så er det på tide å tilkalle fagmannen - trefelleren.

Etter at flere familiemedlemmer har bemannet sagbukken og vedkløyveren så har vi plutselig ved til neste vinter og kanskje mere til.

Og mens veden tørker, kan vi lure på; hva blir det neste?

..... mens andre overtar greiner og kubber til kutting og kløyving.

Tradisjoner i adventtida.

Tradisjonene har ikke forandret seg så mye, men nye generasjoner skal delta i førjulsstria.

Noen av tradisjonene til familien i adventtida går ut på å få vante juledekorasjoner på plass i hjemmene våre. Oskar tar turen over fjorden fra Molde til kjøkkenet til mormor for å være med på å sette sammen og pynte pepperkakehuset. Huset er prefabrikert; det betyr at mormor allerede har vegger og tak ferdig når han kommer.

Oskar har invitert mormor og morfar hjem til seg i begynnelsen av jula så juletreet på Hagneset må pyntes tidligere enn kvelden Lillejulaften. Og når han først er på Vestnes så er det klart at han gir ett par hjelpende hender kuler, flagg og glitter skal på plass.

Spenningen er om det blir gutten eller stjerna som havner høyt i toppen på det grønne og glitrende.

Julefeiring hos Oskar

Sett fra Kvam er sola rett i sør over Vestnes.

Vi skulle tilbringe første delen av jula hjemme hos Oskar og foreldrene. Det er viktig å bygge opp julestemningen på rette måten så vi reiste over fjorden allerede på Lillejulaften. Det meste var i hus før Julaften, men noen ferskvarer måtte hentes inn om formiddagen. Så begynte klargjøringen til middagen. TVen og radioen skiftet om å bringe kjente juletoner inn i heimen, mens kasserollene på komfyren etter hvert avga de etterlengtede duftene. De fleste julegavene lå under juletreet, men julenissen var innom en snartur om ettermiddagen med noen gaver til Oskar. Det var en nissedame. Etter at radioen hadde overført klemtene fra kirkeklokker rundt om i landet (deriblant fra kirka til oldemor på Hemnesberget) var det tid for tradisjonell middag av pinnekjøtt med ymse tilbehør.

Etterpå var det julegaveutdeling til de som hadde vært snille nok og alle så ut til å være kvalifisert til å motta pakker.

På julekvelden og om natta hadde det snødd lett over Molde slik at det lå et tynt snødekke over byen da vi gikk tur før middag første juledag. I skyggen var det omtrent sju kuldegrader, men det var ikke ett vindpust og sola skinte fra en lettskyet himmel. Sola står ikke så høyt på himmelen nå om dagen, men den gled like over de snødekte vestnesfjellene midt på dagen. Vakkert var det, og det er alltid godt å få beveget litt på kroppen. Så fine vinterdager er ingen selvfølge her; desto deiligere er de vi får.

Etter turen var det tid for middagsmat; da hadde onkel Steinar og tante Monica også kommet på besøk.

I kveldinga reiste vi hjem til Hagneset igjen, men vi skal alle sammen møtes igjen før nyttår. Det er kjekt i godt selskap.

På tur i den blå timen, 26. desember 2014.

"De stille stier jeg sjelden går," synges det i sangen. Det er ikke helt sant for vår del; vi er ofte ute på tur, men jeg innrømmer at det ikke er hver dag at stiene er like stille som denne 2. juledagen. Man lager ikke mye lyd når man trår på et tykt teppe av tørr, lett snø. På stien innover mot Kråkneset er man passelig langt unna gatene slik at man ikke hører de få bilene som trafikkerer dem på en slik dag. Svaner, ender og gjess som svømmer ved og skarver og hegrer som står på steinene i Vestnesstraumen lager ikke hørbar lyd. Til og med måsene lar stillheten råde, mens vi vandrer i snøen, som det siste halve døgnet har dekket trimløypa.

Det blir litt brøyting for ingen har gått der før oss i dag. Et enslig skispor, som "gammelpresten" har laget, er det som møter oss i dag. Det er kjekt å møte folk når man er på tur, men det er også godt å møte stillheten på denne måten.

Nå er det om å gjøre å nyte disse vinteropplevelsene, mens muligheten er her. Meteorologene til yr.no og storm.no har allerede vært frampå med sine spådommer om at mildvær og regn vil overta om alt for få dager.

De har tatt feil før og vi kan jo håpe at det er tilfellet denne gangen også.

Hvit jul, 27. desember 2014.

Hagnesringen 30.

Det er ikke hvert av de siste årene at vi har hatt hvit jul helt ned til fjæresteinene og de som har greie på sånt mener at det kan bli enda sjeldnere i framtida.

Huset vårt står ikke mer enn seksti meter fra sjøkanten og seks meter over flo sjø så det er ikke sikkert det blir så lett å få tatt bilde av slik hjemlig julestemning heretter. For meg er snødekte marker en av ingrediensene i julestemning. Derfor er det kjekt med en bildesamling; da kan man ta den fram og drømme seg tilbake når man får lyst til det.

Hvis norske barn også i framtida skal bli født med ski på beina, håper jeg at de kan få oppleve det jeg kaller skikkelige vintre med mye, fin og rein snø også i kommende år.

Jeg nyter disse dagene selv om det er småglatt enkelte steder. Det gjelder å passe på at hodet er høyest når man er ute og går.

Dekorasjoner i skogen, 28. desember 2014.

Svartor med snødekte kongler.

Dagens tur gikk blant annet oppe i skogen mellom Grova og Øygarden. Vi må nyte den vinterkledde naturen, mens den er her.

Vi brøyter oss til fots oppover skogsveien og legger merke til sporene etter noen svært få tobeinte og noen flere firbeinte; som mus, hare, rådyr og hjort. På sidene av veien kan vi se både løv- og bartrær, som er pyntet i snøkappene sine. Vi hører bankingen fra en hakkespett oppi ei furu og sildringen fra bekken i grøfta.

Meteorologen har fortalt oss at mildværet er på vei. Da er det ikke lenge før dekorasjonene på disse bildene er borte.

Og vi må håpe at den "neste vinteren" ikke er så langt unna for vår er det ikke ennå.

Istappene henger mellom øvre og nedre del av den åpne bekken.

Slik er det bare, 31. desember 2014.

Man kan bli fristet til å bruke et sitat fra gravsteinen til en romsdalsk hypokonder: "Ka va' det I sa?", men som jeg tidligere har røpet så trenger en ikke være clairvoyant for å forstå at de snødekte plenene våre de skulle vi ikke beholde lenge - ikke ut året en gang.

Bildet er tatt midt på dagen Nyttårsaften da vi er på vei til Molde for å markere årsskiftet sammen med blant andre Monica og Steinar.

Nåla på termometeret hadde sprintet oppover skalaen for å vise at hos oss at det er over elleve grader; det er tjue grader mer enn for tre dager siden.

Men for oss personlig er det ikke så ille når sola skinner på heimen vår gjennom sprekkene i skydekket. Det er verre lenger nord på kysten hvor vi hører at uværet Mons herjer. Vi får sikkert flere nye vintre til neste år - også med skiføre i noen dager.

Velkommen 2015.