Anno 2013.

Lite vinterstemning, 6. januar 2013.

Leirvika

I følge kalenderen og lærdom fra skolen skal det nå i januar være vinter. Før i tida betydde det, slik jeg husker det, at det var kuldegrader ute og at markene var dekket av snø og gjerne at Flatevågen var tilfrosset. Dette er ikke lenger en udiskutabel regel.

Trettendedagen 2013 tok jeg dette bildet i Åsbygda. Markene i Leirvika og Vestnesgarden minner om stemningen en vårdag og man skal lete godt for å finne snøflekker i Vikenakken, Helsetnakken og fjellene bakom.

Leirvikbukta i Flatevågen er flat som et speil og virker som ett slikt. I lufta er det sju - åtte varmegrader.

For meg er det slett ikke så ille; det er verre for ungene som fikk ski, skøyter eller spark til jul.

Men det er ikke vår på Vestnes ennå.

Krykkene kan parkeres, 10. januar 2013.

Websida mi har ikke blitt tilført så mye stoff de tre seneste månedene og ikke av det slaget jeg hadde tenkt meg tidligere. Årsaken er en skolisse; den typen med strikk med lås på og den befant seg på joggeskoen som jeg hadde på meg. Den 5. oktober i fjor høst greide denne lissa å surre seg rundt pedalen, mens jeg var på en kort sykkeltur. Og da jeg skulle gå av sykkelen var jeg fastlåst. Dermed satt jeg på setet og datt med skikkelig kraft ned på fortauet. Resultatet blei lårbeinsbrudd og to døgn senere fikk jeg operert inn ny totalprotese. (Den heter det på fagspråket og den skal være beste løsning for den som trenger den.)

I tre måneder har krykkene på bildet til høyre vært mine faste ledsagere eller rettere; jeg har fulgt dem. Nå har jeg vært til kontroll og fått beskjed om at hjelperne kan parkeres.

Om ikke antallet muskler har blitt så veldig redusert i løpet av disse ukene så har i alle fall størrelsen på noen av lårmusklene minket en del. Jeg skal bruke de nærmeste ukene til å trene meg opp igjen før det igjen blir turer i mer ulendt terreng for å hente flere opplevelser.

Det gleder jeg meg til.

Menneskeskapt sky, 12. januar 2013.

Så kom det endelig et høytrykk og la seg i en gunstig posisjon for oss. Framfor meg ligger fjorden blå og uten en krusning. Himmelen er høg og blå og det er ikke en sky å se der oppe. Når dette inntreffer i januar måned og det ikke er snø på marka, blir det gjerne kaldt.

Også denne dagen er det noen på østsida av Tresfjorden som tenner bål. I dag er det noen inne på Daugstad som har fyrt opp.

Man skal stå ganske nær for at ilden skal hjelpe mot vinterkulden, men røyken er det mange som legger merke til  for den sprer seg fort over et stort område. Dette vil jeg kalle for å fyre for kråkene, men jeg tviler på at disse fuglene setter særlig pris på tiltaket.

Istid i Mekdalen, 26. januar 2013.

Det er kjekt med litt forandring innimellom. Og en måte å få til det på er å ta en helgetur for å besøke barnebarnet vårt, Oskar. Han er en veldig kjekk kar og så deler han mine interesser når det gjelder friluftsliv. Når vi er på tur er det alltid mye spennende å se på langs løypa vår.

Ute på Kvam i Molde er Oskar på hjemmebane og han viser gjerne vei for å komme ut i skogen. Denne gangen vil han vise fram en ny gapahuk ovenfor grillhytta ved stien, som går oppover øverst i Mekveien. Oskar har vært her tidligere sammen med vennene sine i barnehagen og sammen med foreldrene sine.

Vi fortsetter oppover dalen og krysser Mekelva, som nå er bunnfrosset etter en lang kuldeperiode, på isen. Det blei en litt tung tur i dag for barfrosten har gjort at store deler av veien opp til Mekvatnet er dekket av issvuller.

I elveisen er det mange fine mønstre, som vatnet har laget før alt blei is. Og ved elvebredden er det mange fine skulpturer. Oskar er enig i at det ikke har noen hensikt å bære de med seg hjem for de ville ikke vare så lenge som dekorasjoner på rommet hans.

Mens vi tar en liten pause oppe ved Mekvatnet, kan vi se på noen skøyteløpere ute på isen.

Det er ikke så ofte det er så fine forhold for skøyteløping i Moldemarka, som det har vært de siste ukene.

Oskar og jeg ønsker oss skiføre nå; han har fått nye ski til jul og jeg vil trene den nye lårhalsen min. Vi lever i håpet for mars er snømåneden på våre kanter.

Slik er våren hos oss. Mandag og torsdag i uke 11/2013.

Mandag den 11. mars var det vårlig ute på Hagneset og ved Vestnesstraumen. Gamlebroa fra 1844 har opplevd mange værskifter før og uttrykket "baksmell" når det gjelder været i mars og april er vel så forslitt at det ikke verdt å bruke det lenger. Vi som har levd ei stund veit at vinteren ikke gir seg så lett. Selv om vi nesten ikke har hatt snø tidligere på vinteren så er det nesten regelen at vi får en del i mars.

Slik blei det i år også. Torsdag den 14. hadde vi fått ett par desimeter med snø heilt ned mot fjæresteinene og mer kom det i høyden.

Mange synes det er bra for det er jo nå som sola har kommet høyere på himmelen at det er fint med skiturer. Og de som driver skitrekkene øyner plutselig håp om at det skal bli en bra sesong også i år.

Alle kan vel glede seg over at vi har hatt mye fint vær i vinter. Så får heller varmen komme når det etter hvert blir vår og sommer.

Forskjellig å se på søndagsturen, 17. mars 2013.

 

Det er mange byggeprosjekter som er i gang i Vestnes denne våren. Om flaggspetten på bildet til venstre trodde han skulle bygge noe så var han nok på villspor der han satt og hamret på blikkplata øverst på stolpen. Men lyd laget han i alle fall.

Fra tunet på Holan kan de følge andre som er i gang med sin byggeaktivitet; de som lager steinfylling i Tresfjorden både fra Salthammeren og fra Vikebukt. Mellom dem skal Tresfjordbroa strekke seg om ikke så veldig lenge. Disse arbeidene blir det også lyd av, men de har i alle fall fri om søndagene.

Og mer lyd blir det nok når festet for bropillarene skal bankes ned i fjordbunnen. Når den tid kommer får vi håpe at leirmassene på sjøbunnen og på land ikke begynner å bevege seg på en uønsket måte.

Her blir det store endringer og vi får håpe at det blir til noe bedre enn det vi har.

Vestnes i grønt, hvitt og blått, 29. mars 2013.

Etter en variabel vinter der vi har hatt forholdsvis lite snø hittil kom det som bestilt, i alle fall for de som ville gå på ski, noen centimeter med snø i påskeuka. Oppe i høyden var det ennå litt gammel snø. Nå kom den etterlengtede puddersnøen oppå. Det blei silkeføre og styresnø. Selv de som ikke hadde tenkt seg ut på skitur i påska måtte innrømme at sammen sol fra knallblå himmel så blei det et vakkert syn. Jeg har ikke erfaring på området, men innbiller meg at de som er rød/grønn fargeblind så nasjonalfargene langs Flatevågen på Langfredag.

Våre besøkende fra andre sida av fjorden tok seg en Båten-tur i det vakre været. Og det ga oss anledning til å haike inn til Flate og gå hjem igjen. Dermed fikk jeg tatt dette bildet (og noen til) som senere kan brukes til å dokumentere hvor fint det var og er nært oss.

Forskjellige meninger om snø, 6. og 7. april 2013.

 

Siden ovenfor beskrevne opplevelse på Flate har det gått en uke hvor vi følte at våren kom stadig nærmere. Her nede ved fjorden blei barflekkene større for hver dag. På våre turer oppdaget vi nye vårtegn; blant annet la vi merke til at hestehoven blomstret på lune steder.

Men natt til den første lørdagen i april hørte vi at vinden hadde frisknet til utenfor vinduet. Og vi sto opp til synet av snødekte marker. Ikke bare var alt blitt hvitt igjen; været minnet om snøstorm.

Men den varte ikke så lenge og etter hvert som den største skuffelsen gikk over, oppdaget vi fort at det kan være forskjellige meninger om snø  - også i april.

Søndag formiddag var vi ute og gikk, og stemningen var en helt annen. Sola skinte og det var faktisk pent rundt oss.

Inne ved Legesenteret/Aktivitetssenteret viste de få sporene i snøen at det ikke var åpent der denne dagen.

På Friområdet på Hagneset koste besøket vårt fra Molde seg i nysnøen. Den var passe kram slik at det var lett å lage forskjellige figurer av den. Sola varmet og alt var bra.

Når man kikket seg om, måtte de fleste innrømme at det er pent på Vestnes når et lag med ny, rein snø dekker det meste fra fjord til fjell. Akkurat da skal man ikke bry seg så mye om det som vil dukke opp når tøværet igjen får gjort sitt for å gi oss det som minner mer om sommer. Den kommer også i år.

Vår siste tur sammen, 8. april 2013.

De seneste årene har Wella og jeg ofte vært sammen på tur både i terrenget og langs veiene nær der vi bodde.

Når jeg skulle trene meg i form igjen etter perioder med dårlig rygg og hofteoperasjon, har det vært godt å ha turkamerater. Og Wella har vært en av de ivrigste; hun har vist at hun har satt pris på å få være med på tur. Vi har hatt mange artige opplevelser sammen.

Wella nærmet seg nå 12 årsdagen sin og har i det siste ikke vært helt pigg. Vi har visst (ja, Wella også) at det gikk mot hennes siste dag. Hun har mobilisert sine siste krefter for å være med på turene så jeg tror de har vært til stor glede for henne også.

I formiddag gikk vi vår siste tur sammen før jeg sammen med matmor Mette fulgte henne til veterinæren.

Nå er Wella bare mange gode minner. Hvil i fred, Wella.

Tresfjordbroa; arbeidet inn i ny fase, 28. april 2013.

Det vi har sett av arbeidet med Tresfjordbroa fra Vestnes er hittil at det er laget en lang molo fram til Vikeskjæra på Vikebuktsida av fjorden og en enorm steinfylling inne på Salthammeren. Jeg har fått vite at det i løpet av ett par måneder er kjørt ca 53000 m³ med stein fra Stokkeland. For den som har beveget seg ute sentrumsnært Vestnes i denne tiden har det vært umulig å ikke legge merke til denne skytteltrafikken av lastebiler.

For en liten måned siden kom et digert spesialfartøy inn fjorden. Det etterlot seg flere lektere med store kraner.

De skal brukes til å slå ett par hundre peler ned i fjordbunnen. Vi får håpe at leiremassene under og ved fjorden er stabile og at de ikke glir ut når ristingen begynner.

Vi har blitt advart; dette er et arbeid som vil gi mye lyd. Av erfaring vet jeg lyden bærer godt over sjøen. Likeså vet jeg at jeg at hvis vi får vindtrekk fra sørøst så er det håp om en fin sommer på mine hjemtrakter. Jeg håper på en fin, varm sommer med mye uteliv. Da får vi tåle at brobyggerne lager lyd. Om vel et år er denne aktiviteten over.

 

 

Nasjonaldagen, 17. mai 2013.

Syttende mai er det hvert år, men ikke alle er like fine som i år. Det var sol og varmt. Budstikka kunne dagen derpå fortelle at det var målt nesten 23 grader inne på flyplassen på Årø og det var for eksempel 14 grader varmere enn i fjor. Vi hadde dratt til Molde den 16. og startet feiringen av dagen med å følge Oskar til startstedet for barnetoget; han skulle gå sammen med de andre barna i Kvam barnehage. På veien var vi innom Gildehallen på museet og hilste på onkel Per Olav, som holdt på å lage blant annet rømmegrøt til gjestene sine.

Etter barnetoget gikk turen ned til kiosken på Storkaia for å kjøpe softis, som vi spiste i Alexandraparken. I år var isen virkelig en nytelse i varmen. Onkel Steinar og tante Monica var også sammen med oss.

Etter at vi hadde inntatt felles middag på Kvam, var vi en tur innom friluftsavdelingen på Romsdalsmuseet. Det er så koselig ved andedammen mellom alle de gamle husene der inne.

Vi var nå på vei ned til Plassen - det nye kulturhuset i Molde. Der skulle vi stå for å se på borgertoget, som passerte gjennom Sandveien. Det var forskjellige innslag i toget av idrettslagene og andre foreninger fra mange steder i Molde kommune.

Da prosesjonen hadde gått forbi, fulgte vi etter og kunne se at det er ikke bare kongefamilien som følger 17. maitoget fra balkongen sin. Det var det mange i vår familie som også gjorde i Amtmann Krohgs gate.

Etter en runde nede i Storgata var det mange som innrømmet at det var godt å sette seg i godstolen om kvelden. Det er vondt å smågå og stå i ro lenge i uvante sko. Og selv om det er deilig med sommervarme så kan det også være slitsomt. Særlig når man skal gå rundt i finstasen.

Gjør lien atter grønn, 19. mai 2013.

Selv om Liv Reidun var med på forrige bildet så var det ikke henne jeg tenkte på da jeg skrev hodet til dette avsnittet.

Bildet fikk plass for å vise at det fantastiske været vi hadde hatt noen dager blei her også i pinsa. Det viser at mye av forsinkelsen med våren blei tatt igjen i løpet av noen få dager. Lauvskogen i lia innover Brastadstranda blei plutselig grønn helt opp til himmelranda.

Jeg håper vi får som fortjent; en sommer fylt med slike fine dager.

Og når det er fint vær så er det fint de fleste steder.

Costa Blanca, Hagneset, 23. mai 2013.

 

I går kveld kom en forholdsvis stor båt nesten helt opp på stranda på Friområdet på Hagneset. Det var M/S "Sandstrand", som var lastet med skjellsand. Den skulle pumpes inn på Straumsbukta for å gi badeplassen en fin, kvit sandbunn.

Tidligere hadde maskiner fra Skavnes Maskin vært der nede ryddet i fjæra samt flådd berget nedenfor Pumpehuset. Ny kantstein blei også lagt langs kanten til ballbanen mot sjøen. Flittige dugnadsarbeidere har vært på området og ryddet og etterpå sådd gressfrø i siste delen av skråningen mot nord.

På godværsdagene vi hadde rett før og i pinsa var Friområdet mye brukt av folk fra Hagneset og andre steder i kommunen. Badesesongen har også startet for noen.

I dag kom en mann fra Tremek og slo gresset på området. Så nå er det igjen stelt og fint på møteplassen vår.

Nå kan sommeren gjerne komme for fullt. Da blir det sikkert yrende liv både på land og i sjøen på vårt eget "Costa Blanca".

Og med varmen i lufta og sjøen så kommer nok min badesesong i gang også.

Vi roper på sommeren og den kommer vel snart.

På tur i Remmemsdalen, 29. mai 2013.

Brustinden og Remmemstinden.

Remmemstinden og Ytstetinden. Litletinden nesten gjemt i Ytstetinden.

For en tid siden sto et bilde i Vestnesavisa, som eieren lurte på hvor det var hentet fra. Jeg hadde forslag i neste avis, men det har kommet inn andre forslag også.

Nå var tiden kommet for å teste hvordan hofteprotesen min fungerte i terrenget. Derfor blei det fjelltur i sommervær på jakt etter forannevnte bildes tilblivelsessted. Selv om det ikke er skjedd store forandringer i selve fjellet så har mye blitt annerledes med hensyn til vegetasjon siden dette bildet blei tatt for ca sytti år siden.

Jeg har sendt bilde og utdypende forklaring for mitt forslag til avisa. Så får tiden vise om jeg får aksept for mine antakelser. Eller om noen greier å overbevise meg om at jeg er på feil sted.

Uansett så hadde vi en flott tur i fjellet denne dagen. Farten er ikke som før så det blei en lang tur.

 

Hjemme i hagen den siste vårdagen, 31. mai 2013.

I følge barnelærdommen er mai vårmåned. Siste halvdel av årets mai har gitt oss mange dager med varme, som det er sjelden vi opplever i løpet av en normal nordvestlandssommer.

På Friområdet, rett over veien, har det vært yrende liv. Ryktene om den fine sanda på stranda bredte seg fort og sammen med varmen har mange blitt lokket til Hagneset for å komme i gang med badesesongen.

Også hjemme i hagen er det mye som minner om "sommarens härliga dagar", som det står i sangen.

Plena har allerede blitt slått flere ganger. Dette må jeg innrømme er et pliktløp, men når jeg ser på alternativet så tar jeg gjerne denne tørnen en gang i uka.

I blomsterbedene begynte staudene å spire for lenge siden. Nå blomstrer de sammen med sommerblomstene, som blei sådd ved påsketider og har vokst seg klar til utplanting i drivhuset.

Det er altså mye å glede seg over om dagen. Slik som det er nå så føler jeg at det er en bra kompensasjon for den lange vinteren vi hadde.

Man kan diskutere om tiden kommer eller om den går, men det viktigste er å nyte de virkelig gode stundene som er hos oss innimellom.

Det er kjekt å samle minner og heldigvis så er det de gode som er lettest å huske.

Solsikkekikker, 13. september 2013.

I vår kom Oskar over fjorden med en pose solsikkefrø, som han hadde fått i en butikk i Molde. Han regnet rett da han antok at mormor ville hjelpe ham med å så og drive fram plantene. Noen frø fikk til og med plass i drivhuset; plantene av disse blei mye større enn de som måtte stå ute.

Hver gang Oskar har vært på besøk i løpet av sommeren har han vatnet og gjødslet plantene sine.

Alt har en ende, også livet til en solsikkeplante. Plantene har for lenge siden vokst gjennom taket på drivhuset og er nå i ferd med å visne.

Så får vi se om amatørgartneren greier å ta vare på noen av frøene fra plantene slik at han kan så på nytt neste vår.

Gartneren har klatret opp for å se på utsikten til plantene sine.

Under Åsnakken, 25. september 2013.

Remmemstinden 1090 m o h rager over den glinsende Flatevågen.

Vi må etter hvert innse at høsten begynner å gjøre seg gjeldende. Det har blitt merkbart kjøligere, særlig om nettene.

Det er ikke bare ulemper med det. Først på formiddagene henger litt dis igjen oppe i liene, men litt etter litt greier sola å fjerne den. Og da får vi gleden av at lufta har blitt klarere og bildene blir skarpere.

Fra bakken nedenfor Åsbøen kan vi se at skyggene av Heia og Remmemstinden begynner å bli temmelig lange også midt på dagen. Høstfargene har stort sett overtatt i lyngen og gresset over skoggrensa. Sisteslåtten er vel unnagjort på markene i Misfjordgarden.

"Så skimrande var aldrig havet", sang Lill Lindfors. Skal tro om hun tenkte på Flatevågen en dag i september?

Tusenårsvarden i Moldeheia, 27. september 2013.

Det er vel tidlig å kalle det tradisjon, men også i år ga Oskar morfar en tur i Moldemarka som en del av bursdagspresangen.

I fjor holdt vi oss nede ved fjorden; nå blei endepunktet ved Tusenårsvarden, 523 m.o.h.. Denne turen går i det sørvendte terrenget bak Molde sentrum. Allerede før vi har kommet opp til Skihytta til Molde og Omegn Idrettslag er vi over skoggrensa, og vi har flott utsikt mot fjorden med holmene og fjellene i bakgrunnen.

Fra Skihytta følger vi stien forbi Tågheia til Bjørsettjønna og Audunstjønnan. Så har vi turmålet i siktet resten av turen opp.

Mens vi nyter det fine høstværet og nista, har vi en fantastisk utsikt i alle retninger, men særlig langs fjorden helt ut til Vatnefjorden og inngangen til Julsundet.

På nederste bildet ser vi veien som kommer opp fra Damefallet og ender ved Skihytta. Midt på bildet skimter man masta på Skjennarheia (441 m o h), ikke langt fra Varden.

Den som ikke er helt kjent med beliggenheten til bygdene i sørvestre Romsdal vil jeg anbefale å ta med fylkeskart hit opp. For herfra ser man veldig mye.

Moldemarka er veldig godt tilrettelagt for friluftsliv; ikke bare fra naturens side, men også takket være mye dugnadsinnsats.

For en som blei tatt med til dette terrenget fra tidlige barneår, er det veldig kjekt hver gang han kommer tilbake. Svært gjerne sammen med barnebarnet sitt.

Tusenårsvarden oppe til høyre.

Fint turterreng med fin utsikt.

Victoria i Vardfjellet og Heia, 1. oktober 2013.

På Memorgosteinen

Ved Remmemsvatnet, under Remmemstinden.

Søster Mette hadde besøk og før helga fikk jeg telefon fra BK med spørsmål om jeg ville være med på fjelltur. Selv om formen ikke er som før så skal det mye til før jeg takker "nei" til en slik invitasjon. Etter å ha tatt en titt på værmeldingen for de nærmeste dagene blei vi enige om at tirsdagen så lovende ut.

Da dagen kom, var det flere som hadde lyst på en fjelltur. Victoria er 6 år og går i første klasse. Denne uka er det høstferie i osloskolene og med det fine været vi kunne by på (blå himmel, sol, vindstille og 12 - 14 grader) da er det ikke vanskelig å få folk med på tur.

Kårhild og jeg var klar da Victoria og BK kom for å plukke oss opp. Vi kjørte bil opp til Gammelsetergrova.

Herfra gikk turen videre til Remmemsetra og via Salthammersetra og Memorgosteinen til Bjørnetua. Det var forskjellige "bensinstasjoner" underveis med etterfylling av drivstoff; Firkløver og Syltebrus med pæresmak (det er flere romsdalinger i Oslo som har denne til favorittdrikke).

Etterpå var det ikke tvil om hvem som viste veien på turen. Victoria fór som ei fjellgeit mot toppen på Vardfjellet der Kårhild, som vanlig, kunne by på favorittmaten; grillpølser fra termosen med varm buljong. Mellom Vardfjellet og Remmemsvatnet blei det fortært mange never med Krekebær. Safta er god; knus bærene mellom tennene og spytt ut skinn og steiner, lærte Victoria. Derfor skiftet bæra etter hvert navn til "Tvi-bær".

Ved Remmemsvatnet var det gøy å lage store plask ved å kaste stein i vatnet. Her var vi også innom ruinene etter den gamle steinhytta, som står i ura her.

Hjemturen gikk via Heia, Mjølbøra og Hellandsetra ned til Gammelsetergrova.

Det var flere enn en sprek førsteklassing fra Oslo som koste seg i fjellet en fantastisk oktoberdag i fjellet på Vestnes.

Takk for turen, Victoria.

Høstdag på Åsnakken, 7.oktober 2013.

Oskar hadde tatt med seg mamma og kom på helgevisitt.

Vi hadde fått litt gufne værmeldinger, men været var nok verre ute på kysten; her inne i fjorden var det ikke så verst. Her passerte noen regnbyger og det blåste litt, men det var bra innimellom slik at Oskar kunne få innfridd ønsket sitt om en tur på Åsnakken.

Vi kjørte opp parkeringsplassen øverst i Åsbygda og gikk derfra til Åssetra.

Herfra gikk vi videre over hele ryggen på toppen via de forskjellige utkikkspunktene. Løvskogen nedenfor trigometripunktet på vestsida lyste mot oss i de nydeligste høstfargene. Vi var innom gapahuken midt på nakken før vi fortsatte til østenden. Herfra kunne Oskar konstatere at det var god utsikt over furuskogen mot øya Gossen i Aukra der bestemor bor.

Nedoverturen gikk på Liavegen på framsida av Åsnakken.

Det var lurt å gå ut tidlig på dagen for etter at vi hadde kommet oss hjem og i hus så blei det mer både av regn og vind. Og så gjør det godt med en luftetur for å skjerpe matlysta før middagen.

Vestre Åsnakken; mot Søråsvatnet og Flatset.

Østre Åsnakken; mot Julsundet og Gossen.

Arbeidet med Tresfjordbroa, 13. oktober 2013.

Brofundamentene reiser seg.

Vi er ofte på tur, blant annet for å se hva som foregår i bygda. Denne søndagen gikk turen innover veien langs Brastadstranda. Returen gikk på oversiden av Europaveien, og vi forlot asfalten ved det som en gang var en nydelig rasteplass med fin utsikt utover Tresfjorden mot Molde. Nå er bord og benker borte og utsikten har delvis forsvunnet ved at støyvollen på nedsida av E-veien er tilgrodd av busker/små trær.

Stien, som går nordover herfra, har svært blandet kvalitet fram til den møter veien som fører opp til husene på Salthammer Øvre. Vi gikk gjennom tunet her og fortsatte over til Holan.

Fra Holan har man den beste utsikten mot det som skjer i arbeidet med det som skal bli Tresfjordbroa fra Indre Remmem. Denne dagen er det søndag så den eneste aktiviteten vi så på anlegget var den røde båten kom med stein fra Vågstrandatunellen  til fyllinga, som nærmer seg Kringstadgrunna fra Vikesida.

Pelingen av brofundamentene har hatt nordøstlig kurs, men har begynt å dreie slik at broa vil treffe fyllinga, som skimtes øverst til høyre på bildet. Jeg er sikker på at dette blir et vakkert byggverk når det står ferdig om knappe to år.

Tåke over fjordene, 14. oktober 2013.

Første vinterdag i dag.

I morges så vi fra frokostbordet at skodda kom sigende ut Tresfjorden. Det var nydelig vær og vi bestemte oss for å ta en tur opp på Åsnakken via Øygarden og Skarvegen.

Etter hvert som vi kom oppover i lia merket vi at hele Romsdalsfjorden med sidearmer var dekket av "tykt lag av bomull". Bare nærmest land kunne vi se sjøoverflata, som her på bukta mellom mellom Vorpeneset og Feøya/Hagneset.

Fra Åsnakken var det spesielt å se over mot Molde der Moldeholmene var dekket av tåka. Sola greide å brenne bort skodda og det blei riktig godt å sitte i sola og nyte utsikten.

Hittil i oktober har været stort sett vært veldig fint og vi har fått oss mange fine turer.

Vi ser gjerne at det fortsetter slik.

Speilblank sjø nært land.

Fjellene i vestlige Vestnes, 4. november 2013.

Fjella mellom Tomrefjorden og grensa mot Haram kommune.

Når man sitter på trappa foran gapahuken på Rambergkollen, har man mye å se på og det er lett å la tankene fly. Over furuskogen på den vestlige ryggen til Ramberget ser man mot fjellpartiet mellom Tomrefjorden og grensa mot Haram kommune.

Rett til høyre for (nord for) lia opp mot Vikaksla ser man først Blåskjerdingen, som er pyntet med den første snøen. Bakerst i bildet, lengst til høyre ser man Rekdalshesten der den stuper ned mot Rekdalsbygda. Mens jeg sitter og ser på denne utsikten, kommer jeg på at jeg for noen år siden blei fortalt at Turistforeninga (MRT) hadde planer om å merke en løype i dette området.

Det ser veldig fint ut på avstand. Jeg var på Rekdalshesten for første gang tidligere i høst. Det var en flott tur som ga utsikt til nye områder ute på kysten. (Se omtale under "Turforslag.)

Jeg må sende en e-post til MRT og spørre om planene for løypa vil bli realisert.

Lys på Tresfjorden, 21. november 2013.

Det er ettermiddag; klokka nærmer seg 1700 og skymingen er kommet godt i gang. Blåtimen har begynt over Tresfjorden.

Arbeidet med broa som skal gå mellom Indre Remmem og Vike går sin gang. I løpet arbeidsdagen, som varer fra klokka 06 til 23, hører vi bankelyden fra lekteren som slår rørpillarene ned fjordbunnen og vi ser den tidligere "Sekkenferja" som bringer betongbiler og annet utstyr fram til de forskjellige arbeidsstasjonene.

Nå er lysene tent på lekterne og annet som er plassert utover fjorden; arbeiderne må ha arbeidslys og det må være lys som varsler båtene, som trafikkerer fjorden, om at her er det hindringer som kartene ikke forteller om.

Om ett par år vil lysene over veibanen på broa lyse mot oss. Det er ikke bare "moderen" som tenner lys i disse tider.

Lys på lekterne til brobyggerne.

Vestlandsvær, 1. desember 2013.

Blått morgenlys når regnbygene haster forbi.

Tidlig på høsten hadde vi mye fint vær. De siste dagene har det endret seg og vi har fått bekreftet hva som er vanlig på våre kanter på denne tiden av året.

Det er tidlig formiddag og dagslyset skulle ha begynt å gjøre seg gjeldende. I natt har det vært stormfullt og mye regn. Vinden har rusket både i hus, trær og annet utenfor soveromsvinduet. Den har laget mange lyder, som vi ikke hører til vanlig. Kort sagt; det har vært en urolig natt.

Nå farer regnbygene fort forbi i vindrossene, som er restene etter stormen.

Bildet blir blygrått; ikke noen farger, bare litt forkjellig lysstyrke. Inne ved land, i Straumsbukta, ser det ut som om den kvite sjøbunnen lyser mot overflata.

Været er i alle fall ikke kjedelig her hos oss.

Adventstid, 5. desember 2013.

Vi er inne i de korteste dagene i året når man måler dem i antall minutter med dagslys. Da er det godt at man kan glede seg til jula og være opptatt med forberedelser til den.

Blant tradisjonene for sysler i adventstida hører det med å pynte inne i og utenfor huset. Julebelysningen blir hentet fram fra lagringsplassene sine og plassert på sine vante plasser. Det er trygghet i gamle tradisjoner. Ekstra koselig blir det når vi har fått noen centimeter med fin, tørr snø rundt oss.

Det er stor forskjell i hvor mye snø folk vil ha; noen vil helst ikke se den, mens andre er avhengig av den for å kunne glede seg med vante vinteraktiviteter i en del uker.

De aller fleste er enige om at det er veldig koselig med kvit jul. Ennå er det for tidlig å være sikker på hvordan det blir her denne jula, men jeg håper på silkeføre.

Advent er også tid for lys.

Smak av vinter, 8. desember 2013.

Lav sol på andre søndag i advent.

Det er viktig å kunne se ting fra forskjellige synspunkter. Det er også kjekt å kunne se sine nærmeste omgivelser fra ymse steder.

Vestneshaugen friluftsområde er ikke så langt hjemmefra for meg. Stedet har de seneste førti årene blitt omkranset av mer og mer bebyggelse. Jeg har derfor måttet finne meg nye veier for å komme meg inn i området. Inne i selve området har vinterstormene de seneste årene gjort sitt til at det ikke er så lett å bevege der lenger; her ligger et stort antall rotvelter i alle retninger.

Det har også vokst opp en masse trær slik at utsikten ikke er like god som før i alle retninger. Men hvis man leiter litt så finner man etter hvert noen åpninger slik at man kan få en ny utsikt til enkelte steder. Vestneshaugen er ikke mer enn 41 meter høy, men her har jeg blant annet funnet et sted hvor jeg kan se over de høyeste husene i Vestnes sentrum mot lekterne som er arbeidsplass for brobyggerne mellom Remmem og Vike.

Jeg håper noen finner ut at det vil være bra å gjøre dette friluftsområdet lettere tilgjengelig for folk flest.

Stormfull ettermiddag, 12. desember 2013.

Søndagskvelden viste termometeret 7,8 minusgrader på veggen hjemme. I går, onsdag, hadde vi besøk av varme vinder, som kommer fra Sahara. Dermed var det omtrent som å være ute en varm vårdag. Temperaturen hadde steget 22,6 grader til 14,8 varmegrader.

I ettermiddag er vinden under dreining mot nordvest og vi har høstvær med vind opp mot storm styrke og gradestokken viser 6,3 plussgrader.

Det er sagt at forandring fryder, men endringene trenger ikke komme så ofte og så brått, synes jeg. Med den vindretningen vi har nå blir Tresfjorden for smal til at vi får høye bølger, men fjorden er dekket av kvite skumtopper. Disse ta vindrossene tak i og kaster det salte fokket mot de som beveger seg ned mot strendene.

Den som sammenligner de to seneste bildene på denne sida ser at varmegradene har tatt mye av snøen vi hadde i helga.

Det er ikke alltid vi har (snø)kvit jul på våre kanter. Men jul blir det.

Rokk og fokk på Tresfjorden.

Sola skinner over Vestnes, 25. desember 2013.

Lav sol på første juledag.

På første juledag har de fleste av oss kanskje en ekstra god grunn til å røre på seg før de på nytt setter seg til bordet for å nyte enda en julemiddag. Vi er på besøk på Kvam i Molde og herfra er det de seneste årene laget en flott løype for mjuke trafikkanter helt ut til Julneset. Sammen med mange andre beveger vi oss på denne gang- og sykkelveien i dag.

Etter klokka 13 i dag er det ikke mange steder i Vestnes som får besøk av sola. Men gjennom en åpning i skogen utenfor Djupdalen kan vi se at sola så vidt beveger seg over fjellene på sørsida av fjorden. Det er nesten fire døgn siden "sola snudde", og vi kan glede oss over at det igjen går mot lysere tider.

Det er nesten 10 varmegrader og vi må se opp i fjellsidene for å finne snøen. Det er flere enn de som skal arrangere Ski-NM inne på Skaret om tre uker som ønsker seg noen kuldegrader og snø så snart som mulig.

Bildet viser at vi har fint vær, men jeg må kutte ut tanken på at det er jul for å se det.