Endelig vår 2010.

Mandag 5. april 2010 (2. påskedag).

Våren har kommet fort de seneste dagene. I lavlandet rundt Flatevågen er det snøfritt.

 

Bildet er tatt fra Åsbygda mot Skorveholmen ved Vestnesstraumen. Fjellene i bakgrunnen ligger langs østsida av Tresfjorden.

Over skoggrensa på 500 til 600 moh er det ennå mulighet for skiturer for de som ikke har fått nok. Og for de som vil opp på toppene er ski eller truger nødvendig noen uker framover.

 

Bildet er tatt fra Vollan over Flatevågen mot Remmemstinden 1090 m (nesten midt i bildet), Litletinden 980 m, Ytstetinden 1162 m, Trolltinden 1170 m (nesten skjult) og Båten 820 m.

Lørdag 17. april 2010.

Like sikkert som at det hvert år kommer en vår etter vinteren, er det at det på den tiden kommer mange tilbakeslag når det gjelder været. Det er ikke bare vipa og tjelden som blir lurt. 

Her har vi i løpet av i den seneste uken blitt minnet om flere årstider. Nå har vi både askeskyer fra Island og andre skyer, som vi er mer vant med, hengende over oss. Pessimisten har allerede vært frampå og ymtet om at vi har fått tidlig høst i år. Han får ikke rett. Det er bare slik våren pleier å være hos oss. 

På hjemmebane har vi et uttrykk som heter ”panneluggvær”. Det betyr at skyene henger et stykke ned i liene; vi ser ikke fjelltoppene. Dette været tærer på gamlesnøen, men sinker samtidig opptørkingen der det allerede er fritt for snø. Det kan være kjedelig å vente. Fotballsesongen har begynt for flere uker siden og jeg har ikke fått den første barmarkturen over skoggrensa ennå. Jeg er vant med det, men det gjør godt å få sagt det.

Den som venter på noe godt, venter  ……

Helsetnakken med pannelugg. Over skyene er himmelen alltid blå.

Søndag 18. april 2010.

Vi har gått rundt Flatevågen inklusive trimløypa via Kråkneset i formiddag. Det er en tur på vel 11 kilometer. Jeg skal ikke si noe mer om været enn at jeg begynte å tenke på en thriller av Alistair MacLean som heter "Inferno i hvitt". Og så er det noe i en visetekst om at det er "godt å komma hemat".

Fredag 23. april 2010.

Våren går sin gang i alle fall i lavlandet. I grøftekantene har vårblomstene vist seg for lenge siden.

I hagene har snøklokker og krokus stort sett gjort seg ferdig for i år - i alle fall på lune steder. Inne har frøene til en del hageblomster blitt sådd i blomsterkasser og -krukker. De første frøene er også kommet i jorda i drivhuset.

Selv om sluddbygene ennå farer forbi oppe i liene, har også mange stauder begynt å vise livstegn selv i bedene ute på friland. Ikke vet jeg hva alt heter, men primulaen blomster og liljene, tulipanene og løytnantshjertene har forlengst dukket opp.

Gartnerne advarer og sier at det ennå kan være fare for nattefrost i mange uker. Men det klør visst i fingrene til noen. For rosentrær og bærtrær blir klippet og kompostkverna går for å kutte grenene. Og det ordnes i bedene.

Det er vår på Hagneset.

Lørdag 24. april 2010.

Nye vårtegn dukker stadig opp. I dag var vi igjen oppe på Åsnakken. Sørsida er så og si fri for snø, men det skal ikke så stor helling til, bort fra sola, før den blir liggende mye lenger. Så på nordsida av nakken er det (for) mye snø.

Da vi var på vei ned lia igjen, kunne vi glede oss over at hvitveisen blomstret og at bjørka viste at det ikke er lenge før den har "museører". Paddene hoppet ved dammene. Og så plutselig ble vi var enda et tegn på at vinteren er over. Huggormen lå i sola foran oss. Det er ikke mye varme på bakken så den var heller dorsk; bare så vidt den rørte seg.

Det er svært sjelden jeg ser orm på mine turer, men denne bekreftet at våren også er kommet til Åslia. Det er kjekt (at det er vår). 

Tirsdag 4. mai 2010.

Noen sa at det var hvitt på bar mark. Det er ikke sant, men det var snø på marka i morges. Jeg synes det er greitt med vinter, men ikke i mai. Da jeg så at det var to kuldegrader klokka sju, var det med spenning jeg kikket inn i drivhuset.

Heldigvis så det ut til at spirene, som hadde flyttet hit ut, hadde det bra. De har ikke vokst mye, men jeg liter på de som sier at "etter en skikkelig vinter, kommer en god sommer".

Og så har vi ordtaket om at "mai kulde gjør bondens lader fulle".

Jeg gleder meg.

Torsdag 6. mai 2010.

Jeg har noen dager latt meg rive med og "sutret" litt over været. Men i dag har temperaturen steget noen grader slik at jeg igjen ble fristet til en tur i marka.

På beiteteigen ovenfor parkeringsplassen øverst i Åsbygda var det hvitt i hvitt overalt. Hvitveisen har tydeligvis forberedt seg på vår selv om de siste (?) snøbygene i år har kommet mye senere enn det som har vært vanlig de seneste årene.

På toppen av og bak (nordsida av) Åsnakken har også våren kommet langt på de dagene som har gått siden sist jeg var her. Det meste av snøen er borte og stiene har allerede tørket mye.

Noe heter: Sent, men godt.

Søndag 9. mai 2010.

Termometernåla var også tidlig i morges så vidt på den blå sida av skalaen. Men det er vår og livet går sin gang i grøftekanten.

Det har ikke regnet mye i det siste, men i grøftekantene er det noen smådammer etter snøsmeltinga. I noen av disse pyttene har froskene lagt sine "geleklumper" med egg. Mange av dem ligger svært åpent i terrenget for fugler og andre fiender. Så det spørs hvor mange som får oppleve sommeren.

Tirsdag 1. juni 2010.

Vi er allerede kommet til den måneden som vi på skolen lærte var første sommermåneden, juni.

Da er det vel på tide at dette vårtegnet viser seg også. Geita i Ytstetinden er i ferd med å miste hodet sitt. Geita kommer fram hvert år og i løpet av sommeren forsvinner den helt.

På bildet finner du hodet til geita nede i fjellveggen, litt til venstre for for toppen. Geita ser mot venstre og ryggen strekker seg bakover på høyre side av toppen.

Nå er jeg klar for sommeren. 

Sommeren 2010.

Hjemme i hagen.

Det er 1. juni og den første sommermåneden har begynt. Og det ble en fin start. Solen har vært hos oss fra morgenen og temperaturen har steget 8 til 10 grader fra i går. Det er som et nytt liv starter.

Etter en formiddagstur på Åsfjellet var det tid for en liten innsats i hagen. På våre kanter av landet har vi ikke bare en sommer. I løpet av en tre - fire måneder kan vi ha mange. Meteorologen truer med at vi skal få noe regn allerede i morgen. Da er det greitt at plenklipperen har tatt sin tørn i dag.

Tulipaner, liljer og de tidligste staudene er allerede i ferd med å avslutte for i år. Da får vi bare håpe at resten av staudene og sommerblomstene som skal plantes ut får en fin sommer sammen med oss.

Badetemperaturen kommer senere nå enn da jeg var yngre, men den kommer nok i år også.

 

 

Naustet skal beises.

Tidlig i uka kom det et hint fra Molde om det kunne være en idé å starte med beising av naustet.

Det var lovende værprognoser så her var det bare å takke "ja" til tilbudet om hjelp. Et raskt "møte" med naustnabo Odd Kåre bestemte type og farge på beisen. Det ble Tyrilin tjærebeis - 11 Lys.

Selv om det var transportstreik var 20 liter beis på plass lørdag morgen. Da var det bare å rykke ut med stiger og annet utstyr.

Det er ikke sommertemperatur ennå, men det gikk godt an å innta formiddagsmaten i en pause nede på piren.

Timene gikk fort og beisen kom på plass på veggene.

Og alle var fornøyd med innsatsen og resultatet. Resten av veggene og andre strøket får vi ta senere.

Det ble en god start den 5. juni.

.

.

Ettårsdag i Molde.

I dag, 11. juni, måtte vi selvsagt ta turen over fjorden. Oskar skulle feire sin første bursdag.

Det er utrolig hvor mange bruksområder enkelte leiker kan ha. Denne "terrassesandkassen" ble en fin jolle på stuegolvet. Oskar har ennå ikke lært at han ikke skal stå i båten, men det blir etter hvert.

Her ber han om alles oppmerksomhet, og gjett om han fikk den.

 

Remmemstinden bak Heia

Til seters for å nyte stillheten.

Andre halvår har så vidt begynt og endelig kom noen varme(re) dager; vi trenger ikke lenger bruke komma i midten når vi angir temperaturen med to siffer.

I dag ble det en fin tur opp Remmemsdalen til Remmemssetra der vi krysset elva og fortsatte til Salthammarssetra. Vi gikk over elva igjen der oppe og tok hjemturen via Hellandssetra.

Det var fint vær og få plagsomme innsekter.

Til Varden i Molde den 4. juli.

Etter ferje- og sykkeltur til Kvam ble det biltur til Damefallet sammen med Oskar og Elisabeth. Der møtte vi Steinar og Monica.

Fra Damefallet ble det trilletur opp Vardeveien. Det var skiftende skydekke, men varmt nok i bakkene opp til Vardestua. Her oppe er det fin utsikt mot byen, fjorden og fjellene på andre sida. Og så var det godt med en is ved bordet i hytteveggen.

Etterpå var Steinar hovedansvarlig for middagen på Kvam.

Molde - fra flyplassen til Storkaia.

Shetland sheepdogs

Hundeliv på Hagneset den 6. juli.

Ikke noe negativt ment med overskriften for det er snakk om en rolig gjeng.

Vi er vant til å se Harald gå tur med sine firbeinte venner. I dag vakte følget enda mer oppmerksomhet. De hadde fått med seg to tobeinte og enda flere firbeinte venner.

I alt var det elleve hunder av rasen Shetland sheepdog, som var ute og gikk på Hagnesveien.

Og det kommer nok flere når NSSK arrangerer utstilling i Vestnes den 10. juli 2010.

Klasse 7C fra Langmyra skole i Molde i 1960 møttes 17. juli.

"Utrolig nok er det 50 år siden .....", sto det i brevet jeg fant i postkassa i midten av mai måned. Kåre, Gunnar, Vidar og Odd Helge (klassekamerater fra tiden på Folkeskolen; først på Elvebakken skole og senere Langmyra skole) inviterte til klassejubileum. Kjekt at noen gjør mer enn å tenke på slike sammenkomster. Vi hadde "reunion" første gang for 10 år siden og det var kjempeartig. 

Feiringen var lagt til "Utflytterdagen - lørdag 17. juli 2010" i Molde. 

Dette var virkelig noe å glede seg til.

Bildene nedenfor er noe grovkornet. Det skyldes at kvaliteten måtte reduseres for å sende dem i e-post til meg. 

Langmyra skole. Foto: Ola Gjendem

Da vi gikk ut av Folkeskolen våren 1960 sto tjueni navn på klasselista, men det er dessverre allerede fem av disse elevene som er døde. 

Det ble i løpet av dagen antydet at de som gikk i våre parallellklasser var blitt en del eldre. Fra vår klasse stilte seksten unge menn til jubileet. De fleste møttes utenfor Rica Seilet Hotell kl 0930.

Deler av dagen fulgte vi programmet til "Utflytterdagen 2010".

Kl 1000 begynte omvising og orientering i det nye Moldebadet.

Deretter var vi til stede da Molde Borgerbevæpning avfyrte salutt med kanoner og morterer fra Molde Skandse vestafor hotellet.

Så var det å ta plass i Bjørnsonhuset. Her fikk vi orientering om nyheter og spennende framtidsplaner for Molde kommune v/ ordføreren. Flere musikalske innslag og bl.a. orientering om Bjørnsonåret/ Bjørnsonfestivalen ble også servert.

Etter å ha fått i oss litt enkel mat og en kopp kaffe i kafeen på Aker Stadion, gikk turen opp til Langmyra skole.  

Link til hjemmesida til Langmyra skole: 

http://www.langmyra.skole.no/ 

Vår klasseforstander fra 3. til 7. klasse, Torbjørn Bergsvik, var sammen med oss på skolen og senere i "Låven" til Kåre Lange på Kringsjå. 

Bergsvik har nå rukket å bli 85 år. Han var visstnok den eneste klasseforstanderen fra jubileumskullet som personlig kunne stille opp og ta imot blomster fra sin klasse.

Kåre Lange og Torbjørn Bergsvik

         på bildet til høyre.                 

  

Kåre Lange hadde fått sin svigerdatter til å orientere oss om hvordan undervisningen på Langmyra skole blir utført nå. Klassene er blitt til trinn og klasserommene er blitt delt i flere mindre enheter. Dataalderen er inne for fullt. Smartboard-tavla (en interaktiv tavle) imponerte de fleste. Det har skjedd mye både med byggene og innholdet siden vi var elever ved denne skolen. (Og det er bra.)

I plenum på skolen fikk alle anledning til å fortelle litt om seg selv. Litt ekstra munterhet ble det da Kjell Roar, som sistemann, gikk litt lenger enn oss andre i sine innrømmelser. Og alle var tilfredse med at han kunne konkludere med at "det var blitt folk av oss alle sammen".

I løpet av treffet ble mange minner fra skoledagene og andre historier fra våre opplevelser fortalt. Ikke minst i "Låven" til Kåre på Kringsjå, som ikke lenger er "langt ute på landet".

Her viste Kåre også at det ikke bare "går i rør" for ham. Han kan både følge oppskriften til gode sveler og trakte kaffe.

Bergsvik takket for seg oppe i "Låven" da han hadde besøk hjemme. Men han avsluttet med å si at han ønsket å være sammen med oss ved neste klassetreff. (Kan dette tolkes som at han mente at vi har forbedret oss i løpet av disse femti årene?)

 

Selv om turen fra Kringsjå til hotellet nede på Reknes ikke var like lang som en polferd, hadde vi likevel et viktig stopp på Rekneshaugen, som kunne minne om noe sånt.

Etter korte stopp i Reknesparken fortsatte vi ned til Rica Seilet Hotell der komiteen hadde bestilt møterom for oss hvor vi skulle innta en rikholdig sommerbuffét. Det var vel ingen tilfeldighet at vi ble bedt om å bytte rom fra "April" til "En glad gutt".

Her håper jeg å motta minst et bilde fra kvelden på Seilet.

 

 

Buffétdiskene ble flittig besøkt fram til de stengte og senere fortsatte vi med å ha det veldig trivelig sammen med noe godt fra baren og hyggelig prat.

Jeg er veldig takknemlig for at "den selvoppnevnte komiteen" gjorde det slik at klasseforstanderen vår og over halve klassen kunne møtes på en av de få fine sommerdagene vi har hatt her hittil i år.

Mange takk til Kåre Lange og Håvard Løvik for tilsendte bilder.

Mot Helland (Vestnes city) fra Hagneset beach.

Grå morgen 21. juli.

Troa på gamle værtegn svekkes stadig.

Jeg mener å huske at noen lovte at etter en skikkelig vinter, ville vi få en ordentlig sommer. Alt håp er forhåpentligvis ikke ute ennå. Men selv om vi har hatt enkelte varme og solrike dager, vil jeg påstå at vi kan ikke ha brukt opp vår andel av godværet ennå.

Bildet er tatt kl 0732 i morges og burde vist noe av fjellrekka vår i bakgrunnen. Her ligger skydekket/ tåka ned til ca 120 meter og skjuler alt ovenfor.

Vi får nok en fantastisk høst.

Sommerdag på Hjertøya, 5. august.

Våre etterkommere hadde bestemt seg for å besøke Stikk Ut!-posten på Hjertøytangen og vi ble invitert til å delta på turen.

Vi ankom brygga til Fiskerimuseet, gikk via det utskjelte bassenget og fortsatte vestover langs berga ved Storfjorden. Dette var en fin sommerdag; varmt og ingen vind.

Ute på tangen var det stopp for et måltid. Ett par av oss tok seg også en forfriskende svømmetur.

Etterpå gikk vi, med enkel guiding fra han som har barndomsminner fra tida rundt 1960, tilbake til området rundt badebukta.

Badegjester.

Badebukta.

Vi tok turen bort til anløpsstedet til M/B "Taxi" og kikket på steinhytta til Kurt Schwitters. Kiosken i våningshuset var ikke åpen.

Det satt/ lå noen få titalls personer på slettene og enda færre badet i vika. Jeg minnes somrene da det var et yrende liv her ute. Folk har vel andre krav til komfort nå til dags. Temperaturen på vatnet er vel mer behagelig i Moldebadet og de som liker livet på/ i sjøen har vel egne båter og drar til andre strender.

Jeg har mange, gode minner fra Moldeholmene og lurer på hvor mange av innbyggerne i byen som vet hvilke perler dette er. Her er det god plass til mange.

Vi hadde en fortreffelig dag på Hjertøya og undres over at interessen for denne muligheten for rekreasjon er så liten at M/B "Hjertøy" avsluttet sesongen allerede den 8. august.

Haugastølen den 7. august.

Etter ferieturen har vi hatt mange fine dager i nærmiljøet. En virkelig fulltreffer var turen til den vestlige delen av Moldemarka. Denne dagen var vi bedt på hyttetur av Beate og Ragnar, tidligere kollegaer i Posten. Når vi ikke har andre avtaler, er vi ikke tungbedt til slike opplevelser.

Veien/ stien til hytta går gjennom skogen, som skjermer mot andre lyder enn fuglesang og brusing eller klukking fra elva. Allerede her er hverdagen borte.

På en haug ovenfor myra finner vi et nydelig hyttetun; vi er framme og blir tatt imot av vertskapet.

Dette var nok en fin dag med tanke på været. Termometeret viste "lommert". Og en uke ut i august har de verste insektsplagene også gitt seg. En masse svermende sommerfugler var det som fikk mest oppmerksomhet. Men de gjorde oss slett ikke noe ondt.

Vi satt ute hele dagen og koste oss med hyggelig prat og kaffe med noko attåt bortsett fra da vi var samlet rundt middagsbordet inne i hytta.

Tida raste avgårde, men vi hadde fått enda en godbit til minneboka da vi ruslet hjemover.

I fjæra 11. - 14. august.

Vi hadde lenge hver for oss gått og tenkt på dette at noe måtte bli gjort. Det var snakk om å rydde fjæra og rette opp steinvoren nedenfor nausta. Ryggen min er ikke det beste utgangspunktet for en slik oppgave.

Men når gode naboer snakker sammen om saken og planene blir mer håndfaste, stiller saken seg i et bedre lys og troen på at dette går bra blir tydeligere.

Tore og Odd Kåre hadde allerede begynt da jeg fikk telefon med beskjed om at så var skjedd. Da var det selvsagt bare å slenge seg med, som best man kan.

Med sterke krefter og godt humør gikk vi løs på jobben.

Gravemaskina har tatt de fleste og tyngste løftene, men steinkloa måtte mates og steinene plasseres i muren så det var arbeid til alle.

Arbeidstida ble bestemt ut i fra tidevannstabellen for det var jo fjæra som skulle ryddes.

Samsmasse ble øst fra fjæra og lagt oppå vorren.

Nå må floa og bølgene gjøre sin del av jobben før vi fortsetter.

Selvsagt er det mye jobb i dette, men jammen får den sosiale biten også sin næring.

Kjekt har det vært.

 

 

En sommer er over.

Kirsti Sparboe sang det for noen år siden og i dag, 25. august, må jeg si meg enig. Jeg har vært en tur uti sjøen i dag også, men innrømmer at den var ikke så varm som før helga.

Jeg har vært med til bærskogen også. Det er ikke det jeg liker best, men for å ha bedre samvittighet når jeg skal ha mer enn bacon på pannekaka, bidrar jeg med litt til bærspannet.

Tyttebærene er ikke skikkelig modne ennå. Blåbærene, som er igjen, begynner å bli stygge. De henger ikke noe høyere i år, men jeg tror jammen at de er surere enn før.

Hagebærene er plukket og skal foredles sammen med sukker og gjær.

Hva kommer nå? Høsten i fjellet kan være fin.

Høsten 2010.

På Vardfjellet den 5. september.

Tidlig i uka hadde vi ett par dager med mye regn. Etterpå har det klarnet opp og i helga har det nesten ikke vært en sky å se på himmelen. På denne tiden av året betyr dette mye utstråling og forholdsvis kalde netter. Men om dagene kjenner vi ennå at sola varmer og da er det bare å pakke sekken og dra til fjells.

Tanker på fyllingsprosenten i vannmagasinene og eventuell strømkrise til vinteren får komme en annen dag. Det øverste bildet er tatt fra Vardfjellet (705 moh) mot Remmemstinden, som strekker seg til 1090 moh. Nede i skyggekanten skimtes Brastadvatnet.

Bildet til høyre er tatt mot bygdene Skjeggstad, Villa og Daugstad ved Tresjorden og fjell i Vestnes og Rauma kommuner.

De som trenger mer enn utsikten for å ta seg en fjelltur de nærmeste dagene kan ta med seg bærspannet. Tyttebærene er nesten modne også over skoggrensa.

Kommunegrensa mellom Molde og Fræna 7. september.

Godværet har fortsatt og vi har tatt turen over fjorden for å nyte utsikten fra åsryggene over Molde by.

Bybussen bringer oss opp til Hatlelia. Herfra går turen forbi Nonsmyra via Damefallet og Skihytta til Audunstjønnan (rundt 450 moh). Når vi er her (bildet til høyre) ser vi opp til turens høyeste punkt Frænavarden (588 moh) på Middagsfjellet.

Det er fin sti hele veien opp.

Fra Frænavarden på grensa mellom Molde og Fræna kommuner har man en fenomenal utsikt, hele veien rundt. På bildet til venstre ser man ned mot Sandsbukta ved Malmefjorden. Skoften ligger midt i bildet. Av utsikt ellers finner man selvsagt hele det såkalte Moldepanoramaet i sør, mens man i vest finner både Harøyburet og alle de bebodde øyene i Sandøy kommune - helt ut til Ona.

Er man ikke kjent, kan man ved hjelp av kart (og helst kompass) peile seg fram til mange steder, som de fleste bare har hørt om. Etter mange dager med fint vær var det litt disig i dag.

Turen fortsatte via Stikk Ut!-posten på Tågheia til Skjennarheia og Varden.

Derfra gikk ferden videre på ryggen vestover mot Kvam. Første stykket er det så åpent rundt stien at det er fin utsikt. Etter en stund på stien får vi utsikt mot Kringstadnakken og Mekvatnet.

Siste halvdelen går stien gjennom skogen mot høyeste punktet på Mekveien.

Til å være på en tirsdag utenfor ferien var det forholdsvis mye folk å se i fjellet, men så var det kanskje også en av de fineste dagene i året for en fjelltur.

En annerledes tur, 13. september

Sist lørdag kom han, som vanlig, smilende mot meg og stoppet. Han hadde kommet til Vestnes for et halvt år siden fra et land i Midt-Østen og kan bare noen få norske ord. Ellers snakker han bare morsmålet sitt, som jeg ikke engang kan prøve meg på. Tidligere har vi nikket til hverandre og sagt "hei", etter hvert har det blitt "god dag" og håndhilsen.

Nå ble det annerledes. Han kjente ikke ordet "fjell", men greide å forklare meg at han ønsket at vi to skulle ta en fjelltur sammen. Etter å ha utvekslet noen ord og brukt fingerspråk, kom vi fram til at det skulle bli tur i "morgen morgen" (dvs i overmorgen), altså mandag, klokka 1000. 

Heldigvis hadde det regnet fra seg om natta slik av vi fikk pent vær, til og med litt sol, på turen. Vi fulgte stier både til Vardfjellet og Heia.

I løpet av en tur på 14,5 km og nesten fem timer er det utrolig hva man kan få "tegnet og fortalt" hverandre selv med vårt utgangspunkt. En enkel, toveis ordbok ble innimellom brukt.

Vi snakket mye om det vi så; fjell, dal, vei, sti, elv, sau, lam og hjort var mye brukte ord. Og forskjellige typer bær; noen smakte vi på og snakket om hva jeg syntes de var best til.

Dette ble en helt ny opplevelse for meg. Men hvis noen så smilene våre da turen var over, tror jeg at de er sikre på at vi tar flere turer sammen.

Ut på tur, aldri sur. 17. september.

Badeflåten ble ikke brukt i dag.

Mange sier det, men er det sant? Jeg tviler. I dag var i alle fall været surt og det beste med turen var å komme hjem igjen.

Jeg skal ikke klage. Ryggen min foretrekker å være ute på tur og været var ikke så verst da vi startet. Vi gikk opp på sørsida av Remmemselva og ned igjen på andre sida etter å ha vært oppe på setrene og hentet oss en liten boks med einerbær. Bærene er modne (blå og myke) og nå skal de tørkes for senere å bli knust til krydder i viltsauser.

Etter at vi kom ned igjen, tok jeg en tur ned på stranda for å ta dette bildet. Tunge skyer og plaskregn var i alle fall ikke med på å endre oppfatningen av at min badesesong er slutt for i år.

Høstfarger, 26. september.

På fotballbanen ser man gult og rødt det meste av året. Nå har naturen også ikledd seg disse og mange andre farger.

I morges var plena hvit av rim; temperaturen hadde vært nede i 2,5 grader i løpet av natta. Vi hadde besøk av "ongan" og alle sammen hadde ønske om en fjelltur.

Det ble biltur til den gamle riksgrensa på Ørskogfjellet og trilletur derfra på veien som runder Vargurdaksla  innover Måslia. Vogna ble imidlertid mye brukt som rullator for passasjeren, Oskar, har etter hvert blitt femten måneder. Og da kan og vil han gå en del for egen maskin.

 

Sprovstinden

Mot Kvanndalsetra

I det nydelige været ble det en flott tur. Med klar luft og fine farger overalt ble det mye å se på for liten og stor. For Oskar ble det svært mange inntrykk, som skulle suges inn. Særlig morsomt syntes han det var  var det med alle hundene og de ti hestene med ryttere, som vi møtte.

Nå håper i alle fall jeg at finværet fortsetter utover, men at det ikke blir så mye kaldere.

Da får vi kanskje beholde de fine høstfargene noen uker.

Ny fin dag, 28. september.

Det er ikke hvert år at all snøen forsvinner i vestnesfjella, men i år skjedde det ganske tidlig i september.

Så selv om vi hadde en lang og stabil vinter i år, trengte vi heldigvis ikke være like tålmodige som nordlendingene, som møttes et sted nordafor på vårparten.

Den ene innledet med å si: "De' e' no innmari kor mykje sny vi har. Vi bli' væll aldri kvitt han".

"Å", sa den andre; "Får vi eitt par go'e somra så reise han nok, ska du sjå".

(Jeg har hørt den av en kar fra Tromsø så det er sikkert sant.)

Vestnesfjella sett fra Øygarden.

Rogn med modne bær.

Med rognebæra er det som vanlig; den henger høyt og uten å ha smakt på den, påstår jeg at den er sur også.

Vi har hatt nydelig turvær de seneste dagene og om vi kan stole værspående nettsider så skal det fortsette slik ennå i flere dager.

Jeg hører ikke mange som klager på disse utsiktene.

Det gjør ikke jeg heller.    :-)

Vinteren nærmer seg, 15. oktober.

I går viste kalenderen at det var første vinterdag.

Og tegnene på at sommerhalvåret er over blir stadig tydeligere. Lauvet på trærne har skiftet farge og faller av. Dyrene på beitemarkene har trekt i hus. Det er glatt på veiene om morgenen og snøgrensa er flyttet nedover fjellsidene våre. De samme fjellene kaster lange skygger selv midt på dagen.

Men vi vet av erfaring at det blir mange dager med mildvær før vinteren tar over for alvor.

Forhåpentligvis blir det mange fine dager for uteliv.    

Fantasidyr, 16. oktober.

Selv etter at man er ferdig med den første delen av barndommen, må det være lov å ta fantasien i bruk.

Jeg vet ikke om det er noen kjente observasjoner av bjørn her på Vestnes og jeg har hørt at bjørnene går i dvale omtrent på denne tida. Derfor ble jeg nyssgjerrig da jeg fra veien opp mot Salthammersetra, så en kjempestor bamse, som satt og rev i byttet sitt.

Som den tøffe (?) typen jeg er, ble jeg litt skuffet da jeg så at det bare var en gammel rotvelte, som lå inni skogen overvokst av mose og lyng.

Men den var i alle fall et artig motiv, synes jeg.

Det er ikke alvor ennå, 22. oktober.

Det har snødd en del de to siste dagene, men når det ikke er tele i marka, blir det ikke noen snødybde å snakke om nede ved fjorden.

Om nettene har temperaturen så vidt vært under frysepunktet, mens den om dagen har krøpet opp mot fem grader. Det er som det pleier være på denne tida og snart er nok det meste av nysnøen vekk - også til fjells.

Noen bildemotiv, som er spesielle for denne årstiden, har dukket opp. Slik som til høyre; der treet "lyser" med sine høstfarger i Hammeraasparken i Vestnes sentrum.

Gull og grønne skoger i Vestnes, 31. oktober.

Om våren blir det ofte sunget "Fagert er landet" og at ".. det er vel fagre stunder..." .

Men etter at vi nå har hatt noen fine dager og termometeret har vist tosifrede tall på øverste del av skalaen, har naturen igjen fått vise fargespekteret sitt.

Bildet er tatt ved Vestnes kirke søndag 31. oktober.

Det kan være fagert om høsten også.

Blå timer, 7. november.

Det siste døgnet har vinteren igjen vist at den er ikke langt unna. Nedbøren består av store, fuktige snøflak. Til i formiddag hadde bygene lagt etter seg et lag med 15 - 20 cm snø i lavlandet.

De vakre høstfargene i skogen er borte; nå er landskapet hvitt.

Mellom bygene får vi delvis oppklarning. Da ser vi det spesielle blå lyset. Den som skjerper sansene kan få med seg mange fine stemninger.

Hva følger nå?

Solskinnsdag, 9. november.

Bildet er tatt mot Midøya, Otrøya og Tautra ytterst i Romsdalsfjorden.

Sola skinner ikke så mange timer nå om dagen. Da er det litt greit å kunne gå ut når man vil.

Med meg er det som med solcellepanelene; jeg henter mest energi når solstrålene treffer meg.

Vi tok oss en tur opp på Åsfjellet og fikk erfare at det skal ikke så tykt snødekke til før det gir isoleringseffekt. Snølaget er ikke mer enn 15 - 20 cm, men under dette er stiene fortsatt myke. Myrene lager jo varme selv og de er ennå bløte selv etter at vi nå har hatt flere kuldegrader i noen dager.

Nå som snøen ligger der, ser vi spor etter en del vilt rundt oss. Og det er kjekt også for oss, selv om vi ikke er jegere.

Vi har hatt mye fint vær hittil i høst. Så den som leiter etter unnskyldninger for ikke å ha vært ute og observert endringene i naturen, må nok leite etter andre grunner enn været.

Værspåerne "lovte" oss mye vind i løpet av høsten. Det kan det ennå bli, men vi har i alle fall ikke vært plaget av dette de seneste dagene. Det er bildet til høyre et bevis på. Den store aska har lagt en jevn og fin "duk" av løv rett under seg.

Om seks uker snur sola.

I akebakken, 12. november

Vi har fått helgebesøk fra Molde.

Slik vær- og føreforholdene var i dag, måtte vi selvsagt leite fram onkels gamle rattkjelke. Det blei rekordtidlig start på akesesongen, og Oskar stortrivdes.

Det blei mange "til - til" (= en gang til) før Oskar syntes at det var greitt å gå inn igjen med løfte om at det skulle bli flere turer i løpet av helga.

Vi trives ute alle sammen.

Svanene har kommet, 15. november.

Selv om displayet på gradestokken i dag viser plussgrader dukker det stadig opp nye tegn på at vinteren nærmer seg.

Svanene pleier å komme omtrent på samme tida som den første isen legger seg på Kråkvika. Jeg hørte "skrikene" av dem allerede før helga. De kalles sangsvaner, men i mine ører er ikke lyden fra dem det jeg kaller sang.

I dag lå ni stykker langs eller på iskanten og beitet. De var kvite alle sammen så ingen av årets kull har kommet ennå. De unge sangsvanene er grå.

Ensomhet, 18. november.

Denne robåten har vel ikke de samme følelsene som meg; alt den er laget av er dødt.

Men jeg er sikker på at den hadde det mye bedre tidligere. De gode dagene hadde den (og de som eier den) da den hadde fått vårpussen sin og hadde vatn rundt seg. Den var sikkert et stolt syn da den ved hjelp av kraftige åretak gled fram på en sommerblank fjord.

Nå har den vatn i seg - og det er frosset.

Robåten og jeg har kanskje et sammenfallende ønske; at alt er så mye bedre om et halvt år.

Jeg trives best når det er varmt.

Noen av fuglene rundt oss, 29. november.

Når man ikke har dyr selv i hjemmet, er det kjekt kunne å glede seg over de som ikke er så langt unna. Tidligere har jeg skrevet om sangsvanene som hver høst kommer til området rundt Kråkneset. De "synger" stygt, men de er majestetiske og pene å se på.

Hegrene som bor i tretoppene ved Idrettsparken ikke langt unna "synger" heller ikke pent og dertil er de ikke pene. Men der er likevel kjekt å se dem.

Om det er på grunn av stemmen eller bostedet til hegrene at supportergjengen til Vestnes Varfjell IL kaller seg Hegreberget, vet jeg ikke.

Skarvene som holder til på steinen i Vestnesstraumen og havørnene som av og til kommer seilende inn over oss fra tilholdsstedene sine på nordsida av Åsfjellet er det også kjekt å ha her.

Og så er det selvsagt artig at mange slags småfugler besøker fuglemateren utenfor kjøkkenvinduet.

Her er det mange som ikke er nevnt. Det er godt å kunne oppleve alle sammen av og til. Noen gjør faktisk nytte for seg også uten at vi tenker så mye på det.

Dessuten tyder det vel på at naturen rundt oss er ganske frisk.

Vinteren 2010 og 2011.

Minkende måneskalk til frokost,  fredag 3. desember.

Vintermånedene, desember - februar, har begynt.

Ved frokostbordet i morges fikk jeg med ett øye på denne lille skalken over de østligste tresfjordfjella.

Hvis det ikke er overskyet på søndag vil månen dukke opp igjen med skalken andre veien.

Huskeregelen for minkende/ voksende måne er slik:

Lag klo av venstre peke- og lillefinger og du får begynnelsen til liten a = abnehmen (avtagende) eller lag klo av høyre peke- og lillefinger så får du begynnelsen til liten z = zunehmen (tiltagende).

På Låven til nissene, 11. desember.

Vi har allerede kommet til midten av adventtida uten at Oskar tenker så mye på det.

Han har vel ikke så mange tanker om nissene heller. Men når han hadde tatt turen over fjorden, tenkte vi at det kanskje kunne være artig å se hvordan nissene har det rett før jul.

Og da er det kjekt at nissefamilien hos Sivert & Co på Øverås holder åpent hus nå.

På bildet er det Jannicke Farstad fra NRK/Møre og Romsdal som tar opp film av Oskar på en liten Gråtass.

Oskar var innom mange rom i Nisselåven; blant anna i stallen hos hestene og villgeitene, i nissestua og i juleverkstedet.

Det gjeveste var likevel å ta plass bak rattet på en skikkelig Gråtass.

Mormor kjøpte med litt granbar for å lage juledekorasjon. Ho kjøpte to kornband også, som skal henge i treet ved siden av meisballene og fuglemateren med solsikkefrø.

Oskar liker godt å stå ved vinduet og se på alle småfuglene.

Nok en fin dag, 17. desember.

Det lille huset står litt for seg selv nede ved fjorden. Det er ikke spor i snøen rundt huset så ukjente tror kanskje at det er ei hytte, som ikke er i bruk akkurat nå like før jul. Men sannheten er at her blir det jobbet døgnet rundt, hele året.

Her bor nemlig selveste Dodraugen, den største på Vestnes. Han har hus, ikke bare ei lita bu som de andre. I andre enden av huset har han gitt plass for de som holder ham med arbeid. Der er det toalett for Hagneset Friområde.

Dette er altså pumpestasjonen som fører kloakken fra sentrum til silanlegget i Vestnesbukta. Men det vises ikke utenpå.  

Kornbandene er knytt opp i bjørka. Småfuglene besøker dem og de andre matstasjonene der.

Mye nysnø har lagt seg de siste par dagene. Det er omtrent fem kuldegrader. Og i de halvannen timene sola lar de bleike strålene sine skinne på oss de siste adventdagene er det virkelig vakkert utenfor vinduene.

Om fem dager har sola snudd. Da går det igjen mot mer lys og varmere blir det og etter hvert.

Ved Vestnesstraumen, 26. desember.

Sola titter så vidt over fjellene inne i Tresfjorden og strålene forgyller den ytterste delen av Straumen.

Det er ikke bare fra skorsteinene det stiger røyk. Frostrøyken ligger som er lavt, bevegelig teppe over den rolige sjøen. På fallende sjø (utgående strøm) stiger røyken mye høyere.

Det har vært skikkelig kaldt de seneste dagene. Det kjenner man godt nært åpent vatn.

Alle årstidene er fine på sin måte. Det er fint med disse variasjonene, synes jeg.